Innenriks

«Innvandrernes arbeidskraft er nødvendig for Norge og skal sikre bestemors pensjonisttilværelse.» Denne påstanden er gjentatt så mange ganger at den er blitt en læresetning.

Alle vet at innvandring koster. Man må derfor forene et beklagelig faktum med et løfte om positive resultater. Slik kan man forsvare økte utgifter. Nå heter det: «Vellykket integrering koster, og investeringen er verd det.»

Med andre ord: Det er opp til Hvermannsen om integreringen skal lykkes. Han må åpne lommeboken. Det er som etter Sveriges avgåtte statsminister Fredrik Reinfeldt, som før valget ba svenskene åpne både hjerter og lommebøker.

Aftenpostens lederspalte vil få leserne med på at det må prioriteres i dårligere tider, og at konsekvensene av å nedprioritere «minoriteter» kan bli høy:

«Skolegang er som kjent ikke gratis for staten, hverken for barn født i Norge eller minoritetsspråklige barn.»

«Flyktningkrisen i Europa tvinger Norge til å prioritere hardere.»

Bortsett fra (for n’te gang) at det ikke er snakk om flyktninger eller krise, men om en migrasjonsstrøm Vestens øverste ledelse har tillatt i årtier, og som nå er kommet ut av kontroll.

Men kjenner man behovet og kostnaden, er det lettere å prioritere riktig.

Aftenposen kjenner behovet og vet å fortelle leserne det. Det er bare for leserne/skattebetalerne å bøye hodet.

Kamuflasje

Logikken «integrering koster» kan brukes til å rettferdiggjøre og kamuflere hvor mye det koster:

NRK Kveldsnytt 10. desember 2015 tok for seg et bofellesskap/integreringsopplegg for 6 enslige «asylbarn» på Kongsberg. Til å følge opp «asylbarna» er det 17 ansatte knyttet til senteret, dvs. nesten 3 ansatte per «asylbarn».

Det fremgår av reportasjen at døgnprisen er kr 5500 per person, dvs. drøyt 2,o mill. kr per asylbarn per år.

Ifølge daglig leder av «Bosenteret» var dette relativt dyrt, men i et samfunnsperspektiv var det på sikt en meget god investering.

Antall enslige mindreårige asylsøkere gjorde et kvantesprang i 2015. Fra 1200 i 2014 til 5297 i fjor, ifølge UDIs egne tall. Det byr på formidable utfordringer. Det er ikke noe som heter «nei» når det gjelder innvandring, særlig ikke når det gjelder barn.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen bestilte en rapport fra FAFO om hva det vil koste å gi disse barna en skolegang som gjør dem til produktive borgere. Den ble omtalt i Aftenposten 30. mars 2016, med overskriften «Megaregning venter hvis ikke asylbarna får fullgod skolegang». Den gjelder både de 5297 enslige mindreårige og de 4957 barna som kom med familier i 2015. Til sammen 10.254 barn med krav på skolegang.

Selvutpressing

Statsråden driver en slags selvutpressing: Hvis ikke regjeringen bevilger de pengene som kreves, kan regningen bli enda høyere. Det er dyrere med uintegrerte enn med integererte. Så hva koster det å integrere? Det er Arbeiderbevegelsens Forskningssenter blitt bedt om å utrede.

Svaret er 27 milliarder kroner bare for de cirka 7000 som forskerne anslår vil få innvilget opphold.

Høyre-statsråden legger opp til at regjeringen og det norske fellesskapet ikke har noe valg: Har vi sagt A, dvs. tatt imot dem, må vi si B, dvs. betale det det koster å gjøre dem til samfunnsnyttige borgere. Utvalget foreslår:

  • Rask innrullering i skolen etter ankomst.
  • Rask og særskilt norskundervisning, samt morsmåls- eller to-språkopplæring.
  • Kartlegging av psykiske vansker og oppfølging av disse.
  • Inkluderende skolemiljø; tett samarbeid mellom skole og hjem.

Hverken forskerne eller Aftenposten gløtter utenfor sitt eget synsfelt. Rask innrullering har f.eks. en del andre sider, som at det gir barna en forankring i lokalmiljøer før asylsøknaden er avgjort. Det står en skokk organisasjoner og etater klar til å bruke denne forankringen som argument for at de må få bli, selv om myndighetene ikke vurderer foreldrene deres som kvalifisert til å innvilges permanent opphold.

Asyllobbyen har hele tiden villet at barnas hensyn skulle gå foran. Men en slik praksis ville være et stort skritt mot å overflødiggjøre all asylbehandling. Alle som har barn i skolen ville automatisk måttet få oppholdstillatelse.

Hvem integreres i hva?

Den politiske korrektheten kommer til syne i forslaget om morsmålsopplæring. Er det et bidrag til integrering? Eller vil det gi foreldrene en forestilling om at de rent mentalt kan fortsette å leve i sin egen kultur?

Når det er velkjent at mange av barna som er født i Norge begynner på skolen uten å kunne norsk, hvordan kan man da tro at det er til fordel for det norske samfunnet at migrantbarn får opplæring i sitt morsmål?

Hvem skal integreres i hva?

Hverken forskerne eller Røe Isaksen ønsker å ta med i beregningen at det ikke er sikkert at interessene til det norske samfunnet og migrantbarna er sammenfallende. Det som er til gunst for den ene, kan være en ulempe for den andre. Hvem skal bære byrdene?

Dét er det skattebetalerne og borgerne som skal gjøre, slår forskerne og Aftenposten fast, og Røe Isaksen ser ut til å være hjertens enig. Det ligger i hele tenkningen rundt hvem som er svak og hvem som er sterk. Men vil dét nødvendigvis være situasjonen «på sikt», når de som kommer utenfra blir mange nok? Statsråden tenker ikke i de baner i det hele tatt. Men det gjør folket som har valgt ham.

Fullbyrdet faktum

Røe Isaksen stiller heller seg selv og folket overfor et fullbyrdet faktum, et fait accompli:

Har «vi» egentlig noe alternativ når de først er her?

Tja, hva med å bruke de erfaringer Aftenposten selv refererer til? De er enda mer dyptgripende enn den torpedering av asylsøknadsfiltreringen som forslagene om morsmålsopplæring og rask innrullering legger opp til – og som vil sørge for at nesten alle barn og familier får opphold.

Men vil det gjøre dem til gode nordmenn?

– Rundt halvparten av innvandrerne er på laveste mestringsnivå i lesing og regning på nasjonale prøver på 8. trinn, mot 27 prosent for de øvrige elevene. Og bare halvparten av innvandrerne fullfører videregående skole på fem år, mot 71 prosent for resten av befolkningen. Og én av fire minoritetsspråklige barn starter på skolen uten å kunne norsk godt nok til å følge undervisningen, sier Røe Isaksen og fortsetter:

– Disse barna får en dårlig start i livet, et handikap, som mange aldri greier å gjøre noe med. Slik er det i dag. Dette er altså problemer vi allerede har. I verste fall blir disse problemene bare enda større.

De får en dårlig start i livet. Og hvem har skylden for dét? Skal Norge bli en nanny-stat som overtar ansvaret for barna? Det er en merkelig logikk Høyre-statsråden legger for dagen. Barn er normalt foreldrenes ansvar.

Det understrekes på den ene siden at de er like gode nordmenn som alle andre. De er barn født i Norge. Likevel kan de ikke norsk når de begynner på skolen. Ja, de får et stort handikap. Men hvem er skyld i det?

Ved å tildekke dette beklagelige faktum, jukser Røe Isaksen. Han bedrar velgerne når han bruker begrunnelsen om hvor fornuftig det er med god integrering.

Et faktum han selv refererer til, er at integreringen ikke fungerer for en så stor andel av innvandrerbefolkningen at regningene bare stiger og stiger. Hva tilsier at de nærmere 10.000 barna som kom i fjor skulle bli bedre integrert enn dem som er født her?

Det spørsmålet burde Røe Isaksen forsøkt å besvare. Kanskje han da ikke ville applaudert FAFO-forskernes forslag. Kanskje ville han ikke trengt dem. Kanskje svaret finnes inne i hans eget hode. Hvis han tør bruke det.

røe.isaksen

Foto: Torbjørn Røe Isaken er som en godslig barne-tv-onkel. Men verden fortoner seg stadig mindre egnet for barne-tv. Så hvorfor later Røe Isaksen som om alt blir bra bare staten er snill? Er dette å være konservativ?

 

http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Aftenposten-mener-God-integrering-koster-8409797.html

https://tv.nrk.no/serie/kveldsnytt/NNFA23121015/10-12-2015#t=4m31s

Mest lest

En stille invasjon