Sakset/Fra hofta


Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Marte Garmann / regjeringen.no (utsnitt)

 

Mens Sylo Taraku reagerer allergisk på Asle Tojes bruk av begrepet «etniske nordmenn» i sine merknader i Brochmann 2-rapporten, har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en adskillig mer fruktbar vinkling på saken i Morgenbladet den 24. februar.

Tojes observasjoner handlet om etniske nordmenn på makronivå, altså som sosiologisk og kulturell faktor i den store sammenhengen, hvilket er det nivået politikk vanligvis dreier seg om. For Taraku handlet det mest om følelser på mikronivå: Hva om noen mennesker skulle føle seg ekskludert av et etnisitetsbegrep som ikke omfatter dem selv?

Med mindre de sosiale relasjonene mellom folk i Norge har degenerert noe aldeles fryktelig den siste tiden, er det litt vanskelig å tenke seg at etnisitet skulle bli et veldig viktig tema i folks alminnelige omgang med hverandre – om enn forskjeller av og til kan ses med det blotte øye, og ellers kan bli nevnt i løpet av en samtale hvor de viser seg etterhvert.

Røe Isaksen bringer diskusjonen tilbake på makronivået hvor den hører hjemme:

[H]vis man leser Tojes merknad, mener jeg det er et helt annet poeng som fremmes, nemlig at vi også må diskutere de kulturelle aspektene ved høy innvandring nettopp fordi vi er opptatt av å sikre et sterkt, kulturelt fellesskap også når det konfronteres med store endringer.

Brochmann 2-utvalget sier selv klarere enn det som har vært vanlig at kultur er en faktor som må tas i betraktning, bemerker statsråden, og viser blant annet til boken «Who are we?» av Samuel Huntington:

Huntingtons bok stiller et besnærende enkelt spørsmål: Ville USA vært som det er i dag dersom den dominerende innvandringsstrømmen hadde kommet fra katolske Spania eller Frankrike i stedet for protestantiske Storbritannia? Svaret hans er nei, og nettopp derfor er det relevant og viktig å diskutere hva som vil skje med USA når innvandringen fra latinamerikanske land er høy over tid.

Tilsvarende drøftelser kan gjøres om vårt eget land, men påfallende mange vegrer seg for det, i følge kunnskapsministeren. Ideologiske briller svekker klarsynet.

For mange kommentatorer velger å se bort ifra akkurat det, og denne siden av innvandrings- og integreringsdiskusjonen som noe som vil gå seg til bare den økonomiske integreringen fungerer. Andre igjen ønsker en slik utvikling fordi de av prinsipielle grunner mener at samfunnet ikke bør være et kulturelt fellesskap, men snarere en samfunnskontrakt som sikrer oppslutning om noen helt grunnleggende, demokratiske verdier og etter det overlater folk til seg selv.

Røe Isaksen uttaler seg mer direkte om hva slags risiko dette avstedkommer i et intervju i Dagsavisen 1. mars:

– Det kan skape flere problemer. Det ene problemet vil være at folk med minoritetsbakgrunn ikke føler at de hører til i det norske samfunnet, og nordmenn med majoritetsbakgrunn kan føle at samfunnet blir mer fragmentert, og at vi ikke samles i en felles kultur.

– Frykter du at det kan skje?

– Ja. Det er et reelt scenario. Det betyr ikke at jeg mener «innvandring ødelegger norsk kultur» eller slike fordummende slagord, understreker Isaksen.

Høy innvandring kan skape problemer hvis ikke den kulturelle integrasjonen fungerer, skriver statsråden avslutningsvis i sin kronikk. Gitt at ingen kan påtvinge integrasjon, og integrasjon rent faktisk ikke forekommer i den nødvendige utstrekning, er betingelsene for problemer oppfylt.

Siden blandede ekteskap er den viktigste drivkraften for integrasjon, kan man heller ikke se bort fra at etnisitet er en faktor – en sosiologisk faktor. Etnisitet er naturligvis ikke alt, slik noen ytterst få kanskje ville hevde, men rimelige personer innser også at etnisitet heller ikke er ingenting, slik endel skikkelser i offentligheten gjerne skulle ha sett.

Ulykken er at man bringer diskusjonen ned fra et sosiologisk og politisk plan til et følelsesmessig og individuelt sådant. Så lar man samfunnet seile sin egen sjø, for heller å konsentrere seg om dem som måtte irritere seg noe inn i hampen over ikke å bli ansett som etnisk norske, selv om de er norske borgere. Demokratiet blir emokrati, og demos er det ingen som tenker på.

Det er synd at det ikke er så mange andre enn regjeringens ryddigste hode som innser det.