Kommentar

Iman Meskini kjøres frem som en poster-girl for det nye Norge, der islam og sharia har en naturlig plass. Hun har vært i militæret, og sier hennes motto er «Alt for Norge».

Djevelen gjemmer seg i detaljene, sier noen, og det er slett ikke vanskelig å komme over passende eksempler på at så er tilfellet. I særdeleshet gjelder dette når riktig mange tilsynelatende ubetydelige detaljer, som imidlertid alle trekker i én bestemt retning, øses utover folket; da blir konsekvensene uvegerlig markante over tid. 

Tankene ovenfor meldte seg da jeg 30. oktober tittet på NRK2s Dagsnytt 18 for å få siste nytt om KrFs langtrukne selvmordsprosess; var det «rød», «blå» eller «gul» fløy som fikk størst støtte i Østfold til det ekstraordinære landsmøtet der partiets fremtidige kurs skulle avgjøres? Jeg kom ikke så langt, for helt i begynnelsen av sendingen sa den sobre radiorøsten følgende under annonseringen av temaer som skulle tas opp: «Kari og Ali Nordmann bruker mindre penger enn før. Er det et sunt tegn eller …»? Programlederen ytret egennavnene uten aller minste tegn til «nå er jeg morsom»-stemme eller andre underlige manerer, men iallfall denne nordmannen ble ordentlig hardt truffet, så rystet i grunnvollene at jeg ikke ville høre mer.

Vi vet alle at det heter Ola og Kari Nordmann når man halvt spøkefullt refererer til den jevne eller arketypiske nordmann; slike uttrykk finnes på alle språk: Medel-Svenson, Ivan, Fritz, Johnny, Tommy og så videre. I vårt land har imidlertid nå Rikskringkastingen åpenbart funnet det formålstjenlig å endre parets navn som om Ali skulle være like norsk som Ola. At det var nettopp mannens etnisitet som ble endret, ikke kvinnens, skal jeg la ligge; det kan være tilfeldig, men jeg tror det ikke. I og med at jeg intet har hørt om motivene for stuntet, tillater jeg meg å reflektere over ulike muligheter. Kan det være så forunderlig at denne lille detaljen henger sammen med andre detaljer fra samme hold som mange av oss har merket og klaget over opp gjennom årene? Bevisst eller ubevisst: Kan det være så at alle disse mediedryppene til sammen medfører en stabil endringsvektor inn i det norske samfunnet?

Flere vil huske hvilket sjuhelsikes spetakkel det ble for snart ti år siden da Siv Jensen advarte mot snikislamisering som en fare for Norges utvikling som nasjon. Siden den tid er mange titusener nye muslimer kommet til landet, gjennom familiegjenforening, som såkalte flyktninger og mye annet. Vi ser effekten rundt oss ikke bare ut fra endring i kriminalitetsstatistikken: Ofte gjenkjennes hijaber i bybildet, flere moskéer, noen av dem nybygget, er innviet, og koseomtale av det «religiøse alvoret» som preger islam, dukker stadig opp i mediene. Samtidig har et betydelig antall «norske» muslimer reist ut for å drepe vantro til Allahs ære under IS´ og andre flagg. I europeiske byer driver frykten for islamistisk terror oss til å beskytte gater, bygninger og mennesker med koranklosser. Mens «de gode», de med «åpen favn» og «varme armkroker», i 2009 var over seg av avstandstagen fra påstanden om «snikislamisering», samtidig som de absolutt ikke kunne se at noen «masseinnvandring» faktisk fant sted, erfarer vi i dag at hver åttende, eventuelt hver ellevte, Oslo-borger er medlem av en moské. Som Skaug med forbilledlig klarhet påpekte allerede i overskriften av sin Document-artikkel: Vår hovedstad er islamisert. Først og fremst skjer dette ved at muslimer fra andre land og kulturer flytter hit, men sannelig har også konverteringen av etniske, unge nordmenn til troen på Allah og hans profet skutt fart. Hvordan reagerer norske medier, ikke minst NRK, vårt nasjonale medieslagskip, på prosessen?

Ved å heie den frem og delta så godt de kan, ser det ut til. Man har stadig programmer, særlig for de unge, der muslimer spiller verdige roller som etiske bevisste, framifrå mennesker hvis moralske nivå vide overstråler norsk standard. «Skam-Sana» er en foregangsfigur innen området, opphausset i blant annet alltid kule og liberale «Skavlan»,og nå er hun og hijaben på vei inn i Forsvaret, også dette til medienes jubel. Vi kan åpenbart alle sove trygt fremover. Hele tiden kommer nye drypp fra flittige journalisters penner: De fremmedes kultur er spennende og vi etniske og kulturelle nordmenn «må være åpne» – alltid denne fjollete, nærmest selvutslettende holdningen til de andres verdier og levemåte – for hvor «beriket» vi blir i møtet med den store verden. 

Parallelt med alminneliggjøringen, ufarliggjøringen og forskjønningen av hjemlig islam maler hovedstrømsmedienes påvirkningskvern ufortrødent videre også hva internasjonale forhold angår. Over tid har dette vært særlig markant for Israel-Palestina konfliktens vedkommende der den ene etter den andre av NRKs utsendte presenterer et mildt sagt farget bilde av aktuelle hendelser så vel som bakenforliggende motsetninger. Og spillet lykkes: De fleste nordmenn tror av gammel vane at det er sant det de får servert, ganske som de går ut fra at NRK- og TV2-dekningen av konflikten mellom «galningen Trump» og «de gode Demokratene» i USA gir en balansert, uhildet refleksjon av frontlinjene i den pågående kulturkrigen. For vi bor jo i Norge der mediene er frie og sannhetssøkende, gjør vi ikke? Propaganda er noe man utsettes for kun i andre land, ikke sant, ganske som korrupsjon er noe eksklusivt utenlandsk noe?

Samtidig som de fleste politikerne og mediene lar drypp etter drypp falle for etnisk heterogenisering av den norske befolkningen, gjerne ledsaget av latterliggjøring av dem som mener at en grend der ti av hundre menn heter Ali eller Muhammed, skiller seg vesentlig fra en der de heter Hans og Ola, så unnlater man å omtale slikt som kunne tolkes av oss «sosialt tilbakestående» som talende mot flerkulturens velsignelser. Man legger ikke vekt på, stundom rapporteres ikke ens, kriminalitet der utlendinger er skurkene med mindre hendelsene er så massive at man bare nevne det som skjer. Dette gjelder åpenbare terrorhandlinger, men enda mer de mindre hendelsene, et drap i Tyskland her, voldtekter i England der, ran utført av migranter i Frankrike eller Hellas og så videre og videre ad nauseam. Sammenligningen med hvordan man tar hånd om lignende saker med etnisk norske gjerningsmenn, er mildest talt grell, men tydeligvis ikke så iøyneskjærende at man ikke tillater seg fortsatt å «sminke purka» enda et tak. La meg nevne bare to eksempler.

Drapet på Benjamin Hermansen var svinsk og verdt all fordømmelse, men gjelder ikke tilsvarende også drap der vanlige hvite nordmenn drepes at utlendinger? Til dette vil sikkert noen si at enhver slik sammenligning er usmakelig; alt skal gjøres år inn og år ut for å fremme avdøde Benjamins ettermæle ettersom han var offer for rasistisk vold, men igjen: De andre drepte, og de er faktisk langt flere, er de virkelig mindre verdt? Nei, synes jeg. Jeg kan ikke engang forstå at noen har rett til å redusere disse andres individuelle tragedier ved å fortie dem eller bare mumle om hvordan de døde.

Omtalen i norske medier av grooming-skandalene i England, hvis fellesnevner er at voksne muslimske menn har misbrukt hvite jenter fra den engelske arbeiderklassen i nærmest industriell skala, er typisk for hvordan man manipulerer nyhetsdekningen av politisk ubehagelige fenomener. Jo da, hendelsene er nevnt også i vårt land, om enn kanskje med bruk av ord som «asiater» i stedet for «pakistanere» og så videre, eufemismene er mange når de-du-vet absolutt ikke må krenkes, men det er mengdeforholdene som til sist skaper det mest uetterrettelige ved situasjonen. Dette nyhetsstoffet fortsetter man nemlig ikke å gni og gnukke på dag etter dag, uke etter uke til selv den minste detalj er blankpusset i lytternes og seernes smertende ører og tåreblanke øyne, nei, man nevner det så vidt og går så videre til slikt som ikke er «belastende». Det finnes mange måter å behandle nyheter på, som kjent, og skjevvekting er en av de mest pålitelige. Som marxistene så treffende sa det, og i dette hadde de rett: Kvantiteten går til sist over i kvalitet. Når den selektive nyhetsdekningen, skjevrapporteringen, når et visst nivå, blir den løgnaktig.

Selvfølgelig driver ikke avisene og etermediene – ikke minst dagens aktuelle angrepsmål, NRK – sitt spill i et politisk eller ideologisk vakuum; det ville aldri vært mulig. De følger bare opp den konsensus som rår i kongeriket fra Harald V, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og nedover. For det er i sannhet en imponerende rekke fintfolk journalistene kan støtte ryggen mot når de «tilrettelegger» stoffet for Ola og Kari (se, jeg foretrekker å skrive det på gammelmåten) Nordmann. Således har Kongen ved flere anledninger tidsriktig lallet om hvor uklart det norske er og at nordmenn kommer alle steder fra, fru Solberg er en ihuga feirer av Eid Mubarak, later det til, og herr Støres dokumenterte velvilje overfor den nye store religionen i Europa turde være unødvendig å eksemplifisere. Det politiske Norge har i det hele tatt gått massivt inn for heterogenisering av landet gjennom mange år, og de har åpenbart intet imot at dette i overveiende grad skjer gjennom vekst av den muslimske befolkningsandelen. Kirken og «kristne» aviser som Vårt Land ser på og jubler, for troende er troende, er de ikke? I deres verden er «interreligiøs forståelse og brobygging» den nye misjonsbefalingen.

Tilbake avslutningsvis til NRK, for det var jo deres nyhetsinnslag som fikk meg til å sette ettermiddagskaffen i halsen: Vi har forstått nå hva dere holder på med, at dere manipulerer meningsklimaet i folket, lurer og forfører dem. Merk vel at jeg ikke med ovenstående sier noe om hvor stor del av propagandaen som kan tilskrives bevisst politikk fra Marienlyst-sjefenes side, for dette kan jeg ikke sikkert vite. Jeg ønsker ikke, i motsetning til mine mange meningsmotstandere som aldri bryr seg med slike forbehold, å være bastant på hvilke intensjoner andre handler ut fra.

Men det spiller heller ikke store rollen om statskanalen med vilje eller uten gjør sitt slette arbeid, river ned snarere enn bygger opp landet. I de voksnes verden er tilstedeværelsen av subjektiv skyld av mindre betydning, det viktige er konsekvensene av eventuell vanskjøtsel. Skjønt jeg mistenker jo at det nærmest oppfattes som en bonus for mange NRK-medarbeidere at de skyver fra seg et stort antall konservative nordmenn til fordel for grupper uten hverken erfaring eller historisk kompetanse til å vurdere hva journalistikken faktisk innebærer for Norge som nasjon. Kan hende er det så ille fatt at institusjonen ikke bare svikter, men sviker sitt samfunnsoppdrag. Et slikt skussmål er naturligvis ikke kjekt å få, men sannheten må til slutt frem, også om redaksjonelle valg og føringer i grenseflaten mellom ren nyhetsformidling, vurderingsreportasjer og propagandistisk presentasjon av politisk ømfintlig samfunnsstoff. 

Det vil trolig være mindre utrivelig for profilerte ansatte i NRK og andre ledende medier å bli (be)dømt av ettertidens historikere enn av sin egen samtid, men fristende kan ingen av delene være. Min påvirkningsmulighet i sakens anledning er særdeles ringe, men jeg kan i hvert fall appellere til de angjeldendes rester av patriotisme og skamfølelse: Hold vennligst opp med den nasjonsskadende virksomheten dere driver med, og som folket selv tvinges til å bekoste!

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her