Gjesteskribent

Peder Balke: Nordlys over fire menn i robåt

Balansen mellom tittelbegrepene avgjør resultatet av de fleste konflikter individer, grupper, folk og stater havner i; hva vi tvinges til å ta hånd om og hvor mye vi klarer. Min påstand er at situasjonen for både Europas og Norges del under senere år er betraktelig endret – den er forverret – hva både trusler og forsvarsevne angår. Jeg vil gjerne si litt om hva endringene består i, samt komme med forslag til hvordan nettobalansen igjen kan forskyves til vår fordel.

Hva truer Norge? Jeg velger av gode grunner å se bort fra dinosaurdrepende kometnedslag, ekstreme vulkanutbrudd, termonukleært ragnarok og annen styggedom av tilnærmet overnaturlige dimensjoner som kan velte spillebordet og spre alle menneskelige sjetonger og terninger ut over gulvet slik at intet politisk overlevelsesspill lenger er mulig; ja, en viss mulighet finnes for alt dette og mer til, men man kan ikke ofre for mye tid og energi på det svært lite sannsynlige. Hvis alt virkelig skulle gå galt, hinsides galt i ethvert normalperspektiv, så spiller ikke mine betraktninger noen rolle. Av tilnærmet samme grunn bruker jeg heller ikke tid på like massive som potensielle globale økokatastrofer av det ene eller andre slaget; også slike scenarier kommer langt ned på listen av rimelige trusler i min verdensforståelse.

Da gjenstår faren for et militært angrep på Norge – fra Russland eller andre, hvem vet man aldri helt på forhånd hvilket norske makhavere har måttet erfare også før – eventuelt utpressing under trussel om et slikt angrep, samt faren for at vår nasjon gjennom innvandring, gjerne kombinert med at aggressiv islam tar mer og mer over, skal bli avgjørende endret i negativ retning. Begge disse sistnevnte er realistiske muligheter etter mitt syn, farer som man følgelig må se i hvitøyet, tenke gjennom og treffe tiltak mot hvis man har omsorg for sitt fedreland.

Den militære trusselen mot Norge er i øyeblikket liten, vesentlig mindre enn den var under min oppvekst og senere tjenestegjøring i landets militære styrker. Men slikt kan endre seg raskt. Jeg minner om at vår på mange måter svært dyktige statsminister Gunnar Knudsen i februar 1914 ytret følgende: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.» Han hadde kanskje rett, i alle fall var de aller fleste enige med ham. Likevel tordnet ikke mer enn et halvår senere første verdenskrigs kanoner mot hverandre på både øst- og vestfronten.

Det er med andre ord ikke godt nok eller engang hensiktsmessig å insistere på «å holde stø kurs» når ytre forhold endrer seg. La meg benytte anledningen til å bli konkret og poengtere følgende, samtidig som jeg understreker at document.nos redaksjon og undertegnede trolig er kraftig uenige på dette punkt: I øyeblikket finnes ikke i Russland noen aggresjon av betydning rettet mot oss, i alle fall intet som ens kan sammenlignes med hva som var tilfellet på Sovjetunionens tid, og dette trass i Norges unødig ivrige og «plikoppfyllende» deltagelse i sanksjonspolitikk og annet rettet mot vår store østlige nabo, men situasjonen kan endre seg. Særlig dersom vi åpner ytterligere opp for stasjonering av amerikanske styrker på norsk jord, kan forholdet til Russland kjølne enda mer enn tilfellet nå er. Det er da viktig å holde for øye at mens politiske allianser og sympatier har en like lei som notorisk tendens til å være flyktige, så er geopolitiske realiteter stabile; fjell og fjord og naturressurser ligger der de ligger, og store nasjoner er og forblir store.

Konklusjonen er enkel: Vi holde vår militære evne intakt  – ja, helst styrke den i betydelig grad, ikke minst hva gjelder vårt invasjonsforsvar – samtidig som vi fører en klok utenrikspolitikk i tråd med geopolitiske realiteter og norske interesser. Vårt lands beliggenhet er som den er og stormaktene har de langsiktige interessene de har, både de av dem vi grenser mot og de som ligger et verdenshav eller et kontinent unna. Vi er små mens de er store; dette kommer ikke til å endre seg i overskuelig fremtid. Det tjener ikke Norges sak å handle på måter som skader gode naboforhold enten vi selv skjønner at vår opptreden kan virke mot sin hensikt, eller ikke. Det er uklokt å glemme at også grannen kan nære mistro til «den andre,» at heller ikke han alltid stoler på de fremmedes beste intensjoner. Så pass evne til resiprok tenkning må vi kunne utvise.

Heterogeniseringen av det norske samfunnet gjennom noen tiår nå, med en villet overgang fra monokultur (eller tokultur om vi husker på at den samiske nasjon har eksistert parallelt med den norske i alle år og på samme område) til flerkultur, er noe av det mest sikkerhetsmessig bisarre vårt land har vært utsatt for, ikke minst siden det hele kunne vært unngått med en smule politisk edruelighet og praktisering av det samme føre var-prinsippet som politikerne ellers hyller. Men nei, innvandring skulle vi ha og ikke skulle de nyankomne tvinges til assimilering inn i det norske; i stedet har man jevnt over nedvurdert norske kulturelle vaner og særpreg mens det fremmede er hjulpet frem økonomisk, så vel som gjennom pedagogisk og medial propaganda av verste slag. Ikke minst er selvskadingen tydelig i møtet med islam, den aggressive religionen som de fleste innvandrerne fra Midtøsten og Nord-Afrika bekjenner seg til, og som ubludt forlanger, og får, større og større plass i det norske samfunnet. I beste fall er det naivitet politikerne og den øvrige eliten har manifestert i sakens anledning, i verste fall noe langt verre. At vi i Norge stort sett har diltet etter utviklingen for øvrig, med enkelte land i Sentral- og Øst-Europa som tankevekkende og hederlige unntak, kan bidra til å forklare, men ikke unnskylde. Makthaverne har systematisk sviktet sin primæroppgave, nemlig å ivareta det egne folkets og landets interesser. De skal være glade så lenge befolkningen i stort ikke synes at deres svikt har en «t» for mye, for brøden er betydelig.

Da er vi midt inne i den delen av tematikken som ikke gjelder trusler, men vår vilje og evne til å forsvare oss. Det er tross alt kun vår indre kraft, det vi måtte ha av innsikt og tæl, som vi har kontroll over, ikke omgivelsene. Eksempelvis kan vi i bunn og grunn ikke stort mer enn registrere at islam og islamisme innen sine hevdvunne geografiske områder opptrer som det fiendtlige og suprematistiske trossystem det alltid har vært og krever universell underkastelse i samsvar med sitt navn. Vi kan ikke endre denne religionsdraperte maktideologien; dette er muslimenes oppgave om de virkelig vil tre inn i moderniteten, men enn så lenge viser de hverken evne eller vilje til å gjennomføre et slikt sprang. Det vi kan gjøre, derimot, og som faktisk er vår nasjonale plikt, er å sørge for tilstrekkelig psykisk og fysisk motstandskraft hos oss selv. Hittil har vi dessverre sviktet kapitalt hva dette angår.

Jeg skal ikke si mer om de rent militære sider ved saken, de har delvis vært tatt hånd om allerede og jeg utelukker ingenlunde at vår fremtidige kontakt med islam på europeisk grunn kommer til å bære preg av også militære konfrontasjoner. Langt viktigere er imidlertid åndskampen som må ligge i bunnen.

Vi må helt enkelt slutte med den sykelige, selvskadende «det er vår skyld»-holdningen som ser ut til å være vårt nær sagt reflektoriske førstevalg hver gang gnisninger merkes mellom den arabisk-islamske verden og europeisk kultur og tradisjon. De to sivilisasjonene skal ikke verdinøytralt likestilles, nei, for oss, og ikke minst for våre barn, skal det europeiske – i vårt land det norske – perspektivet dominere, gis fortrinn, holdes frem som Leitkultur for all samfunnsaktivitet. Mer konkret gjelder at vi skal legge til rette for og støtte kirker og kirkebesøk, ikke moskéer og markering av Id der dette er konfliktlinjen, hijab og lignende politisk-ideologiske symbolplagg skal ikke tolereres på våre gater og arbeidsplasser og så videre og videre. Islam skal ikke sidestilles med kristendom, jødedom, ateisme og alt det andre tankegodset som de facto og i praksis har vist seg ikke bare å være en viktig del av vår historie og kultur, men har bidratt vesentlig til å skape dem, har gjort Europa og Norge til det vi har og er. Ikke bare trenger vi ikke denne nygamle religionen cum herskerideologien, men vi vet fra før at den er skadelig, at den har skapt undertrykkelse og krig i møtet med europeisk kultur og samfunn opp gjennom hele sin virketid. Nok er nok, vi kan vår historie og vi ønsker ikke reaktivere denne gamle striden på vårt territorium, det vil vi helt enkelt ikke tillate.

Den systematiske deggingen for påstått grenseløs europeisk skyld (automatikken hvormed korstogene og den spanske reconquistaen omtales som et etisk lavmål i europeisk historie og en legitim årsk til dagens muslimers hat mot Vesten er typisk i så måte) og enestående generell svinaktighet overfor folk av andre raser (rasismen generelt og slavehandelen spesielt; men det nevnes sjelden samtidig at alle andre også, ikke minst araberne, ikke bare ser ned på andre folk, men også i stor utstrekning har tatt og solgt slaver, og dét helt inn i vår nære fortid) må rett og slett få en slutt. Slik systematisk skiting i eget reir er historisk uberettiget og dessuten ytterst skadelig for vår evne til å leve fritt videre som egne folk i egne land. Selvødeleggende adferd skal man ikke oppmuntre til, men prøve å hindre så mye som mulig.

Ikke minst i skolen og andre oppdragelsesinstitusjoner, fra barnehagen av og fremover så langt vårt utdanningssystem rekker, må vi holde opp med denne stadige nedvurderingen av det norske og europeiske. Barn skal lære seg å være stolte av sitt land og folk, ikke betrakte det med uvitenhet koblet med pinlig ironi. NRK spiller i denne sammenheng en selvsagt rolle. Statsinstitusjonens kroniske og skamløse propaganda for flerkultur og islam, ikke minst i programmer rettet mot barn og ungdom, må bringes til opphør. Landet de skal bidra til å bygge, er nasjonen Norge, ikke et ugjenkjennelig, flerkulturelt lappeteppe av en stat der ikke engang kongen vet hva som norsk er, men isteden manifesterer pinlig vankunne når han taler om folket som valgte hans farfar til konge. 

Det må igjen bli så selvsagt at selv kongen forstår det, at vårt land ikke ble bygget av «nordmenn» som like gjerne kom fra Afghanistan og Somalia som Hordaland og Hedmark. Slike påstander er ikke bare skadelige, de er usanne og vil så forbli uansett hvor mye medial propaganda som settes inn for å gjøre dem stuerene. Nordmenn vet dette, føler det i marg, ben og hjerte. De skal ikke måtte finne seg i at andre skusler bort det som er deres.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også