Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del IV: Assyrerne

Assyrerne er et opprinnelig folk i Irak, Tyrkia, Iran, Syria og Libanon. Deres historie strekker seg 7000 år bakover i tid.

Dagens assyrere er etterkommere av det gamle assyriske rike, en av de tidligste sivilisasjoner i Mesopotamia. Deres språk er en utløper av arameisk, det språk Jesus Kristus talte. De var også blant de første som konverterte til kristendommen.

Det mørkeste kapittel i assyrernes historie

Det tyvende århundre skulle bli det mørkeste kapittel i assyrernes historie. De få millioner som hadde motstått årtuseners smeltningsprosesser og forblitt et homogent folk i sine forfedres hjemland, ble av det osmanske imperium utsatt for en av menneskehetens histories verste nedslaktninger.

Dette er en serie på fire artikler. Les dem gjerne i rekkefølge:
Erdogan har rikelig historisk ballast når han truer grekerne med folkemord
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del II: Armenerne
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del III: Grekerne

De første angrepene kom i 1842. Nye blodbad i 1895–1896 kostet 55 000 assyrere livet og ytterligere 100 000 ble tvangs-osmanisert. Anslagsvis 100 000 kvinner og barn ble tvunget inn i tyrkiske haremer.

I midten av 1915 gikk hærføreren Djevdet Bey med Kasap Taburu – «Slakterbataljonen» – inn i byene Bitlis og Siirt med 8000 soldater og massakrerte armenere og nesten 55 000 assyriske sivile i tredve landsbyer (tallene spriker noe).

«Ryddet» for kristne ved «eliminering»

Øyenvidneskildringer beskriver systematikken: Først ble samfunnslederne fengslet og torturert til døde, deretter ble unge og funksjonsfriske menn tatt utenfor byene og skutt. Guttebarn ble ført til en nærliggende klippe og kastet ned i dalen under. Til slutt ble kvinner, jenter og eldre voldtatt og deportert for å bli angrepet av kurdere som ranet og myrdet dem.

Den tyske ambassadør von Wangenheim rapporterte at Det osmanske rike ble «ryddet» for innfødte kristne ved «eliminering». I juli 1915 bekreftet han at assyrerne i Midyat, Nisibis og Jazirah var drept.

Assyriske overlevende gjorde i noen tilfeller hard motstand mot osmanske tropper. Assyrerne i Tur-‘Abdin omtaler fortsatt 1915 som året for Sayfo, sverdet.

Assyrerne i Hakkari-høylandet gjorde motstand og allierte seg med kurdiske stammer. De ble ingen enkel gruppe å deportere, de var bevæpnet og like grusomme som sine kurdiske naboer. De ble til slutt beseiret og de overlevende tok seg over grensen til Persia.

Den amerikanske ambassadøren til Istanbul skrev at tyrkerne var åpne om folkemordet:

– Da tyrkiske myndigheter ga ordre om deportasjon, ga de dødsordre til en hel samfunnsgruppe; de forsto det godt og i samtaler gjorde de ikke noe spesielt forsøk på å skjule det.

Assyrisk sivilbefolkning ble sperret inne i kirker og brent eller torturert til døde. Assyrere og armenere ble satt på flåter på Tigris som bevisst ble kantret. Kvinner og barn ble brent.

All eiendom inkludert land, husdyr og hjem etterlatt av deporterte armenere, skulle konfiskeres. Osmanerne tok i besittelse all «forlatt» kristen eiendom.

Første verdenskrig

Med første verdenskrig fattet assyrerne håp. De ble etter hundrevis av år med forfølgelse og massakrer, av de allierte lovet en uavhengig stat på deres forfedres hellige jord, og de sluttet seg til dem i håp om å oppnå beskyttelse.

Men de fikk ingen beskyttelse. Britenes løfter om egen stat ble aldri innfridd. Dokumenter og historisk materiale forteller om steining av små barn, om likene av kvinner og unge jenter som motsto voldtekt, halshugging av menn som ikke ville la seg konvertere til islam, brenning og levende flåing av prester og nonner.

Uvæpnede assyrere ble massakrert eller døde av sult og sykdom, tusenvis av jenter helt ned til syvårsalderen ble voldtatt og/eller tvangskonvertert til islam, minst 200 kristne landsbyer ble ødelagt, tre fjerdedeler av dem brent ned til grunnen.

I mai 1915 ble en deportasjonslov vedtatt. Den ga autorisasjon til å deportere alle de oppfattet som en «trussel» mot nasjonal sikkerhet, det ville i praksis si ikke-muslimer. Med deportasjonene fulgte konfiskering av kristen eiendom og omfattende myrderier.

Motstand mot tvungen verneplikt og deportasjon ble stemplet som opprør. Drap og massesult ble systematisert, autorisert og organisert av regjeringen. Talaat Pasha som kom til makten ved statskupp i 1908 og ble myrdet i Berlin 1921 av en armensk «terrorist», la ikke skjul på at tjenestemennene var klar over at det var snakk om folkemord.

Det anslås at assyrerne mellom august 1914 og september 1925 mistet over to tredjedeler av befolkningen – minst 750 000 mennesker.

På tampen av første verdenskrig utgjorde den assyriske befolkningen i Tyrkia rundt én million mennesker og de var stort sett konsentrert i øvre Mesopotamia.

Første verdenskrig endte formelt med våpenhvilen 11. november 1918. Det osmanske rike overga seg tolv dager tidligere. Slutten på «den store krigen» betydde imidlertid ikke slutten på folkemordet.

Utryddelsespolitikken videreført

Utryddelsespolitikken ble videreført frem til 1923 av arvingene av Det osmanske rike – men også mellom 1924 og 1925 etter at den moderne republikk Tyrkia var formelt etablert.

Det er omtrent ikke kristne igjen i dagens Tyrkia. Allikevel trenger vi ikke bla langt tilbake i kalenderen for å finne eksempler på tyrkiske muslimers intoleranse overfor kristne. 29. juni iår ble mer enn tusen år gamle assyriske graver skjendet og vanhelliget i Mardin sydøst i Tyrkia. Knokler og hellige gjenstander ble spredt utover kirkegården.

Dagen var bevisst valgt for å krenke de kristne:

– Oppdagelsen av de vanhelligede gravene 29. juni – festdagen da assyriske, kaldeiske og syriske kristne samles for å be for sine forfedre foran helgnene Peter og Paulus – vakte sorg og fortvilelse i det kristne samfunn.

Idag er assyrerne så godt som fraværende i Tyrkia – men noe av dem lever videre som voldtektservervet DNA i dagens tyrkiske muslimer.

Never forget #ArmenianGenocide #GreekGenocide #KurdishGenocide #AssyrianGenocide pic.twitter.com/9ahvNEWkYC

— Nomas Two-One (@Nomas_21) March 28, 2021

Minnedager

Det er tre minnedager for de greske ofrene for folkemord.

19. mai er nasjonal minnedag for folkemordet i Pontus; det generelle folkemordet på grekere bosatt på Anatoliens nordkyst mot Svartehavet (Evxinos pontos).
14. september er nasjonal minnedag for folkemordet i Lilleasia. Denne dagen assosieres med Smyrna der 3000 års gresk tilstedeværelse i det som idag er kjent som Tyrkia, ble visket ut.
6. april er minnedag for folkemordet på grekerne i Øst-Thrakia. Thrakia er den delen av Tyrkia som geografisk tilhører Europa.

For den armenske identitetsfølelse er folkemordet en bærebjelke. Kravet om anerkjennelse av det armenske folkemordet startet i 1965 under demonstrasjoner i det den gang sovjetiske Jerevan.

Det tyske folk og myndigheter har lenge erkjent Det tredje rikes folkemord. De har ydt økonomisk erstatning og uttrykt dyp anger. Jødene er ikke blitt truet med noen ny krystallnatt.

Alle tyrkiske regjeringer har siden 1924 sammen med det tyrkiske folk, benektet sin mørke historie. Det kan være en av grunnene til at Erdogan er i stand til fremdeles å true med folkemord.

The world must also never forget the Assyrian genocide.
On August 7, 1933, the last major massacre of the 20th century was committed against the Assyrian residents of the village of Simele.#AssyrianGenocide #YazidiGenocide pic.twitter.com/EWWV3BFyX0

— Zidan Ismail (@zidan_yezidi) April 2, 2022

Les også utgangspunktet for at disse artiklene ble skrevet:

Tilsvar fra den tyrkiske ambassadøren til artikkelen av Arnt Jensvoll

Historieforståelsen bak disse artiklene har et utgangspunkt i at Anatolien/Levanten for det meste var befolket av grekere, assyrere og armenere før områdene fra det ellevte århundre, ble invadert av sentralasiatiske nomader som ikke lot seg assimilere i den opprinnelige befolkningen, men som tvert imot myrdet, fortrengte og idag fullstendig dominerer området.

Det lille landet armenerne ble tilgodesett med, dagens Armenia, er med tyrkisk støtte under angrep fra Aserbajdsjan.

Erdogan er ikke til å misforstå når han sier at tyrkerne vil fullbyrde forfedrenes misjon i Kaukasus. Hvilke tanker han gjør seg om Europa, vet vi ikke, men han oppfordrer tyrkere bosatt i Europa, til å få mange barn. Minst fem. Han har allerede mellom tre og syv millioner tyrkere bare i Tyskland.

Benekt og benekt igjen

I tobindsverket Encyclopedia of Genocide finner vi en «mal for benektelse» av folkemord:

Benekt at det skjedde, ikke gi innrømmelser
Omdefiner hendelsene; fremstill ofrene som gjerningsmenn
Insistér på at det var flere ofre blant gjerningsmennene
Skap forvirring og tvil om historien ved å relativisere hendelsene

Kilder: Armenian Genocide, Store norske leksikon, Coptic Solidarity, Wikipedia, When Turkey Destroyed Its Christians, The Assyrian Genocide, Greek City Times etc. Kildenes tallfesting av antall ofre i de enkelte anliggender, kan sprike ganske mye, men det er sjelden vesentlig uenighet om faktiske hendelser. Tyrkiske kilder tegner et noe annet bilde og det er kontrovers om en rekke spørsmål. Takk for at du leste!

Erdogan: "We will continue to fulfill the mission our grandfathers have carried out for centuries in the Caucasus"

Erdogan is promising to continue the Armenian Genocide while the world sits by and allows it to happen. Has anything changed? pic.twitter.com/WCrui11rBy

— Մէջ🇦🇲֎ (@syriahay) July 22, 2020

Les også: