Gjesteskribent

Av Kjell Aarsund

Krigen hadde resultert i mange flyktninger, døde og sårede, og en stor humanitær nødssituasjon for alle befolkningsgrupper. Men grekerne og andre minoritetsfolk som måtte flykte hals over hode ut mot kysten, var i en særlig utsatt stilling.

Forsyningssituasjonen i kystbyene var prekær, og kaoset som følge av tilbaketrekningen forverret denne tilstanden ytterligere. Flyktningene strømmet til kystbyene i enorme antall, og det ble klart at evakuering var den eneste utveien slik situasjonen var. Imidlertid eksisterte det ingen skipskapasitet til å ta ombord det enorme antallet flyktninger som hopet seg opp i havnebyene langs vestkysten av Anatolia, der de levde under kummerlige forhold.

Ei heller var det tid. Etter sammenbruddet av den greske fronten var den greske retretten hurtig og kaotisk. De humanitære forholdene var forferdelige, og massakre mot grekere og armenere vanlige vanlige foreteelser i de byene som ble erobret av de tyrkiske nasjonalistene. Den greske erkebiskopen i Smyrna ble blant annet utlevert til lynsjing av en mobb, på ordre av den tyrkiske øverstkommanderende Nureddin Psaja, og de greske, armenske og levantinske bydelene i Smyrna brent ned til grunnen.( Berit Tolleshaug : Fridtjof Nansen – en norsk helt i en gresk tragedie, Pax Forlag A/S, Oslo 2001 sidene 80 og 81) .

I følge britiske kilder omkom i alt 12.000 grekere og armenere som følge av brannen. Det vitner om et enormt politisk og etnisk hat. Ugjerningene pågikk bokstavelig talt foran øynene på det diplomatiske korps og den internasjonale pressen. Det er ett av de første eksempeler på etnisk rensing i moderne tid, der alle internasjonale konvensjoner ser ut til å være satt ut av spill, og det ukontrollerte hatet fikk fritt utløp.

Fra okkupasjonen av Smyrna den 9 september 1922, og den etterfølgende brannen har vi følgende skildring av dramaet som utspant seg i byen :

Ud af det breennede Helvede, der gjenlød af Menneskers og Dyrs Skrig, kom Titusinder af hjemløse Mennesker – Kameler, Æsler, selv Rottene fra Smyrnas ældgamle Undergrund styrtede mot Kajerne. Amerikanske Øjenvidner opgir Tallet paa Flygtninge, der sluttlig mases sammen paa Smyrnas Kajer, til 300.000, et Tal, der trodeser alle Forestillinger. Her fødtes Mennesker, her døde mange, mange flere. De styrtede udover Kajerne eller blev pressede ud. Havnen drev med Lig. Bageriene var brændte, Hospitalerne var brændte. Den amerikanske Hjælpekomite`s Biler kørte gennem Gader, hvor man først maate fjerne Ligene, før man kunde komme frem.

(Christensen, C.V : Den store folkeflytning mellem Tyrkiet og Grækenland, side 34 – 35)

Når man leser dette kan nok assosiasjonene gå til Balkan eller Rwanda i vår tid. Etter brannen i de greske og armenske kvarterene i Smyrna utalte den samme Nureddin Pasha at ødeleggelsene på grunn av den greske retretten i Anatolia, hadde gjort en repatriering av den greske befolkningen umulig, og at alle grekere derfor måtte forlate Tyrkia (Tolleshaug side 81). Hundretusener av mennesker ble uten videre plutselig gjort statsløse. Den etniske rensningen var dermed et faktum, og verden kunne lite eller intet gjøre for å hindre den.

Som det går frem av kildene var dette en politisk fattet beslutning, og ikke et resultat av panikk og kaos. Vi skal også huske på at dette også var nært i tid til tragedien som rammet armenerne i 1915, og som krevde bort i mot halvannen millioner døde. Det er klart redselen var stor både blant de greske og armenske flyktningene, og i det internasjonale politiske og humanitære miljøet. Tyrkerne proklamerte samtidig at alle greske sivile menn mellom 18 og 45 år var å anse som krigsfanger, og ville bli deportert til det indre av Anatolia ( Tolleshaug side 81).Dette skapte så klart assosiasjoner til de » marsjer» armenerne noen år tidligere hadde blitt tvunget ut på i retning av den syriske ørken. Med andre ord det hastet derfor med evakueringen.

Her har vi beretningen fra en kilde om hva som hendte med mange av disse sivile fangene:

Among them was a young Greek man named Panagiotis Marselos. He was told that he was being taken to Magnesia, some thirty miles from Smyrna, along with 5.000 other prisoners. The forced march resembled the deportation of the Armenians seven years earlier. Every few miles, the guards would lead a group of men away from the roadside and shoot them.

The slaughter didn`t stop, he wrote. We headed to Bournabasi, which we reched at night, and they put us in a barbed wire enclosure. They started taking five at a time and killed them. Marselos escaped the death squads but he and his fellow survivors were deprived of food and water for three long days. When they finally came to a river, they were given a few minutes to slake their thirst in water that was contaminated by a putrefying corpse. I couldn`t resist my thirst, recalled Marselos. I drank….. and my brother drank too, and our lips were sticky from the fat secreted by the broken body.

This was to be their only stop for wather. When Marselos and his dwindling band of fellow Christians finally reached Magnesia, they were once again desperate for water.

Og litt lenger ute i beretningen:

Within a week of leaving Smyrna, fewer than 500 of the prisoners were still alive. The guards forced these hardy survivors to harm themselves and their comrades. When one of the guards saw that Marselos had a gold filling, he made him knock the tooth out with a rock.

(Milton, Giles: Paradise Lost- Smyrna 1922,, Hodder & Stoughton Ltd, London 2009, pages 341 and 342).

Dette skulle vel gi et lite innblikk i hvilken skjebne som ventet de deporterte, og det hatet som rådet i denne konflikten.

På den annen side var dette ikke bare en tragedie for grekerne. Tusener av tyrkere hadde flyktet fra den delen av Thrakia som grekerne hadde vunnet kontroll over. Det var for øvrig også en liten utsatt tyrkisk minoritet i selve Hellas, særlig på øyene. Alt i alt måtte ca 450. 000 tyrkere forlate Hellas ( Christensen : Den store folkeforflytning, side 37). Men disse forlot sine hjem på en ordnet og sivilisert måte. Den greske statsministeren Venizelos utalte på et senere tidspunkt under forhandlinger i Lusanne, at greske myndigheter i utgangspunktet ikke ønsket å tvinge den tyrkiske befolkningen til å forlate Hellas (Tolleshaug side 125).

Selv om den uttalelsen, omstendighetene tatt i betraktning, nok kanskje var av formell karakter, så bidrar det allikevel vel til et noe annet bilde, enn den primitiviteten og det hatet som rådet på tyrkisk side. Man så i Hellas ingen massemord, hærverk eller utsulting av den tyrkiske minoriteten. Altså intet gresk Smyrna.

En overenskomst mellom partene i januar 1922 åpnet imidlertid opp for stabilisering av situasjonen, og en ordnet og «sivilisert» repatriering av flyktninger fra begge sider. I dette arbeidet spilte det internasjonale Røde Kors og det nyopprettede Folkeforbundet en nøkkelrolle i gjennomføringen.

I løpet av 1922 og 1923 oppsøkte Røde Kors krigsfanger og sivile internerte på begge sider i konflikten. Hundre tusener var blitt drevet fra sine hjem, og familier skilt i fra hverandre i det kaoset som oppsto som et resultat av krigshandlinger og tilbaketrekninger. Det store flertallet av de sivile internerte var små barn, kvinner og eldre, og Røde Kors hevdet at nettopp disse svake gruppene burde evakueres først. Den største oppgaven besto imidlertid i å repatriere de sivile på en ordnet måte, som oftest hadde de ikke hadde annet enn hva de sto og gikk i , siden de hadde måttet flykte fra sine hjem under panikk og kaos.

Det ble derfor iverksatt en omfattende humanitær hjelpeaksjon i regi av Folkeforbundet, en aksjon som ble ledet av nordmannen Fridtjof Nansen. Hjelpeforsyningene kom frem både til Øst-Thrakia og til Smyrna, og bidro til å lindre lidelsene blant flyktningene. Overfor den politiske tragedien sto imidlertid Folkeforbundet maktesløse. Etter verdenskrigen gjorde det seg gjeldende en krigstretthet i Europa, En inngripen som kunne ha forhindret den etniske rensingen hadde ingen basis. Men man skal i vår sammenheng kanskje overlate den politiske analysen til historikerne. At det var en enorm tragedie som utspant seg særlig i Anatolia kan det imidlertid herske liten tvil om.

Les også

-
-
-
-
-