Kommentar

Jeg skrev nylig om utopier og tusenårsriker. I dag vil jeg kort omtale to bøker som så absolutt kan leses med utbytte i mange perspektiver, men som for meg først og fremst sier noe om hvor ustabile heterogene samfunn er og hvor farlige ubalanserte drømmer kan være.

Giles Miltons bok ”Paradise Lost. Smyrna 1922: The Destruction of Islam’s City of Tolerance” forteller historien om ødeleggelsen og den etniske rensingen av det ottomanske rikets nest viktigste by (da Smyrna, nå Izmir i Tyrkia) få år etter at første verdenskrig sluttet. Smyrna var en rik, multietnisk by befolket med grekere, tyrkere, italienere, franskmenn, engelskmenn, amerikanere, jøder, armenere og mange andre. Byen var etter alle solemerker å dømme både en økonomisk og kulturell suksess; en amerikansk bydel ble til og med kalt Paradise, så også derav boktittelen. Byens ioniske universitet, som skulle være likt tilgjengelig for alle nasjonaliteter og åpne høsten 1922, hadde mottoet ”Ex Oriente Lux” (lyset kommer fra Orienten).

Men så kom den store krigen, og verden som man kjente den, gikk under.

Det ottomanske riket, som hadde vært alliert med Tyskland, falt sammen. Nye, mer spenstige og nasjonalistiske ledere med Atatürk i spissen tok over etter en kaotisk periode. Imens viste seierherrene fra verdenskrigen sedvanlig liten forstandighet og tråkket på tyrkisk nasjonalfølelse på område etter område. Gresk nasjonalisme kokte over og man invaderte Tyrkia for endelig å hevne forne tiders urett samt befri grekere i utlendighet. Stormaktene sto på siden og gjorde lite eller intet annet enn å prøve å utnytte situasjonen for egen vinning.

Etter en stund smudde krigslykken og tyrkerne marsjerte mot og inn i Smyrna. Mangfoldige tusen sivile, de aller fleste grekere, ble slaktet ned eller forvist. Katastrofen var et faktum. Smyrna var ikke mer, og det kom intet lys fra Orienten lenger.

Grunnene til Smyrnas ødeleggelse og massedrapene var mangslungne. Milton beskriver både årsaker og hendelser på en sober måte. Det er ingenlunde slik at noen av sidene hadde eneskyld for det som skjedde; mange handlet uetisk, mange handlet galt.

Ulike lesere finner ulike lærdommer i en slik historie. For meg er det viktigste at den tilsynelatende velfungerende multikulturen i byen så raskt krakellerte da den historiske og politiske situasjonen plutselig endret seg (verdenskrigen, det ottomanske rikets fall). Da så skjedde, svant også samarbeidet mellom folkene hen og den primære tilhørigheten, samholdet innen den egne etniske og kulturelle gruppen, ble den altoverskyggende driveren for folks lojalitet og handlinger. Dette var ikke tilfellet for alle — Milton beretter flere rørende og imponerende enkelthistorier om menneskers assistanse på tvers av folkegrensene — men det gjaldt langt de fleste. Til slutt endte alt i blod og død.

Om våre moderne, multietniske byer skulle bli utsatt for en brå, alvorlig og uforutsett samfunnsendring, er jeg ikke i tvil om at primærlojaliteter på samme vis vil dominere meget raskt over all tillært kultur. Folk vil orientere seg etter de kraftlinjene de føler den sterkeste sammenhengskraft langs, altså nasjonalitet, språk, historikk, religion, utseende. Man kan like det eller la være, men leoparden endrer aldri sine flekker og sebraen aldri sine striper. Å lage mulietniske, multikulturelle samfunn er et sjansespill man ikke har noen garanti for skal lykkes når det røyner på.

Roger Scrutons ”The Uses of Pessimism” advarer nettopp mot utøylet optimisme i samfunnstenkningen. I de fleste av bokens 12 små kapitler gjennomgår han en rekke feilslutninger (fallacies) som preger kritikkløs optimisme. Mange av dem er varianter av ”The best case fallacy,” den underlige formen for kritikkløshet som innebærer at man tror alt kommer til å skje etter ønske og plan. Utopitenkning blir ikke levnet mye ære, for å sammenfatte svært kort.

Scruton er en klok mann som noen av oss hadde gleden av å lytte til under Documents venners møte i vår. Han vet at verden ikke er perfekt og at den heller ikke kommer til å bli det; forsøk på å røske i den gjør som regel bare ting verre. Hans lavmælte konservativisme vektlegger forhold som nærhet til beslutninger, verdien av historisk fremvokste entiteter — ikke minst nasjoner — som bærebjelker i et hvert internasjonalt samspill, samt betydningen av handlingsmessig edruelighet når stilt overfor de tidløse politiske spørsmålene. Jeg har en mistanke om at Scruton aldri ville sagt at man skulle utrydde fattigdommen i eksempelvis Norge i løpet av en fireårsperiode, det var jo bare ”spørsmål om politisk vilje” i følge Kristin Halvorsen. Man kan bare undres over at klassisk konservativisme i Scrutons tapning ikke er gjenspeilet i større grad blant de politiske partiene i Norge så vel som i andre europeiske land.

Det finnes et utmerket amerikansk uttrykk som sier: ”If it ain’t broke, don’t fix it.” Det ville vært vidunderlig om man levde mer i samsvar med uttrykket også innen politikken.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også