Kommentar

Forholdene mellom erfaring og innsikt, mellom glemsel og forståelse, mellom sannhet og sannhetens motsetning er alle vanskelige uansett hvor mye man reflekterer over sammenhengene. For noen år siden var jeg inne på én side ved temaet med utgangspunkt i at det greske ordet for sannhet bokstavelig talt betyr ikke-glemsel, en etymologisk forbindelse som turde være alt annet enn triviell. Utgangspunktet for denne refleksjonen er også gresk, men av historisk mer enn språklig natur. Vi skal tilbake til forholdet mellom grekere og tyrkere for omtrent hundre år siden.

Fra 1820-tallet og fremover kastet grekerne av seg tyrkerveldet i en blodig og langvarig rykk-og-napp preget frigjøringsstrid som for det meste brant av sin egen ubendige kraft, men der forholdet til også andre land hele tiden spilte inn. Like før første verdenskrig, i 1912-13, blusset den kroniske konflikten opp igjen, denne gang mellom Tyrkia på den ene siden og de kristne, europeiske nabostatene Hellas, Serbia, Bulgaria og Montenegro på den andre. Sultandømmet tapte det som siden uten synderlig presisjon er kalt første balkankrig, hvilket blant annet medførte at flere områder med overveiende gresk befolkning – ikke minst i Thrakia like nord for Egeerhavet, samt noen øyer, inklusive den største og mest sydlige, Kreta – gikk fra å være tyrkisk eiendom til å bli deler av staten Hellas.

Under første verdenskrig fantes blant grekerne betydelig indre uenighet om hvorvidt landet skulle slutte seg til ententen som kjempet mot Tyskland, Østerrike, Bulgaria og Tyrkia selv uten garantier om nye territoriale justeringer i tilfelle seier, eller om man skulle forholde seg nøytralt. Mot slutten av krigen gikk likevel Hellas med til lyden av vage løfter om landutvidelser inn i det som i dag er Tyrkia. Det strategiske ledemotivet var «den ioniske visjonen» som dominerte gresk politikk på denne tiden: Den nye staten måtte utvides til å innlemme så mange som mulig av de ulike greske samfunn som fantes i nærområdene, flere av dem helt siden antikkens tid. Det moderne Hellas’ grenser måtte i størst mulig grad samsvare med den greske nasjonens historiske, språklige og kulturelle grenser.

I 1919 begynte derfor en gresk erobrings- eller frigjøringskrig – begge betegnelser kan forsvares – mot den sterkt svekkede tyrkiske staten for å få kontroll over hovedsakelig greske byer og mindre samfunn langs den anatoliske kysten. Særlig var det Smyrna man rettet blikket mot, den blomstrende «ex oriente lux»-byen som hadde flere greske innbyggere enn selv Athen på denne tiden, og som etter Konstantinopel var det viktigste samlingspunktet for gresk kultur og historie i de nå skrumpende restene av riket osmannerne i sin tid hadde skapt.

Jeg skal ta det kort: Grekerne erobret Smyrna (dagens Izmir) med vid omegn, men de nye og nasjonalistiske tyrkerne under ledelse av Mustafa Kemal Ataturk nektet å akseptere nederlaget og trakk seg lengre inn i landet. Grekerne dro etter, nesten helt til Ankara på det meste, og forlenget derved forsyningslinjene og fronten ut over hva de klarte å håndtere økonomisk, politisk og militært. Til sist tapte de krigen. De greske styrkene trakk seg ut, Ataturks styrker kom etter og en særdeles blodig «opprenskning» fulgte mot alle ikke-tyrkiske befolkningsgrupper, i særdeleshet grekere og armenere, som ble mistenkt – ofte med rette – for å ha vært utro mot Tyrkia. Det ble brenning  og dreping i stor skala i etterforløpet av nederlaget høsten 1922, og da er vi omsider kommet til den glemte, men samtidig tidsaktuelle, historiske erfaringen jeg ville børste støvet av.

Året etter, i 1923, vant nemlig realpolitikken frem i den eviglange striden mellom muslimer og grekere, naturligvis under innflytelse og styring av stormaktenes (særlig Storbritannia og Frankrike, de dominerende seierherrene i den forutgående storkrigen, skjønt også andre rotet rundt i gryten i håp om å vinne fordeler) like evige spill for å sikre egen makt samtidig som man unngikk å fremstå som alt for svinaktige i velgernes øyne. I regi av det nyetablerte Folkeforbundet og under Fridtjof Nansens ledelse vedtok Hellas og Tyrkia en tvungen folkeflytting mellom de to statene: De gjenværende grekerne i Tyrkia skulle repatrieres i Hellas, mens tyrkerne i Hellas måtte ut på motsatt flytteferd. Det var ikke få mennesker som ble berørt, 1,2 millioner grekere flyttet vestover mens 0,4 millioner muslimer ble sendt mot øst. Allerede før dette, tidlig på 1900-tallet og helt frem til krigen mot tyrkerne ble tapt høsten 1922, hadde dessuten ytterligere 0,9 millioner grekere flyktet inn i den greske staten. Også andre folkeslag ble tilsvarende berørt av de store krigene og firkantede relokeringsbeslutningene, skjønt endringene var tallmessig mest markante (armenerne utgjorde her et unntak, men jeg velger ikke å gå inn på deres tragedie nå) for grekerne og tyrkerne. Verdt å merke seg er at i de konkrete avgrensningsbeslutningene bak tvangsflyttingen (hvem var greker og hvem var tyrker) lot man religionstilhørighet være avgjørende; til syvende og sist var det registrering som muslim eller gresk-orthodox snarere enn hvilket språk man snakket som bestemte hvem man «var,» dog slik at man fra gresk side skilte mellom eksempelvis tyrkiske (i øst) og albanske (i nordvest) muslimer.

Ble det begått et overgrep mot alle disse menneskene som ble tvangsflyttet? Moderne mennesker vil nok stort sett svare «ja, selvfølgelig» på spørsmålet, men man bør se nærmere på de realistiske alternativene som forelå, før man dømmer. I det minste overlevde de aller fleste av disse fordrevne, de ble hverken skutt eller hengt eller brent i hjel, så sånn sett fikk de en langt blidere skjebne enn den som ellers kunne blitt dem til del. Det beste (at alle levde sammen og var snille) kan fort bli det godes (at man kom seg levende tilbake til sin egen flokk) fiende dersom man er for naiv, og det er i dette lyset man gjør klokt i å se disse gamle beslutningene.

Tvangsflyttingen skjedde på bakgrunn av over tusen år med stridigheter, inklusive en nylig avsluttet langvarig krigføring der også utstrakt terrorisering og drap av sivile hadde funnet sted, og der tyrkerne ikke var alene om å opptre både grunnleggende inhumant og i strid med krigens lover. Erfaringene med hva det i praksis innebar å bo i et etnisk heterogent, kristent-muslimsk samfunn der konflikter for et godt ord kunne blusse opp nesten når som helst mellom de potensielle fiendene, var ennå kroppsnære. Iblant levde menneskene rett nok over lengre tid i tilsynelatende fredfull sameksistens, det er sant, men rett som det var eksploderte de latente motsetningene, og da gikk det blodig for seg.

Grunnen til at jeg trekker frem disse historiske Balkan-erfaringene, er selvfølgelig den nye runden av kontrontasjon mellom muslimer og europeere vi nå opplever, særlig akuttiseringen av samme med økende terror begått av islamister mot sivile offer. Den europeiske lederklassen har gjennom tiår gjennomført en villet heterogenisering av våre samfunn – «flerkultur skal de få enten de vil ha det eller ikke!» har vært ikke bare Anniken Huitfeldts maksime overfor en dels motstridig, dels likegyldig befolkning – og nå er vi ved å høste fruktene av kultur- og folkeblandingen. For heller ikke ved denne korsvei ser det ut til at muslimer og européere går gått sammen selv om man fra mange hold gjør alt for å forsikre om at terroren så visst ikke har noen religiøs komponent og absolutt ikke må få oss til å fravike våre liberale «all inclusive»-idealer. Mange av de «gode» innen politikken og ellers mistenker kan hende etter hvert at noe er ved å skjære seg, og dét alvorlig, men mentalt er de for fast bundet til masten; de klarer ikke å gi opp sitt storslagne prosjekt.

Vi andre ser klarere hva som skjer. «Heterogenitet er berikelse»-eksperimentet kommer ikke til å ende lykkelig, heller ikke denne gang. Hva kan da gjøres?

Skal man hindre barn i å slåss, er det ofte nødvendig å skille dem; dette er gammel lærdom. Erfaringen med islam vis-a-vis kristendom – og jeg våger å tilføye under sistnevnte også ateisme og lignende moderniteter som æres enda mindre av Muhammeds tilhengere – er gjennom hele sin lange historie riktig, riktig dårlig. Sameksistens på likeverdig grunnlag har etter hva jeg vet aldri forekommet; kun der den ene eller andre religionen har hatt makten mens motparten har underkastet seg, har noenlunde fredelige forhold eksistert, med trykk på noenlunde. Sett mot denne bakgrunnen blir det ekstra hårreisende at man i årevis nå og på verste hybris-maner har latt være å ta hensyn til all gammel erfaringskunnskap og tillatt masseinnflytting av muslimer inn i de europeiske kjerneområdene. Det skulle gå så greit, for også muslimene var innerst inne demokratisk innstilte mennesker, trodde man i sin historieløshet. Nå får vi enda en gang illustrert at dette var feil. Religionen krever underkastelse i samsvar med sitt navn; alt annet er utelukket. Den nåværende terrorbølgen er bare begynnelsen på det vi har i vente.

De som skjønner at man ikke kan blande ild og vann uten at enten det ene eller det andre forsvinner, ser seg om etter nestbeste løsninger grunnet i realpolitikk. Helst bør de stridende partene holdes fra hverandre. Innsikten må munne ut i en formulering av klare rammer innen hvilke samrøret mellom oss og islams tilhengere kan foregå uten de helt store eksplosjonene.

Det helt dominerende er at vi må sørge for at så få muslimer som mulig bor i Europa; er det få av dem, vil færre bli islamister, kravene til sharia-omforming av samfunnet vil forstumme og rekrutteringen til terrorisme blir neglisjerbar. For å oppnå dette, er profylaksen det viktigste: Stopp umiddelbart tilsiget av muslimer til våre land! Våre politikere evne å tenke langsiktige hva dette angår, vurdere langtidskonsekvenser i stedet for å hengi seg til en blanding av ønsketenkning og føleri. Det er våre interesser de er betrodd ansvaret for, ikke alle andres. Vår virkelighet er viktigere enn politikernes drømmer. Man har ikke under 1400 år kunnet oppnå fredelig sameksistens mellom islam og Vesten, og det er urealistisk å tro at dagens makhavere skal lykkes der andre før har feilet.

Europa bør søke å relokere allerede hitflyttede muslimer i så stor grad som mulig tilbake til deres opprinnelsesland. At de ønsker del i vestlig velferd, er langt fra noen tilstrekkelig begrunnelse for at de skal få bli. Hva dette angår man dessverre forskjellsbehandle mennesker på grunnlag av tro og kulturell bakgrunn selv om det strider mot liberale kneleddsreflekser; erfaringene har vist at det er nødvendig å skape fysisk avstand mellom dem og oss, så krass er virkeligheten og den må man ta som utgangspunkt, ikke drømmer og følerier. Dessuten kan med fordel et gjensidighetsperspektiv legges til grunn: De, altså muslimske land, har ved forfølgelser og meget annet systematisk fordrevet kristne og andre ikke-muslimer i uhyggelig antall fra sine kjerneområder, ikke minst i nyere tid (eksempel: kopterne i Egypt, kristne i Palestina), og vi vil ikke lenger se på dette uten å gjøre gjengeld om enn på en ikke-voldelig måte. Sagt metaforisk: Den dag kirker bygges i Saudi-Arabia, da kan det være aktuelt å akseptere flere muslimer inn i Europa, men ikke før. En betydelig utflytting kan oppnås ved helt å stoppe alle former for dulling med akkurat denne religionen og dens tilhengere – stenging av enhver moské som forbindes med ekstremisme, slutt på halalslakting, hijab-forbud og lignende konkrete markeringer – samtidig som økonomisk overtalelse til å dra tilbake til Nord-Afrika, Midt-Østen og Asia brukes som gulrot for å styrke reiselysten. Dette vil på sikt endre den demografiske balansen, noe som er nødvendig.

Naivitetens tid må snart være til ende. Vi må lære av erfaringene forfedrene gjorde seg, ikke late som om vi er langt klokere enn folk i andre land og til andre tider. Deres lærdommer må ikke neglisjeres; de visste hva de stod overfor. Det er ikke tillatelig å utsette våre folk for de samme ødeleggelser som fortidens mennesker opplevde, i higen etter en idealistisk drøm.

For hver ny terroraksjon foretatt av islamister i Europa, synker forståelsen dypere og dypere inn hos folk. Også politikerne må innse at det de trodde på, var urealistisk, endog falskt. De kan ikke lenger skylde på at de ikke vet. Begynner de ikke å handle nå, så ikke bare svikter de, da er det svik de begår.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-