Annen del av vår serie om tyrkernes folkemord på kristne, tar for seg armenernes ublide skjebne i Det osmanske rike.

Første del ble publisert onsdag 14. september og kan leses her:
Erdogan har rikelig historisk ballast når han truer grekerne med folkemord
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del III: Grekerne
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del IV: Assyrerne

 

Det osmanske rike hadde sin storhetstid i det 16. århundre mens det i det nittende århundre var i alvorlig tilbakegang. Imperiet hadde ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 mistet nesten alle sine territorier i Europa og Afrika. 

Nedgangen skapte et enormt internt politisk og økonomisk press og en likeså enorm polarisering av samfunnet. Armenerne ønsket å delta i styret av landet og det vakte frykt og mistenksomhet blant muslimene for rikets «tyrkiske renhet». De hadde aldri tenkt tanken at makten kunne deles med noen minoritet.

Tragedien begynte i 1894–1896. Under sultan Abdulhamit II (1876–1909) ble en rekke massakrer utløst med tanke på å dempe armeneres politiske forventninger.

Abdulhamid IIs frykt for rikets integritet kom til å koste omkring 200 000 armenere livet. Tyrkiske landsbyboere, embedsmenn, politimenn, soldater og kurdere deltok i drapsbølgen. Tusenvis av armenske kvinner ble voldtatt – eller bortført og voldtatt – drept – eller tvangskonvertert og slavebundet i tyrkiske hjem.

Amerikanske misjonærer rapporterte i 1896 fra den lille byen Palu i den østre delen av Tyrkia:

– Tyrkerne fortsetter å bortføre kvinner. De beholder dem et par dager og når de sender dem tilbake er livet deres ødelagt. Vi har ikke sett få kvinner som gråter bittert, skriker og roper: Vi er besmittet, ingen vil ta oss til ekte!

Den politiske krisen i Det osmanske rike ledet til revolusjonen i 1908 og et ultranasjonalistisk kupp i 1913 ved Ungtyrkerne, Ittihad ve Terakki Jemiyeti (Komiteen for union og fremskritt, ITJ). 

Første verdenskrig

Da første verdenskrig brøt ut i august 1914, gikk Det osmanske rike sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn og erklærte krig mot Russland, Storbritannia og Frankrike.

Overalt hvor det ble ført krig, benyttet den osmanske hær anledningen til å massakrere den sivile armenske befolkningen som en del av det folkemordsprogram ITJ hadde implementert under dekke av krigen. 

I Aleppo, Damaskus og flere byer i Anatolien oppsto det slavemarkeder hvor armenske jenter ble solgt for en billig penge. En tysk ingeniør på Bagdads jernbane rapporterte 27. juni 1915 om en tyrkisk sersjant:

– Han bortførte 18 kvinner og jenter og solgte dem til arabere og kurdere for to-tre mejidiehs, en mynt som tilsvarte en femtedel av et tyrkisk pund.

Våren og sommeren 1915 ble armenere i alle deler av landet utenfor krigssonene, deportert til områder nær den syriske ørken. De aller fleste måtte gå til fots i det som var forkledd som et bosettelsesprogram, men primært var folkeforflytningen å regne som utmattende dødsmarsjer. 

Straffanger med mandat for drap

Armenske soldater i de osmanske styrkene var tidligere blitt avvæpnet og henrettet i små grupper. Det gjorde at deportasjonene møtte svak motstand og konvoiene ble regelmessig angrepet av straffanger løslatt med spesielt mandat for å slakte armenere. 

Regjeringen hadde ikke truffet foranstaltninger for å brødfø de deporterte. De ble nektet mat og vann for bevisst å fremskynde døden. De overlevende som nådde Nord-Syria ble samlet i konsentrasjonsleire og sendt videre sydover for å dø under ørkenens brennende sol. 

Gjennom metodisk deportasjon, systematiske massakre, bevisst sult, dehydrering og brutalisering utryddet osmanerne den armenske befolkning.

Bare i ett tilfelle klarte en armensk bosetning å unngå døden. Hele befolkningen tok seg opp i Musa Dagh-fjellene og forsvarte seg inntil franske soldater oppdaget dem og bragte dem i sikkerhet. 

Etter krigen samlet en amerikansk nødhjelpskomité inn midler til «de sultende armenerne». Near East Relief som komiteen ble kjent som, reddet titusener av den overlevende armenske befolkning.

3000 år gammelt folk utradert

I det østlige Anatolien mistet et gammelt folk som hadde bebodd det armenske høyland i tre tusen år, sitt historiske hjemland. De overlevende spredte seg over hele verden. 

Den amerikanske statsviteren Hans Morgenthau kalte mordet på armenerne historiens verste forbrytelse. Det var vel å merke før annen verdenskrigs holocaust:

– Jeg er overbevist om at hele menneskehetens historie ikke inneholder en like så forferdelig episode som denne. De store forfølgelser i fortiden synes nesten ubetydelig sammenlignet med de lidelser det armenske folk gjennomgikk i 1915.

Av de 29 land som offisielt anser utrenskningen av armenerne som folkemord, er blant andre Belgia, Bolivia, Canada, Frankrike, Italia, Nederland, Østerrike, Polen, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Vatikanet.

Den tyrkiske republikk har aldri forpliktet seg på noe vis overfor de overlevende og har avvist alle anklager om folkemord.

Armenerne minnes folkemordet hvert år den 24. april.

Armenske barn. Wikimedia Commons




Øvrige artikler i denne serien:

Erdogan har rikelig historisk ballast når han truer grekerne med folkemord

Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del III: Grekerne

Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del IV: Assyrerne

 

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.