Kommentar

Foto: Anders Beer Wilse: Lofotfiske

 

Asle Tojes bemerkninger i Brochmann-rapporten om at etniske nordmenn vil komme i mindretall dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, har uunngåelig avstedkommet en viss diskusjon.

En del av den har som ventet ikke gjort noe annet enn å så tvil om at begrepet etniske nordmenn har mening, fordi det angivelig er vanskelig å definere skarpt. Dette er lite annet enn en intellektuelt uholdbar distraksjon, av minst to grunner. For det første er det en uendelighet av begreper vi ikke klarer oss uten som har mening selv om de ikke er skarpt definert. For det andre er det for nesten alle praktiske formål lett å definere etniske nordmenn: Har du eller har du ikke aner etter personer som levde sine liv i Norge for lenge siden?

En annen del av diskusjonen har inntatt den moralistiske synsvinkelen, hvor bare det å snakke om etnisitet visstnok er potensielt farlig. Også dette er distraherende, for det må gå an å snakke offentlig om ting som alle ser og tenker seg.

En tredje del har handlet mest om hva slags følelser begrepet etnisk norsk kan gi hos dem som kanskje ikke er omfattet av det. Virker det kanskje ekskluderende? Atter en gang blir vi distrahert: Etnisitet er i denne sammenheng relevant som kollektivt fenomen, ikke som individuelt.

Det meste ligger dermed til rette for at offentligheten ikke kommer en millimeter videre med noen fruktbar debatt. Og sånn er det endel som vil ha det.

Av en eller annen grunn velger også Toje selv å bruke tid på en av støysenderne. I en kommentar i Aftenposten den 10. mars svarer han på kritikk fra Thorgeir Kolshus, som mener at alt dette handler om hudfarge, men at ingen sier det høyt.

Toje er omtrent like kjedelig som Kolshus selv er når han gjendriver ham. Langt mer interessant er det at han også forsøker å skape klarhet i hva han selv mente med sine bemerkninger:

Mye av kritikken av min dissens har fokusert på at jeg brukte ordet etnisitet, et begrep enkelte forveksler med rase. Standarddefinisjonen fra Oxford-ordboken lyder derimot «tilhørighet til en sosial gruppe som har en felles nasjonal eller kulturell tradisjon.»

Enkelte kommentatorer kunne spart seg møye ved å slå opp fremmedord de ikke er helt sikre på hva betyr.

Man skal kanskje ikke henge seg for mye opp i at en Cambridge-utdannet person bruker det fremste referanseverket for britisk engelsk til å definere ordene han bruker idet han skriver på norsk. Men han klargjør i alle fall at etnisitet for ham ikke nødvendigvis har med avstamning å gjøre, for alle kan jo føle tilhørighet til en kultur eller en nasjon uten selv å ha lange røtter i den.

Til dette er det flere ting å bemerke.

En ting er at Toje rent faktisk ordla seg på denne måten i Brochmann 2-rapporten:

Rapportens framskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, noe som er interessant siden dette er en nødvendig konsekvens dersom dagens innvandringspolitikk videreføres.

Det er tilsynelatende nødvendig å holde seg med oppslagsverker når man leser Toje, så om vi kan driste oss til å benytte Bokmålsordboka, som er referanseverket for offisiell norsk når Oxford Dictionary of English ikke kan brukes, er uttrykket «etnisk nordmann» definert som «person av norsk avstamning, til forskjell fra norsk statsborger av utenlandsk avstamning».

I normal språkbruk har med andre ord det å være etnisk nordmann noe med slektsrøtter å gjøre, og da gjerne noe mer enn at det kun er to foregående generasjoner med opphav annetstedsfra som har oppholdt seg i Norge.

Men for Toje er dette nok, viser det seg. Han må nemlig oppfattes som om han mener at en 3. generasjonsinnvandrer er av norsk avstamning, for han kaller det en villfarelse å oppfatte det annerledes:

Dette med at innvandrere i tredje og fjerde generasjon ikke skal regnes som etnisk norske, er simpelthen tillagt meg. Det står ikke noe slikt i merknaden eller i Dagens Næringsliv, det eneste intervjuet jeg har gitt om rapporten.

Det er spesielt skuffende at min kollega Marta B. Erdal fra PRIO legger sin tyngde bak denne villfarelsen, som stammer fra Dagbladet og er resultat av en kronikkversjon av hviskeleken.

Konsekvensen av denne posisjonen er imidlertid at Toje ikke har sine ord i behold idet han konkluderer som følger:

I 2015 var det 815.000 første- og annengenerasjons innvandrere i Norge – de fleste er kommet de siste 15 årene. I 2060 vil antall innvandrere være 1,7 millioner, ifølge SSBs hovedalternativ.

Jeg påpekte at dersom vi har fortsatt høy innvandring – altså dersom dagens innvandringspraksis fortsetter – vil dette tallet overstige halvdelen av befolkningen.

For idet vi forutsetter at tredje og fjerde generasjon er etnisk norske, og ikke skal regnes som tilhørende innvandrerbefolkningen, har SSB helt rett i at denne ikke vil komme i flertall med dagens innvandringsnivå. For heller ikke i alternativet for høy innvandring, som nå rent faktisk er høyt fordi det forutsetter en fortsettelse av dagens tempo, kommer innvandrerbefolkningen – begrenset til 1. og 2. generasjon – i flertall i inneværende århundre.

Det er nettopp denne begrensningen som er så absurd, men nå virker det plutselig som om Toje deler den.

Denne diskusjonen ville ha vært tjent med at de som er glade i Norge, ikke var så redde for sin egen skygge.

For selv om man aksepterer det premisset at kulturell tilhørighet er nok til å regnes som etnisk norsk, er det nokså klart at menneskene som har denne kulturelle tilhørigheten, statistisk betraktet langt på vei vil være sammenfallende med menneskene som har norske slektsrøtter. Det er uråd å trylle frem en etnisitet som er løsrevet fra disse.

Hvor langt på vei avhenger av i hvilken grad det skjer kulturell assimilasjon fra det Paul Collier kaller diasporaene. Men det har aldri vært ført noen politikk for assimilasjon, og dersom noe slikt skulle bli forsøkt, vil det altså være en synkende befolkning som prøver å assimilere en stigende befolkning som den selv flytter vekk fra, og er mentale lysår unna å stille kulturelle krav til – i den grad egen kultur fortsatt er noe man er blitt introdusert til, forstår og verdsetter.

Hvem er det egentlig som tror at dette vil lykkes?

Vi kan nokså trygt gå ut fra at forsøkene på kulturell assimilasjon vil mislykkes, med mindre innvandringsporten smelles hardt og brutalt helt igjen – og kanskje ikke da engang. For faktum er at den norske kulturen i det store og hele ikke virker så overvettes begeistrende på innvandrerbefolkningen. Den er som Toje selv forklarer vanskelig å tilegne seg. Den er heller ikke spesielt smittende, kan vi legge til.

Og det betyr at kulturnordmennene, de mange gledelige individuelle unntakene til tross, i praksis blir omtrent de samme som nordmennene med slektsrøtter lengre tilbake i Norges historie enn to generasjoner, som vel å merke godt kan ha noe av sitt opphav andre steder også.

Hvis man ønsker å opprettholde en dominerende norsk kultur i Norge, er det derfor ingen vei utenom å sikre at nordmennene med lengre slektsrøtter forblir i stort flertall. Den som tror noe annet, lurer seg selv. Det ville ha vært befriende hvis alle som har dette klart for seg, ikke lot som noe annet.

I boken «Den ulykkelige identiteten» gjorde Alain Finkielkraut det klart at han som etterkommer etter polske jøder ikke var fransk helt på samme måte som Charles de Gaulle, men at dette langt fra var noe problem for ham, fordi det franske samfunnet gav ham mulighet til å omfavne den franske kulturen. Han er kulturelt sett fransk god som noen, sågar med plass i Det franske akademi, men han poengterer selv at han ikke er «Français de souche» – ikke av fransk avstamning. Og det har i hans tilfelle åpenbart ikke med hudfarge å gjøre.

Den franske filosofen er her inne på noe riktig og viktig på samme tid. Men som Finkielkraut selv forklarer er europeerne fortsatt så skvetne ved tanken på skyggen etter nazi-spøkelset at de er redde for å innse det. Lærdommene skal ikke glemmes, men det ville virkelig være på tide å avslutte andre verdenskrig nå, og våge å tenke friere og ærligere idet man forholder seg til de største sosiale omveltningene i nyere tid.