Gjesteskribent

Bilde: Anders Beer Wilse: Bygdøynes (1927)

Ja, hva er en etnisk nordmann, og har denne «nordmannen» noen moralsk grunn til å skulle eksistere om to hundre år? Dette er faktisk blitt høyaktuelle, og omstridte, spørsmål i nåtidens Norge. På Dagsnytt 18 (21.02.2017) svarte Dagsavisens kommentator Hege Ulstein kontant nei da hun ble spurt om hun så noe problem i at etniske nordmenn eventuelt kom i mindretall i Norge i fremtiden. I 2017 var andelen etniske nordmenn mellom 77-84 %, litt avhengig av hvordan man beregner en etnisk nordmann. Ved innvandringsstoppen i 1975 var andelen om lag 97 %.

Men Ulstein gikk lengre enn det. Etter først å ha anerkjent helt spontant at hun hadde en oppfatning av hva en etnisk nordmann var, gikk hun over til å stille seg avvisende til at begrepet etnisk nordmann burde brukes. For hva er en etnisk nordmann? Hva er definisjonen? Hvilke kriterier skal legges til grunn? Det var andre gjester i studio som fikk oppgaven med å prøve å forsvare at jo, etniske nordmenn var faktisk noe som fantes. Kultur og språk ble da nevnt, og også et særlig sett med verdier. Men det underliggende og sykelig sensitive spørsmålet er hvilken rolle avstamning, fysisk slektskap, gener og biologi har å si for identiteten «nordmann».

Ulstein og hennes mange meningsfeller ser ut til å ville lokke de som bruker uttrykk som «etnisk nordmann» og som også uttrykker bekymring for at etniske nordmenn kommer i mindretall i Norge, til å erklære at den nasjonale identiteten har en relasjon til slektskap og avstamning. Og de som bruker uttrykket etnisk nordmann, ser ut til å ønske å benekte en slik fysisk dimensjon mest mulig, som om det var en dypt skadelig anklage.

Dette viser hvor forknytt, skyldtunge og virkelighetsfjerne vi har blitt i Norge. Vi er mennesker, vi er fysiske individer som (inntil videre) blir født av en sammensmeltning av egg og sædceller fra en kvinne og en mann. Tankene våre, kulturen og verdiene kan ikke eksistere uten sentralnervesystemet, som er en fysisk ting. Med mindre man derfor tar et barn fra de biologiske foreldrene ved fødselen, så er det en overenstemmelse mellom blodslinjer og kultur og verdier. Når man kommer for eksempel som flyktning til Norge i voksen alder, har man vokst opp og blitt sosialisert i en annen kultur enn den som finnes i Norge. Dette grunnlaget tar man med seg videre.

Man tar også sin opprinnelse med seg som en kulturell ballast selv om man har flyttet til Norge og får norsk statsborgerskap. Og når man som flyktning i Norge får barn, vil man naturligvis ta med seg i det minste deler av sin opprinnelige kultur og verdier i oppdragelsen av disse barna. Dermed tar det langt tid før noen blir «norske» også kulturelt, selv om de skulle ønske det av hele sitt hjerte. Og kanskje skjer det aldri, fordi folk med aner i andre land vil bevare deler av sin kultur og verdier selv om de og deres etterkommere bosetter seg i Norge. Og biologiske forhold vil også spille en rolle for den videre assimileringen. Gifter en utlending med norsk statsborgerskap seg med en etnisk nordmann, vil de biologiske barna deres mest sannsynlig få med seg mer av opprinnelige norsk kultur og verdier enn dersom det er snakk om barn av to utlendinger som (tilfeldigvis) bor i Norge.

Og andelen utlendinger med norsk statsborgerskap som bor i Norge vil naturligvis ha en betydning for hvor mye av opprinnelig norsk kultur som overføres til innvandrerne. For hvis utlendingene knapt møter noen nordmenn i sitt nærmiljø, har de heller ingen mulighet til å lære å bli norske. Da vil det ikke være norske verdier og kultur som føres videre, men noe annet. Og det som føres videre vil være preget av den kulturen de som flyttet hit hadde med seg i sin sosialiseringsbaggasje.

Det er altså en sammenheng mellom slektskap og avstamning på den ene siden og verdier og kultur på den annen. Overfølsomheten for å tenke på begrepene menneske og biologi i samme åndedrag skyldes selvfølgelig det vestlige oppgjøret med rasisme og nazisme etter andre verdenskrig, men det har ført til noen absurde feilslutninger og benektelser. Saken er åpenbar, men blir altså benektet: På samme måte som det gir mening å snakke om «kinesere», «dinkaer», «eskimoer» og «svensker», gir det også mening å snakke om «nordmenn». Og en person som er født av to norske foreldre, med fire norske besteforeldre, vil med svært stor sannsynlighet ha i det minste noen andre verdier og kultur enn en som er født i Norge av to somaliske foreldre. Hvis man i et land får parallellsamfunn, kan disse forskjellene vedvare i hundrevis og tusenvis av år. Og hvis utgangspunktet er så utseendemessig ulike folkegrupper som somaliere og nordmenn, vil disse kulturelle forskjellene også være synlige like lenge, inkludert for genetikere som studerer DNA.

Det har blitt vanlig å stille spørsmålet: Men hva vil det si å være norsk? Og det er ikke ett eneste kriterium eller et enkelt felles multiplum for dette. Men en slik mangel på absolutt presisjon, er ikke annerledes for spørsmålet om hva det vil si å være kineser. Og strengt tatt heller ikke for spørsmålet om hva det vil si å være kristen, eller muslim eller buddhist. Men det betyr ikke at det ikke finnes, eller er meningsfullt å snakke om kinesere, muslimer, nordmenn, kristne og buddhister. Sosiale kategorier kan eksistere selv om de ikke kan defineres utvetydig. Og alle klarer å forholde seg i det praktiske liv til at det finnes muslimer og kinesere selv om ingen av dem klarer å besvare med ett enkelt kriterium hva det skulle innebære.

De innvandringsliberale prøver stadig vekk å drive forsvarerne av en fortsatt majoritetskultur i Norge på defensiven med å utbe en definisjon på en «nordmann» eller «etnisk norsk». Men spørsmålet vitner enten om mangel på språkforståelse eller trolig heller vrang vilje og er uttrykk for en bevisst hersketeknikk. For problemet er ikke at det ikke finnes noe enkeltstående kriterium for hva det vil si å være nordmann/etnisk norsk (Vi er nå tvunget til å kalle noen «etnisk norsk» snarere enn bare «nordmann» fordi f.eks. en somalier med norsk statsborgerskap i den politiske korrekthetens navn nå også skal kalles «nordmann»). Feilslutningen er snarere å forvente at det skal finnes noen enkeltstående kriterier for hva det vil si å tilhøre en konkret etnisk eller nasjonal gruppe, altså at man i det hele tatt stiller spørsmålet: Hva vil det si å være norsk, kineser etc.?

Innenfor språkforskingen har det i det minste siden 1970-tallet blitt forstått at ord kan peke på en gruppe av individer og objekter som kan ha et mer sentralt eller perifert forhold til ordets kjerne eller prototype. Forståelsen for dette ble ikke minst formet av (den sene) Ludwig Wittgenstein og ble tatt videre av Eleanor Rosch og andre på 1970-tallet. Og vi kan illustrere det på andre måter enn ved å forstå relativt komplekse kognitive og lingvistiske begreper som «prototype-teori».

La oss bruke en annen parallell: For å stille en diagnose i psykiatrien regner man gjerne opp diagnostiske kriterier for ulike tilstander og lidelser. Det kan for eksempel være tjue ulike kriterier som er relatert til en personlighetsforstyrrelse som psykopati. Ingen pasienter forventes å oppfylle alle disse kriteriene. Men man kan for eksempel si at tilstanden er oppfylt hvis man slår ut på 14 av 20 kriterier, eller man får så og så mange «poeng» i et total «score for psykopati». Slik kan vi også forstå lidelsen «etnisk norsk». Nå er det heldigvis ikke slik at vi trenger å foreta slike undersøkelser om etnisitet som vi gjør for en sykdom som psykopati, men for både «norsk» og «psykopati» vil det være åpenbare tilfeller, tvilstilfeller og tilfeller hvor vi helt kan utelukke at man er norsk eller psykopat.

Ha dette i bakhodet neste gang folk med utopiske ideer for sosial- og politisk eksperimentering forsøker å sette dere på defensiven med spørsmål som: Hva vil det si å være norsk? Mest sannsynlig forstår de meget godt intuitivt om de selv er etnisk norske, grensetilfeller (med litt konseptuell distanse til prototypen) eller om de er en eller annen form for utlendinger med norsk statsborgerskap. Og når slike mennesker vil fjerne begrepet nordmann og etnisk norsk fra vokabularet, er det indikasjon på et ekstremt ønske om å endre sosiale og politiske realiteter. Hege Ulstein & Co er nok ikke alltid bevisst det selv, men et slikt sosialt manipulativt system (politisk korrekthet) ble perfeksjonert i Sovjetunionen, og det er totalitært.

 

Les også

Den store røde løgnen -
Demografisk tåkelegging -
Den vanskelige identiteten -
Å ære eller ikke være -
Stakkars barn -
En tilfeldig skolebok -