«Myrdet og forrådt». Fridtjof Nansen om Armenia, del III

Armenske flyktninger i Syria (1915–1916). I disse dager har armenerne måttet kjempe mot jihadister fra Syria som har gått i tyrkisk og aserbajdsjansk tjeneste. Foto: Public Domain/Near East Foundation

Dette er tredje del av kapittel XI i Fridtjof Nansens bok «Gjennem Armenia», som utkom i 1927. Første del kom lørdag 14. november, og kan leses her. Andre del ble publisert søndag 15. november, og kan leses her.

Fiender av Armenerne har villet se et bevis på disses foraktelighet i at de i slike mengder lot sig motstandsløst drive til undergangen og myrderiene, en påstand som jo forøvrig står i direkte strid med Tyrkernes løgnaktige beskyldninger mot dem at de var farlige oprørere.

Det kan svares at da jo meste delen av deres våbenføre menn var på forhånd trukket bort til krigstjeneste, og da hele folket desuten var blit metodisk avvebnet, så var det ikke lett å sette sig til motverge mot vel bevebnete gendarmer, tropper, og «friskarer». Allikevel, på flere steder hvor det var mulighet, forsvarte Armenerne sig tappert og til dels med hell, som i Van (se s. 230), og i fjellene ved Suedije i Kilikia (se s. 229) hvor de til dels brukte gamle flintebøsser. I Urfa døde Armenerne under modig men håbløs kamp. Men forøvrig, et folk som kjemper med det hensynsløse mot for hvad de anser for rett, som de tusener av armenske frivillige både på den kaukasiske og den syriske front, kan ta beskyldninger for feighet med ro.

Da efterretningene om redslene som foregikk i Anatolia rakk frem til Europas almenhet ut på sommeren 1915, vakte det, tross all verdenskrigens gru, en kokende harme mot Tyrkerne, og også mot Tyskland som beskyldtes for å tillate slikt å skje [Da det ble åbenbart hvad det ungtyrkiske styre tilsiktet, ble det fra tysk side gjort hvad gjøres kunde under krigens påkjenning for å stanse redslene, men til ingen nytte. Heller ikke den energiske amerikanske ambassadør, Morgenthau, opnådde noe i denne retning overfor den ung-tyrkiske regjering, uaktet han var vel underrettet.], og det utløste sig i sterke ord og høitidelige løfter om at når rett og frihet seiret, skulde det armenske folk få full opreisning i selvstendighet og frihet, hvis det bare vilde slutte sig til ententen og sende sine våbenføre menn til kampen.[Trippelententen var den politiske «forståelsen» som eksisterte mellom Storbritannia, Frankrike og Russland før første verdenskrig.]

Rundt om fra alle kanter av verden strømte armenske frivillige til; i den syriske hær ble det oprettet armenske legioner, og dette skulde bli grunlaget for sikringen av et selvstendig Armenia. På den russiske kaukasiske front flokkedes unge Armenere om fanene, opflammet ved de tyrkiske redsler. Foruten 150 000 Armenere i den regulære russiske hær, ble det dannet avdelinger av armenske frivillige som under sine egne førere, særlig den heltemodige Andranik, kjempet glimrende. Efter myrderiene i Anatolia, var det mange Armenere fra Tyrkiet blant de frivillige, og Tyrkerne hadde frekhet nokk til å kalle disse avdelinger for forrederske oprørere fordi de kjempet mot sit folks bødler. Mer enn 200 000 Armenere har som soldater ofret livet for entente-maktenes sak.

Imidlertid gikk krigen sin gang. Da den russiske hær rykket frem og efterhånden tok Van, Bitlis, Musj, og i januar 1916 Erzerum, Erzingian, og i mars Trapezunt, ble det den tyrkiske befolknings tur å flykte av frykt for at Armenerne skulde ta hevn for de tidligere myrderier. I vill panikk strømte Tyrkerne mot vest gjennem vinter og kulde, og mange omkom under utrolig lidelse og nød i det uveisomme fjell-land. Det hente visstnok at på noen steder de armenske friskarer tok hevn for sine landsmenn ved å drepe muhamedanere; men det var ialfall ikke i noen så stor utstrekning at det kan sammenlignes med Tyrkernes massakrer.

— Tusenvis av flyktede Armenere vente nu tilbake til sine ødelagte hjem fra fjellene hvor de hadde holdt sig skjult, fra russisk side av grensen, ja fra Mesopotamia; og de tok straks fatt på å bygge op igjen.

Så kom den russiske revolusjon i mars 1917. I tilknytning til omtalen i kap. IV om hvad som videre hendte i Transkaukasia skal her nevnes noen få trekk vedkommende Armenia.

— I begynnelsen av 1918 rykket Tyrkerne igjen frem mot tyrkisk Armenia. De armenske tropper, som nu var forlatt av de russiske, gjorde fortvilet motstand, mens Georgierne trakk sig tilbake og bare vilde ofre blod for eget land. Den 11. mars 1918 tok Tyrkerne Erzerum, og efter å ha besatt resten av Tyrkisk Armenia rykket de mot Kars. Så erklærte den Transkaukasiske Republikk sig uavhengig, d. e. skilt fra Rusland (22. april 1918), og gikk nu endelig med på Brest-Litovsk fredens betingelser, ifølge hvilke Tyrkiet skulde få Kars-området.

— Den 27. april besatte Tyrkerne Kars som de plyndret. — Det kom til nye fredsforhandlinger i Batum 11. mai 1918; men nu vilde Tyrkerne ikke lenger overholde Brest-Litovsk fredens betingelser som de hadde vedtatt, de forlangte meget mer. De angrep Alexandropol som ble tatt 15. mai 1918. Overalt hvor de trengte frem kom det til nye massakrer av Armenerne og nye redsler tross de kraftigste protester fra den tyske regjering og øverste hærledning, som bestemt forlangte at Tyrkerne skulde overholde de vedtatte fredsbetingelser og trekke sig tilbake til de ved dem fastsatte grenser. Men de trengte bare videre frem med plyndring og massakrer; redslene ble stadig verre, Armenernes lidelser og utsultning var uhørte, og landet var oversvømmet av flere hundre tusen flyktninger; all kornhøst ble enten røvet eller ødelagt, all eiendom herjet og det rørlige bortført. Det var åbenbart de tyrkiske lederes mål å utrydde det armenske folk også i russisk Armenia. [Jfr. telegram av 4. august og brev av 5. august 1918 til rikskansleren fra den tyske utsending i Kaukasus (Tiflis), Freiherr von Kress i Lepsius a. v., ss. XLVIII, 420 f., 424 ff. ]

Efter at den Transkaukasiske Republikk var opløst (26. mai 1918) erklærte Armenia sig for å være en uavhengig republikk. Efter at Azerbaidsjan’s Tatarer forente sig med Tyrkiet sto Armenerne, som hittil vesentlig hadde båret forsvaret, helt alene, og måtte slutte fred med Tyrkerne 4. juni 1918. De fikk beholde Novo-Bajazet området og en del av distriktene Alexandropol, Etsjmiadzin, og Jerevan (9 000 kvadrat km med 350 000 inbyggere); men tross freden fortsatte Tyrkerne å utplyndre landet.

Disse og Azerbaidsjan’s Tatarer gikk nu mot Baku som de intok 15. september 1918. Den overkommanderende Nuri pasja, en yngre bror av Enver pasja, hindret ikke at Tatarerne i tre dager plyndret byen og massakrerte den kristne, vesentlig armenske befolkning.

Mens gatene gjenlød av skytingen og ofrenes skrik, holdt Nuri pasja parade foran byen, og satte sig derefter med sine offiserer til bords til et festmåltid i hotel Metropol. Mellem 20 og 30 000 Armenere ble myrdet i Baku i de tre dager. Det var hevn for at Armenerne og de russiske bolsjeviker, da de en kort stund hadde makten i Baku, hadde drept flere hundre Tatarer, hvilket igjen var hevn for at Tatar-militsen efter opløsningen av den Transkaukasiske Republikk (26. mai 1918) hadde plyndret de armenske landsbyer nær Jerevan.

Så kom Tysklands og Tyrkiets sammenbrudd; og efter våbenstilstanden 30. oktober 1918 måtte Tyrkerne trekke sig tilbake bak grensene fra før krigen. Armenerne kunde igjen besette Alexandropol, Kars, Ardahan, og Ardanutsj. Men for å sikre dem det uavhengige land og den befrielse fra tyrkisk åk som de allierte gang på gang hadde forpliktet sig til å gi dem, vilde det vært uungåelig nødvendig at de alliertes tropper hadde besatt tyrkisk Armenia. Dette besvær vilde regjeringene imidlertid ikke påta sig, der var jo ingen olje-kilder i Anatolia. Således ble Tyrkerne herrer i landet, og dermed var Armenernes sak forrådt. En ny alvorlig fare vokste snart op i den tyrkisk nasjonalistiske reisning under Mustafa Kemal’s ledelse med utgangspunkt netop i tyrkisk Armenia. Det hører ikke hit å forklare hvordan det «råtne» Tyrki, som de allierte makter i sin seiersrus anså for helt lamslått, igjen kunde reise sig med kraft nokk til å trosse seierherrene, og igjen bli en krigførende makt som det måtte underhandles med.

Imens tok det armenske folk i Jerevan med sit vanlige arbeidsmot fatt på å bygge sit sørgelig herjete land op igjen, oversvømmet som det var av hjemløse flyktninger. Under en foretagsom regjering med den armenske lege Khatissian, tidligere borgermester i Tiflis, som president, ble det arbeidet intenst for å gjenoprette ordnete forhold, dyrke op landet, anbringe flyktningene, og få næringsveiene igang igjen. Regjeringen fikk et lån på 20 millioner dollar; det ble også bragt hjelp utenfra, særlig av den amerikanske organisasjon Near East Relief som under Vickrey’s ledelse har reddet mangfoldige tusen armenske barn.

Den 28. mai 1919 erklærte regjeringen i Jerevan uavhengigheten og enheten av de armenske landsdeler i det tidligere russiske Transkaukasia og i det ottomanske rike, og erklærte sig for å være regjering for denne forente armenske republikk. Men i juli og august 1919 erklærte nasjonalistiske tyrkiske kongresser, sammenkalt av Mustafa Kemal i Erzerum og Sivas, at «ikke en tomme jord av våre vilajeter» måtte gis «til Armenia eller til noen annen stat.» [Her kan Nansen ha tatt feil av årstallet, eller så har det sneket seg inn en tyrkleif et eller annet sted. Engelske Wikipedia skriver at republikken ble proklamert et år tidligere, altså den 28. mai 1918. Red.anm.]

Våpenskjoldet til den første armenske republikk.

Imidlertid gikk fredsforhandlingene i Paris sin langsomme gang. En pan-armensk kongress av Armenere fra alle land samledes i Paris under forsete av dikteren og folkeføreren Avetis Aharonian og av Boghos Nubar pasja, Armenernes utrettelige og opofrende talsmann hos entente-maktene under hele krigen. En adresse til fredskonferansen, undertegnet 12. februar 1919 av disse to presidenter, formulerte kravene på den selvstendige stat som de allierte makter hadde forpliktet sig til å sikre det armenske folk. — Den 19. januar 1920 besluttet fredskonferansens Høie Råd å anerkjenne den armenske stats regjering de facto, og foreslog at Folkeforbundet skulde påta sig å beskytte denne uavhengige stat som et mandat.

Forbundets Råd svarte den 11. april 1920 bl.a. at det savnet de nødvendige organer (som hær og finanser) for å overta et slikt hverv, som heller ikke var forenlig med dets opgaver. For å sikre det armenske folks fremtid vilde det være best å finne en makt som kunde påta sig mandatet under Forbundets kontroll og moralske støtte. — Den 25. april 1920 anmodet det Høie Råd gjennem president Wilson de Forente Stater om å overta mandatet for Armenia. Den 31. mai 1920 avslog de Forente Staters senat mandatet; men president Wilson påtok sig voldgiften i spørsmålet om Armenia’s grenser. Senere henvendelser til andre stater om å overta mandatet hadde ikke mer hell med sig.

Sévres-traktaten mellem Tyrkiet og de allierte, undertegnet 10. august 1920 med den armenske president blant underskriverne, anerkjente Armenia (de jure) som en fri, uavhengig og suveren stat, og overlot «til de Forente Staters presidents voldgift bestemmelsen av grensen mellem Tyrkiet og Armenia i vilajetene Erzerum, Trapezunt, Van og Bitlis,» og maktene vilde «godkjenne hans avgjørelse, og likeså alle disposisjoner som han måtte foreskrive med hensyn til Armenias adkomst til havet og avvebningen av det hele ottomanske område som støtte til den nevnte grense,» osv. osv.

Dette klinger jo helt parodisk i betraktning av at de ikke engang hadde avvebnet de områder som skulde bli Armenernes. Henved tre måneder senere bestemte president Wilson grensene (offentliggjort 22. november 1921), og Armenia fikk på et kart et område på omkring 87 000 kvadrat km. Visstnok var dette betydelig mindre enn det oprindelig var forutsetningen; men det vilde ha vært tilstrekkelig for det armenske folk. Imidlertid var de nevnte tyrkisk-armenske landsdeler fremdeles besatt av Tyrkerne; og de allierte makter ga ingen anvisning på hvordan Armenerne kunde befri dem; de foretok sig intet som helst for å opfylle de nye forpliktelser de nu hadde påtatt sig, og sikre Armenerne det område de hadde tilkjent dem på papiret.

Det hele virker som en sørgelig farse, som om maktenes statsmenn går ut fra som en selvfølge at forpliktelser ingåt mot et sånt lite folk uten særlige naturrikdommer ingen betydning kan ha hvis det er ubekvemt. Opmuntret ved deres merkelige likegyldighet nektet Mustafa Kemal å anerkjenne denne traktat som var undertegnet av Tyrkiets lovlige regjering, og isteden angrep han Armenia. Og maktene holdt sig rolig; de hadde lat Armenerne ofre sit blod for sig, og de hadde nu gitt dem sit vederlag i verdiløst papir.

Ved Denikin’s og hans «frivillige hærs» sammenbrudd i begynnelsen av 1920 ble stillingen i Transkausia helt forandret. Den 27. april 1920 tok bolsjevikene Baku. Da de britiske tropper ble trukket tilbake fra Batum 6. juli 1920 var Georgia og Armenia helt overlatt til sig selv i kampen for sin uavhengighet.

I september 1920 rykket Tyrkerne igjen frem fra vest. Armenerne manglet ammunisjon, mat, uniformer, og fikk ingen hjelp. Georgierne hadde nok med sig selv, og de allierte stormakter gjorde som vanlig intet.

Kars ble tatt nesten uten skudd, og nye uhyggelige myrderier fulgte; Alexandropol ble likeledes tatt, landet ble plyndret og folk myrdet. Jerevan ungikk i siste øieblikk samme skjebne ved å oprette en sovjet og anerkjenne forbundet med Moskva-regjeringen, mens den tidligere regjering under Khatissian flyktet op i fjellene.

Den 2. desember 1920 ble fredstraktaten mellem regjeringene i Jerevan og i Ankara undertegnet i Alexandropol, og den armenske republiks område ble redusert fra 60 000 kvadrat km til mindre enn det halve, mens den var blit oversvømmet av nye skarer av flyktninger. Dette var få dager efter at de Forente Staters president hadde med megen høitidelighet trukket op den uavhengige armenske stats grenser, og netop på denne tid sat Folkeforbundets Forsamling i Genéve og drøftet muligheten av å opta denne stat i Forbundet, og det hevet sig sterke røster for at det hårdt trengte folk måtte hjelpes i sin ulike kamp mot Mustafa Kemal og hans Tyrker.

Men det førte ikke til mer enn at to medlemmer av Forbundet: Spania og Brasil, og dertil president Wilson, erklærte sig villig til å intervenere til fordel for Armenia i dets kamp mot Tyrkerne. Ved skjebnens ironi ble meddelelsen om disse tilbud gitt Forbundets Forsamling i Genéve samme dag som freden ble undertegnet i Alexandropol.

Det nye bolsjevikstyre i Jerevan under kommunisten Kassian virket ikke heldig, og efter få måneder ble han jaget og den gamle regjering kalt tilbake. Men i april 1921 rykket de røde tropper in i Jerevan; Armeneren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som optrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt almindelig amnesti, og landets dannete klasser ble kalt til for å delta i opbygningsarbeidet, som så hårdt trengtes. Det var stor nød i landet, som var herjet av ustanselig krig og overfylt med flyktninger; og utover høsten utviklet det sig til fullstendig hungersnød; hundrevis av mennesker bukket under, og i byer som Alexandropol og Jerevan lå likene strødd i gatene. Men det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hvad her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød, er det bragt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling, med mange nye og viktige tiltak under et dyktig styre.

På en konferanse i Kars oktober—november 1921 ble forholdene mellem Ankara-regjeringen og de transkaukasiske bolsjevik-regjeringer fastslått, og Tyrkiet fikk da beholde Kars og Ardahan. Ved et dekret av sovjet-regjeringen i Moskva ble det oprettet en føderativ forening av de tre transkaukasiske sovjet-republikker. Denne føderasjon er tilsluttet den store russiske forening av socialistiske sovjet republikker med hovedstad i Moskva.

Som før fremholdt var denne løsning den eneste mulige for å redde folkene fra undergang. Men merkelig nok er det netop fra hold som sviktet sine forpliktelser, som glemte alle løfter, og som intet gjorde for å hjelpe de hårdt trengte Armenere da det enda var tid, blit bebreidet dem at de antok sovjet-styret for å redde land og folk. Og denne bebreidelse er brukt som unskyldning for intet videre å gjøre for dem, nu har man tapt interessen for dette folk liksom for sine egne løfter.

Efterhånden var mange Armenere som hadde overlevet deportasjonene og myrderiene, vent tilbake til de armenske land i Anatolia. Ved de allierte makters opmuntring var 200 000 flyktninger også kommet til sine gamle eiendommer i Kilikia, og ble der beskyttet av franske tropper. Men disse ble i februar 1920 angrepet av Kemal pasja [Atatürk, Red.anm.]og i Hadjim og Marash ble 30.000 Armenere myrdet. Da så franskmennene i oktober 1921 gikk med på en overenskomst om å evakuere Kilikia, til tross for maktenes tidligere løfter om å beskytte Armenerne der, kunde intet holde disse tilbake, og det ble en ny masseutvandring av dem til Syria og andre land.

Så kom den siste grufulle akt i Armenernes dystre tragedie, da Tyrkerne under Mustafa Kemal fordrev Grekerne fra Lille-Asia høsten 1922. På ny ble tusener på tusener også av Armenere drevet ut av landet som forfulgte dyr under nye redsler; berøvet alt kom de til Grekenland, Bulgaria, Konstantinopel, Syria, foruten i nye masser til russisk Armenia. Og all eiendom som de måtte gå fra, både fast og rørlig, har Tyrkerne og deres myndigheter tatt.

Røykskyer stiger opp fra Smyrna 14. september 1922. Foto: Puplic Domain/Wikipedia

Hvor mange Armenere som det lyktes Ungtyrkerne å gjøre ende på under forfølgningen i 1915 og 1916 lar sig ikke beregne nøiaktig. Ved å gå ut fra at det efter statistikken fra før krigen skulde ha vært 1 845 450 Armenere i Tyrkiet kom dr. Lepsius i 1919 til den slutning at omkring en million av dem var drept og omkommet i de nevnte år, idet 845 000 enda skulde være i live. Av disse skulde omkr. 200 000 dengang ha vært i sine hjemsteder i Tyrkiet, omkr. 200 000 sprett utover, omkr. 250 000 flyktet til Transkaukasia, og omkr. 200 000 skulde enda som utsultete tiggere ha opholdt sig i koncentrasjonsleirene i Syria og Mesopotamia.

Efter dette har Tyrkerne i disse år fått utryddet mer enn en tredjedel av hele det armenske folk.

Men foruten å drive ut og tilintetgjøre de endeløse skarer av fortvilete mennesker tilvente de tyrkiske myndigheter sig det armenske folks hele eiendom i Anatolia, som i verdi gikk op i miliarder. All denne umenneskelighet skyldtes ikke religiøs fanatisme hverken hos lederne eller hos folket. Ungtyrkerne var jo religiøst likegyldige, og til den tyrkisk talende befolknings fordel må det sies, at den var ikke straks så villig til å plyndre og myrde som myndighetene forlangte; ja på sine steder motsatte den sig tilmed at Armenerne skulde «forvises», og det var adskillige tyrkiske embedsmenn som ikke vilde adlyde de givne ordrer, og som søkte å redde Armenerne. Men slike vanskeligheter fikk myndighetene snart overvunnet, og barmhjertige embedsmenn ble fjernet eller også myrdet.

Den hele utrydningsplan skyldtes alene kold politisk beregning; det gjaldt å slette ut et folke-element som var overlegent og kunde bli brysomt. Dertil kom griskhet.

Det er redsler som både i omfang og motbydelig grusomhet langt overgår alt vi kjenner fra historien. Det kunde vel vanskelig bli anderledes når et folk som i sin offentlige moral lever i middelalderen, får moderne metoder og hjelpemidler. Av det brev som ovenfor ble omtalt, fremgår at den ledende komite var forberedt på å ta ansvaret for «den skam som vil falle på osmanisk historie» ved å utrydde det armenske folk, som var tyrkiske undersåtter (!!).

Enver pasja erklærte overfor den tyske ambassadørs forestillinger, at han tok ansvaret for alt som var skjedd i Anatolia. Han og de andre ledere må ta den hele skyld for å ha gitt Tyrkernes blodige historie et kapitel så grufullt at det stiller alt annet i skyggen; Abdul-Hamid’s myrderier blir jo småtterier mot hvad disse «moderne» Tyrker har utrettet.

Den 30. juni 1916 skrev den tyske ambassadør grev Metternich til rikskansleren bl.a. at «komiteen forlanger tilintetgjørelsen av den siste rest av Armenerne…» Men da det ikke var mer å røve fra dem, «forbereder koblet sig allerede med utålmodighet på det øieblikk da Grekenland, tvunget av ententen, vil venne sig mot Tyrkerne eller deres forbundne», for så å kaste sig over Grekerne og deres eiendom.

«Å fortyrke (türkisieren) er å fordrive eller drepe alt ikke-tyrkisk, å ødelegge og tilvenne sig med vold andre folks eiendom. I det og i å skråle op igjen franske frihetsfraser består foreløbig Tyrkiets berømte gjenfødelse…»

Dette er den allierte venns dom. For å fullstendiggjøre billedet bør det minnes om at disse Armenere, som Ungtyrkerne utryddet på en så oprørende måte, var deres gamle venner og bunsforvante, som de hadde benyttet sig av og arbeidet sammen med så lenge det gjaldt om å få makten; ja de lot nu myrde høit fortjente Armenere, som med fare for eget liv hadde reddet ungtyrkiske ledere i de dager da Abdul-Hamid igjen hadde makten i 1909 og sablet ned Ungtyrkerne.

Heldigvis er det sjelden i historien å treffe på en så troløs og gjennemført nederdrektighet. Men Ungtyrkerne har nådd sit mål: å rense Anatolia for det armenske folk, og de kan med Tala’at pasja si at det armenske spørsmål «n’existe pius.» Ingen europeiske eller amerikanske regjeringer eller statsmenn bekymrer sig lenger for hvad som foregikk; for dem synes nu det evindelige armenske spørsmål å være endelig og avgjort druknet i blod.

Vi har set at Europa’s vestmakter og Amerika’s Forente Stater har gitt ord, bare ord, for å opfylle de forpliktelser til det armenske folk, som de med så megen høitidelighet hadde bundet sig til da det gjaldt å få støtte i kampen. Og Folkenes Forbund? Allerede på sin første Forsamling i 1920 uttalte det sig enstemmig for at noe måtte gjøres av maktene for «å stanse snarest mulig den redselsfulle armenske tragedie» og sikre dette folks fremtid.

— På Forbundets annen Forsamling i september 1921 ble Lord Robert Cecil’s forslag til resolusjon enstemmig vedtatt hvori det fremheves nødvendigheten av at maktenes «Høie Råd» sørger for «å sikre Armenias fremtid og særlig å gi Armenerne et nasjonalt hjem» («a National Home» «Foyer National»), fullstendig uavhengig av det ottomanske herredømme.»

— Forbundets tredje Forsamling i september 1922 vedtok igjen enstemmig en beslutning med uttalelse om «at under fredsforhandlingene med Tyrkiet måtte nødvendigheten av å oprette et nasjonalt hjem for Armenerne ikke tapes av sikte. Forsamlingen opfordret Rådet til å ta alle de forholdsregler som det anså nyttig for dette øiemed.»

Så kom fredsforhandlingene i Lausanne i november 1922—juni 1923. Maktenes representanter forlot straks Sévres-traktatens bestemmelser om Armenia; men på deres vegne fremsatte Lord Curzon et forlangende om et uavhengig nasjonalt hjem eller land for Armenerne, og han betegnet det armenske spørsmål som «en av verdens største skandaler». Forslaget ble kategorisk avslått av Tyrkerne. Så efter flere etapper stemtes til slutt fordringene ned til bare å gjelde et hjem for Armenerne «i Tyrkiet», som ikke engang skulde ha en autonom regjering, ja det skulde nærmest bare bli et område «under tyrkisk lov og administrasjon, hvor Armenerne kunde samles og bevare rase, sprog, og kultur.» Men selv dette avslog de tyrkiske underhandlere; og dermed fant maktenes representanter å ha gjort nokk for dette folk som hadde ofret sit blod for dem. Da Lausanne-traktaten ble undertegnet 24. juli 1923, inneholdt den ikke et ord om noe slags hjem for Armenerne. Denne fred er «sluttet aldeles som om de ikke eksisterte,» heter det med full rett i deres protest mot den.

Se slik endte de vesteuropeiske stormakters og Amerikas svake forsøk på å infri de løfter om frihet og uavhengighet, som de om og om igjen hadde gitt det armenske folk, da det gjaldt å opmuntre dem til å kjempe for deres sak.

— Hvorfor nedsetter Folkeforbundet komiteer for å undersøke om noe kan gjøres ialfall for de hjemløse armenske flyktninger? Er det for å dysse de dårlige samvittigheter til ro hvis det enda skulde være dem som har noen?

Men til hvad nytte, når de forslag som efter samvittighetfulle undersøkelser stilles, og som varmt anbefales av alle sakkyndige, ikke opnår støtte av maktenes regjeringer, og det blir koldt avslått å gjøre selv beskedne offere for å hjelpe de nødlidende flyktninger, mot hvem man har så store forpliktelser?

Det svares at det kan umulig forlanges at man under de nuværende vanskelige forhold skal gjøre ofre for andre, da man har så mer enn nokk med sig selv. Men burde man ikke tenkt på det dengang da man med gylne løfter og æresforpliktelse opfordret disse ulykkelige som var i langt større nød, til å ofre ikke bare penger og eiendom, men livet for ententens sak?

Føreren for Storbritanniens konservative parti, Stanley Baldwin, den nuværende førsteminister, og føreren for det liberale parti, Asquith, sendte i september 1924 den daværende førsteminister, arbeiderpartiets leder, Ramsay MacDonald, en varmhjertet adresse, med en intrengende henstilling om at Storbritannien måtte gi en betydelig sum for å hjelpe de armenske flyktninger i Grekenland, på Balkan-halvøen osv. Grunnene til at så måtte skje summerte de op i følgende punkter:

«Fordi Armenerne ble med løfter om frihet opmuntret til å støtte de alliertes sak under krigen, og led så tragisk for denne sak.»

Det minnes om: at Armenerne allerede høsten 1914 på sin nasjonale kongress avslog Tyrkernes lokkende tilbud og nektet som nasjon å arbeide for Tyrkiet og dets allierte, om de enn vilde gjøre sin plikt; at de til dels på grunn av dette modige avslag ble metodisk utryddet av den tyrkiske regjering i 1915; at de dannet friskarer som under sin heroiske leder Andranik gjorde utslaget i noen av de tungeste kamper i det kaukasiske felttog; at Armenerne, efter den russiske hærs sammenbrudd i slutten av 1917, overtok den kaukasiske front og opholdt i fem måneder Tyrkernes fremrykning, og ydet derved den britiske arme i Mesopotamia vesentlige tjenester; at Lord Bryce’s blåbok: «Treatment of Armenians in the Ottoman Empire», ble anvendt i stor utstrekning for alliert propaganda i 1916—17 og hadde en viktig inflytelse på amerikansk opinion og på president Wilsons endelige beslutning om å gå med i krigen.

«Fordi under krigen og efter våbenstilstanden de allierte og forente makters statsmenn har gang efter gang forpliktet sig til å sikre den armenske nasjons befrielse og uavhengighet.»

Disse forpliktelser ble ingått 9. nov. 1916 av førsteministeren Asquith, 5. jan. 1918 av førsteministeren Lloyd George, 8. jan. 1918 av president Wilson, 23. juli 1918 av Clemenceau, 11. mars 1920 av Marquis Curzon, utenriksminister, osv. osv.

«Fordi Storbritannien er til dels ansvarlig for de ottomanske Armeneres endelige utdrivning og spredning efter herjingen av Smyrna. Den greske krig med Tyrkiet, som førte til den endelige ødeleggelse og utdrivning av de kristne minoriteter i Lille-Asia, ble begynt og forlenget under den britiske regjerings direkte opmuntring.»
«Fordi de 5 000 000 £ (i tyrkisk gull) som den tyrkiske regjering deponerte i Berlin i 1916 og som ble overtatt av de allierte efter våbenstilstanden, var for en stor del (kanskje helt) armenske penger.»
«Fordi flyktningenes nuværende tilstand er uholdbar og demoraliserende, og reiser sig som en anklage mot vestmaktene» ….

Det spørres videre: «Hvad kan gjøres?

«Vi erkjenner med dyp beklagelse at det er umulig nu å opfylle våre forpliktelser mot Armenerne… Men enda står en annen vei åpen til å vise vår følelse av ansvar og lindre den fortvilete tilstand hvori de sprette rester av de tyrkiske Armenere befinner sig. Det best skikkede område for å anbringe dem er sikkerlig russisk Armenia. Den lokale regjering tilbyr lettelser…»

Derefter omtales den plan som dengang var foreslått, men som enda ikke var så grundig gjennemtenkt som vår nuværende, og som var vanskeligere å gjennemføre enn den nu foreslåtte. Til slutt heter det:

«Det er efter vår mening Storbritanniens plikt å gi en vektig støtte til denne plan. Vi ønsker å fremholde som vår opfatning at da Armenerne utvilsomt har moralsk krav på erstatning for uopfylte forpliktelser, skulde den britiske regjering uten ophold gi et viktig bidrag …»

(undertegnet) H. H. Asquith Stanley Baldwin

Det må synes som denne konsise, intrengende henstilling fra to av Storbritanniens ledende statsmenn ikke var til å komme forbi; og det er vel ikke tvilsomt at Ramsay MacDonald og arbeiderpartiet vilde med tilfredsstillelse ha fulgt opfordringen. Men så ble han styrtet, og de konservative med Baldwin i spissen kom til makten. Nu måtte det da vel skje! Men Baldwin’s regjering nektet å gjøre noe som helst for de armenske folk eller for flyktningene som hadde dette «moralske krav».

En spør forvillet, hvad har da meningen vært? Har det virkelig alt til hobe vært bare ord, tomme ord uten alvor?

Og Folkenes Forbund, har da heller ikke det følelsen av ansvar? Ved å nøde sin høikommissær for flyktninger mot hans gjentagne vegring, til å påta sig denne de armenske flyktningers sak har vel Forbundet holdt andre fra å organisere en effektiv hjelp til Armenerne, idet de gikk ut fra at Folkenes Forbund umulig kunde ta op en slik sak uten også å føre den igjennem, særlig i betraktning av maktenes forpliktelser. Mener Forbundet at det nu har gjort sin plikt, og så bare kan la saken falle, uten at det vil rokke hele Forbundets anseelse særlig i østen?

Europa’s folk, Europa’s statsmenn er trett av det evindelige armenske spørsmål. Ja selvfølgelig. Det har jo ikke gitt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer op i deres slumrende samvittighet en uhyggelig rekke brutte eller uopfylte løfter, som de aldrig i handling har satt noe som helst in på å holde. De gjaldt jo bare dette lille blødende men begavete folk uten olje-felter og uten gull-miner.

Ve det armenske folk, at det ble trukket in i europeisk politikk! Bedre hadde det vært om dets navn aldrig var blit nevnt av en europeisk diplomat. Men det armenske folk har ikke kunnet opgi håbet; mens det stadig arbeider iherdig, har det ventet, og ventet lenge.

— Det venter fremdeles.

REDAKSJONELL KOMMENTAR (2020)

Gjennem Armenia utkom på norsk i 1927 og i engelsk oversetting 1931. Boken ble digitalisert av Nasjonalbiblioteket i 2009. Project Runeberg utarbeidet OCR-tekst i 2015. Project Runeberg, som er tilknyttet Linköping Universitet, har publisert nordisk litteratur på internett siden 1992, det vil si gratis elektroniske utgaver av gamle bøker fra Norden. Når forfatter har vært død i 70 år, går copyright ut (www.Runeberg.org).

Fridtjof Nansens tekst fra 1927 gjengis ovenfor med opprinnelig skrivemåte, f.eks. med ‘gjennem’ for ‘gjennom’. Hans uttalenære ortografi med nn er likevel korrigert til nd (f.eks. ‘unner’ til ‘under’), og noen bindestreker (som i ‘folke-sjel’) er fjernet. ‘Armenisk’ er dessuten oppdatert til ‘Armensk’. Hovedstaden Erivan skrives i dag Jerevan, og Angora heter Ankara.

Fridtjof Nansen (1861–1930) var en norsk polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. I 1920 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. For å hjelpe statsløse flyktninger skapte han Nansenpasset, som etter hvert ble anerkjent av de fleste stater. Han organiserte i 1920 nødhjelpen til millioner av russere som var rammet av hungersnød. Etter krigen mellom Det osmanske rike og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausannetraktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene. Som Folkeforbundets høykommisær reiste han sommeren 1925 gjennom Georgia og Armenia; oppdraget beskrives i Gjennem Armenia. For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922 (Wikipedia).

Store norske leksikon skriver følgende:

«Det armenske folkemordet er en betegnelse som brukes om den tvungne massedeportasjonen og massedrapene på armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret i 1915–1920, der et betydelig antall armenere mistet livet. 29 land betegner i dag hendelsene offisielt som folkemord. Norge er ikke blant disse landene, men har ikke en tradisjon for å vedta offisielle perspektiver på historien. […] Det er uenighet blant historikere (internasjonalt) om antallet drepte. Vurderingene av antallet drepte armenere varierer hovedsakelig mellom en halv og én og en halv million mennesker. Disse mistet livet som følge av militært organiserte massakrer, deportasjoner, sult og etnisk vold mellom armenere og andre grupper, ofte kurdiske landeveisrøvere. Situasjonen i området var på denne tiden kaotisk og voldelig, og en sultkatastrofe rammet alle grupper.» (SNL)

Se nyheter og analyser i Dagsorden på vår YouTube-kanal, alle hverdager kl 20:00!

Dagsorden-sendingene distribueres også som podkast på Podbean!