Kommentar

Nasjonalisme får skylden når dagens politiske ledere skal forklare første verdenskrig. Det er en overflatisk betraktning som tyder på vikarierende motiv.

Dette skrives like etter 100-årsdagen for avslutningen av Den store krigen, den som velmenende naive sa skulle bli den siste av alle kriger. Ellevte i ellevte klokken elleve ble behørig markert rundt omkring i Europa. Fra flere statsledere hørte man tidstypiske besvergelser av typen «nasjonalismen er vårt kontinents mest ondartede forbannelse». Ikke minst Frankriges etterhånden lett falmete politiske Wunderkind numero uno, president Macron, svingte seg opp til de store retoriske høyder og kunngjorde at «nasjonalisme er forræderi mot patriotisme», intet mindre. Ikke hadde jeg trodd at han derved skulle klare å toppe sitt eget utsagn fra for kort tid tilbake om «nasjonalisme som en form for spedalskhet»,men se, det klarte den galante galleren. Dagens franske president står åpenbart svært fjernt fra forgjengeren Charles de Gaulle hva nasjonal og europeisk holdning angår.

Har Macron og de andre lederne rett? Er nasjonalisme – eller nasjonalismens grunnidé, organiseringen av folkene i nasjoner – en ekstrem rettesnor for samhandlingen mellom grupper av mennesker, og derfor en oppskrift på ufred og forbannelse? At krig forekommer mellom nasjoner, ikke minst land sterkt preget av fedrelandskjærlighetens onde tvilling, sjåvinismen, er åpenbart, men er offentlig sanksjonert voldsbruk virkelig hyppigere mellom nasjonalstater enn der samfunnet er skrudd sammen langs andre kohesjonslinjer? I tillegg til hva historien måtte ha å fortelle oss i sakens anledning: Er det rimelig eller bent frem logisk ut fra forståelsen av ordenes og begrepenes betydning å oppfatte nasjonen som et spesielt ulykkessvangert eller ondartet sosialt konstrukt, et som kloke mennesker i bunn og grunn burde forstå bærer djevelskap i sin favn?

Siden vi begynte med minnet om første verdenskrig som ofte fremheves som paradeeksempel på galskapen nasjonalismen typisk fører til, så la oss se litt på hvordan akkurat denne krigen begynte. Det var en serbisk nasjonalist som sommeren 1914 skjøt skuddene på Latinerbroen i Sarajevo, hendelsen som satte alt i bevegelse, det er utvilsomt, men hva skjedde så? Jo, den kanskje mest heterogene av Europas stormakter, det habsburgske keiserdømmet som besto av langt flere folk og nasjoner enn bare Østerrike og Ungarn, ble dødelig fornærmet og ville ikke akseptere diplomatiske unnskyldninger, men insisterte på å straffe militært uskikkelige Serbia som «hadde våget å stikke opp». Tsardømmet Russland, også en multinasjonal stat, støttet da sine «slaviske brødre» serberne, hvoretter tyskerne truet med å gjøre det samme til fordel for østerrikerne og så hadde vi det gående. Til slutt bikket det hele over i massiv gjensidig aggresjon, en krig der de fleste toneangivende partene var multietniske (iallfall om man drar koloniene inn i regnestykket) eller multinasjonale riker. La det være klart: Jeg benekter ikke at nasjonalisme, eller snarere sjåvinisme, ble brukt i krigspropagandaen, for så skjedde helt utvilsomt og fullstendig uhemmet, men motivene var sannelig også både internasjonalt maktpolitiske og imperialistiske. Det blir rett og slett for enkelt å tilskrive nasjonalismen skylden for Europas krigstragedier i det tjuende århundre.

Det samme gjelder annen stor ufred på vårt kontinent helt siden tidenes morgen. Jeg har flere ganger før nevnt stridene mellom det persiske keiserriket og de greske nasjonalstatene rundt omkring Sokrates’ tid; den multietniske stormakten under Dareios og senere Xerxes forsøkte å svelge, eller i det minste banke til lydighet, de små, mer enhetlige nabostatene etter det som allerede da var et gammelt mønster, for tilsvarende hadde skjedd mange ganger før i konflikter berørende Mesopotamia, Assyria og andre statlige kolosser beliggende i og rundt vår sivilisasjons vugge.

Følgende skal enda en gang understrekes: Jeg påstår ikke, antyder ikke ens, at nasjonalstater ikke stundom har hatt ekstreme styreformer og utvist urimelig aggressivitet overfor sine naboer opp gjennom historien; det har de og faktum skal ikke stikkes under stol. Men poenget er at multietniske og flerkulturelle stormakter har opptrådt minst like makthungrig og voldelig. Kronisk voldsanvendelse definerer ikke noen pålitelig skillelinje mellom nasjoner og andre statsdannelser i vår felles europeiske erfaring; aggresjon og krig er menneskelige reaksjonsmåter og adferdstrekk som lodder dypere enn som så.

La oss tenke litt prinsipielt om hvilket sosialt organisasjonsnivå som har hvilke fordeler når folk skal interagere i krig og fred, bygge landet og ta vare på egne syke, barn og gamle. Hva er teoretisk rimelig og hva har vist seg å fungere?

Siden jeg henviste til de gamle grekerne ovenfor, kan jeg ikke dy meg for å påpeke at «ikke for mye, men heller ikke for lite»-kvaliteten ved nettopp nasjonen som byggekloss i samspillet ulike folk imellom, har et umiskjennelig preg av antikk balanse. Dersom det enkelte menneske er den minste enheten og hele menneskeheten er totaliteten, så fremstår nasjonen som noe nært et «gyldent snitt», for hva annet kan man se for seg som et mer passende mellomnivå? Familien og klanen fremsto som viktige enheter i vår førnasjonale historie, men er i Europa ugjenkallelig forbigått av mer omseggripende solidaritets- eller identitetstenkning. I så måte er nasjonen det minst ekstreme som fins, mens derimot alle mot alle-samfunn, klanssamfunn så vel som multinasjonale keiserriker eller andre typer stormakter er det motsatte.

Erfaringen viser også at mye godt har oppstått i nasjonalstater, oppfinnelser som rett nok av de mest ekstreme stundom fornektes i samtidens typiske forakt for fruktene av hvite, middelaldrende menns strev og arbeid, men som ikke desto mindre preger fremtidshåpene hos de fleste av også dagens idealister. Det var i nasjonalstater at moderne teknologi og medisin ble skapt, og det var der at humanistiske bragder ble utført og de universelle menneskerettighetene formulert i sin nåværende form. At forgjengerne til sistnevnte skal søkes i stoikernes og siden kristen etisk tenkning, endrer intet av den historiske sammenhengen: Ingen organisasjonsform har noensinne skapt grobunn for så mye intellektuell og menneskelig vekst, så mye individuell frihet og trygghet som nasjonalismens kjerne, nasjonalstaten.

Sett mot denne bakgrunn er det ytterst forbausende, og ikke så lite uklokt, at samtidsideologer så lettvint er villig til å nedbygge nettopp beprøvet nasjonal organisering til fordel for noe større og antatt finere noe, et Én verden Soria Moria. I dette skal alle klodens mennesker i prinsippet stå under samme paraply og ha samme rettigheter, kort sagt bli ett folk eller «one human race» uavhengig av hvilket etnisk, kulturelt og historisk utgangspunkt de måtte ha. Slike storhetsvyer kan ta pusten fra en, men likevel er de ikke nye.

Vi var for ikke mange årene siden forbannet med internasjonal kommunisme som lovte å frigjøre «alle verdens treller» fra religion, fattigdom og undertrykkelse og gi dem en ny, felles, lys fremtid. Dét blodige forsøket imploderte rundt 1990 sånn omtrent, falt sammen av sin egen oppstyltrete tøvethet og, aller viktigst, manglende funksjonalitet når forsøkt satt ut i praksis.

En religiøs Én verden-bevegelse utgjøres av islam hvis uttalte mål er at alle mennesker skal bli del av ummaen, de helliges rike. Vi som tilhører krigens hus, dar al-harb, må overvinnes før drømmen blir virkelighet, og vi kan alle forestille oss på hvilken måte dette skal skje. Visjonen fortoner seg overspent i de fleste europeeres øyne, men den er altså ikke min, men muslimenes. Selvsagt går jeg ut fra at vår verden, den som en gang gikk under navnet kristendom, vet å yte adekvat motstand i tide.

Et tredje hybrisbefengt – og derved genuint ekstremistisk – forsøk på å ignorere lovene om balanse og det gyldne snitt bivåner vi i EUs appetitt og føderale vekstvilje. Én verden er kanskje mer enn de våger å holde frem som eksplisitt ideal, men Ett Europa er også et særdeles håret mål. Det har ikke gått helt etter oppskriften for de Brussel-baserte maktdrømmerne under senere år, hvilket ikke akkurat overrasker dem av oss som vet hvilke farer det er forbundet med å bite over for mye.

For dét menneske er uklokt som vil oppnå alt, inklusive skape total fred eller lykke for alle. Ikaros’ kunstferdig utformede vinger av fjær og voks smeltet da han trosset sin fars formaning og fløy for nært solen under flukten fra Kreta. Store deler av europeisk historie viser nettopp dette: Alle som prøver for hardt, stiler for høyt, går det ille. Overdrevne ambisjoner, grekernes hybris, er fremdeles vår største svakhet og dumhet.

I stedet bør man bevege seg sakte fremover mens man hele tiden er seg bevisst hva som tidligere fungerte og hva ikke; dette er konservativismens grunnleggende algoritme som står i skarp kontrast til ideologidrevne, brå og ekstremistiske forsøk på å skape «himmelrike på jord» av det ene eller andre slaget. Nasjonalstaten har i løpet av menneskehetens kjente historie nettopp fungert tilfredsstillende og gitt innbyggerne stor individuell frihet og trygghet, motsatt hva tilfellet har vært for undersåttene i mer ambisiøse statsdannelser.

Nasjonalstaten har også muliggjort utbyggingen av velferdssamfunn der man kollektivt tar hånd om innbyggere som har problemer. Dette er mulig der små forskjeller finnes innad, der befolkningen er blitt et folk, men er særdeles vanskelig under forhold preget av heterogenitet. Likhet muliggjør tillit mellom menneskene, mens ulikhet skaper mistillit som enhver kan forvisse seg om ved å tilegne seg en smule kunnskap innen europeisk historie. At slike tillitsbaserte samfunn også meget vel kan bekjempe usunne, overdrevne og fiendtlige forestillinger om «de andre», sjåvinisme, er blant andre Norge et utmerket eksempel på. Å være stolt av eget flagg og fedreland betyr ikke at man hater eller forakter utlendinger.

Påstandene om at nasjonsinndelingen skaper mer sorg enn glede, er ikke faktamessig belagt. De bærer mer preg av ideologisk propaganda enn kjølig balansering av ulike statsformers fordeler og ulemper. Det er ingen grunn til at vi som ønsker å bevare Europa som et nasjonalstatenes hjem, skal akseptere globalistenes stråmannsargumenter.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her