Alle vet at sysselsetting har noe med kultur og verdier å gjøre. At det finnes en korrespondanse mellom antall hijaber, abayer, nikaber og avhengigheten av trygd. Men offentligheten gitt seg selv munnkurv. Det er ikke lov å si det. Det er ikke en gang lov å ta bilde av det alle vet. Utsiktene er derfor ikke store for at noe avgjørende skjer. Det som er gratis, men gjør vondt, er å begynne å si sannheten. Røe Isaksen stikker tåen i vannet. Foto: Bente Haarstad
Hvor mange innvandrere som kommer i jobb, avgjør velferdsstatens skjebne. Torbjørn Røe Isaksen kaller det en «tikkende bombe under velferdsstaten».
Han brukte det uttrykket under et seminar på Høyres landsmøte i helgen og utdyper det overfor DNs Kristian Skard:
– Hvis ikke flere av innvandrerne kommer i jobb, vil ikke det norske velferdssamfunnet være bærekraftig, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Så tydelig har ikke Høyres fremste politikere pleid å uttrykke seg. At dette er synspunkter som fremmes av en statsråd på et landsmøte, er oppsiktsvekkende. Det er fortsatt utenkelig at det kunne skjedd på Aps landsmøte.
Statistisk sentralbyrås siste oppdaterte tall fra 13. mars i år viser at kun 48,6 prosent av befolkningen (mellom 20 og 66 år) med afrikansk bakgrunn er sysselsatt. Tilsvarende tall for de med asiatisk bakgrunn er 56,1 prosent. For alle andre grupper er tallene høyere. For hele befolkningen, inkludert innvandrergruppene, er det 75,3 prosent som er sysselsatt.
Så lenge disse gruppene var små, spilte det ikke så stor rolle. Olje-Norge hadde råd. Nå er gruppene blitt så store at det slår inn i velferdssamfunnets bærekraft.
Dét er grunnen til at næringsministeren sier det han gjør. Han bruker ordet «dramatisk» om situasjonen.
Nylig kom det frem at barnefattigdommen øker, og tallene viste at situasjonen er dramatisk verre for innvandrere. Jonas Gahr Støre var raskt ute og sa at Ap ville gjøre noe med fattigdommen. Der Ap ser «svake grupper» og utenforskap som avhjelpes med mer støtte, ser Røe Isaksen et strukturelt problem.
– Det er et sosialt problem, det er et økonomisk problem, det er et problem for finansiering av velferdsstaten, og det kan bli et kulturelt problem fordi det skaper motsetninger, sier han.
Røe Isaksen er det snille mennesket fra Telemark. Han uttrykker seg forsiktig. Det er feil å si at det kan bli et kulturelt problem. Det er et kulturelt problem. Snakket ikke Røe Isaksen med lærere da han var kunnskapsminister?
Så kommer Røe Isaksen med selve cluet i intervjuet: Han sier regjeringen vil og må stramme inn på familiegjenforening og asyl. Han sier samtidig at han tror Ap vil gå inn for det motsatte: liberalisering. Mye tyder på det. Signalene fra Ap er at de må gå til venstre for å bli mer tydelige.
– Ja, adgangen til familiegjenforening må strammes inn, og det er nødvendig å stramme inn på asyl. Jeg er redd for at opposisjonen vil presse frem en liberalisering, sier Røe Isaksen.
Mediene hausser opp at asylinnvandringen er rekordlav, men unnlater å nevne familiegjenforeningen, som gjør at Norges befolkning likevel øker med mellom 15.000 og 20.000 innvandrere i året. Når man ser på fertiliteten blant norske, som ikke reproduserer seg, forstår man at befolkningssammensetningen er i ferd med å endres i rekordfart.
Så sier Røe Isaksen noe som er en kritikk av hans egen sjef, statsminister Erna Solberg. Tall betyr noe. Norge klarer ikke 30.000 i året, slik det var i 2015.
– Vi har en systemsvikt, men uansett hvor godt system vi har, så klarer vi ikke integreringen om det kommer for mange. Det kom 30.000 flyktninger og asylsøkere under asylkrisen. Det er helt umulig å integrere 30.000 mennesker på en god måte. Det er vanskelig nok når det kommer 4000, sier han.
Men Solberg sa faktisk til mediene at vi om nødvendig skulle klare 31.000 årlig i flere år fremover.
Har noen annen Høyre-politiker innrømmet at hun tok feil? Offentlig? Er mangel på en slik åpenhet og ærlighet en del av problemet?
Sylo Taraku sa i en bok som kom for noen år siden at Norge maksimalt vil klare å integrere 5000–6000 årlig. Omtrent der ligger vi nå. Mange av de humanitære organisasjonene og venstresiden mener at det er for få. De vil ha flere kvoteflyktninger.
Tør Røe Isaksen utfordre dem? Er det dét han antyder nå?
Men Kristian Skard hadde ikke vært journalist i et riksmedium hvis han ikke visste at godhet er en plikt som går foran alt, også et bærekraftig samfunn.
Han spør om Røe Isaksen har glemt dét? Og Røe Isaksen svarer som forventet: Ja takk, begge deler.
– Vi kommer til å ta imot flere flyktninger når det er krig og nød. Men selvfølgelig er det sånn at et bærekraftig norsk velferdssystem ikke kan settes på spill gjennom innvandringspolitikken. Jeg tror nesten alle i Norge vil være enig i det, selv om det kan høres litt brutalt ut å si det, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Disse hensynene lar seg ikke kombinere. Det er fortsatt krig og nød i Syria. Hvis Erdogan vil, kan han når som helst legge til rette for at syrere og andre tar seg videre til Europa. Det befinner seg 2,2 millioner i Idlib-provinsen. De vil snart få samme behandling som befokningen i Aleppo og Øst-Ghouta.
Høyre er ikke blitt testet på det Røe Isaksen sier. Han sier nå at han er klar over at velferdssystemet kommer til å bryte sammen hvis økningen i antallet ikke-sysselsatte fortsetter. Men Ibsens ord gjelder nok fortsatt:
Ja, tænke det; ønske det, ville det med; – men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!
Det er Peer Gynt som sier dette når han ser en gutt kutte av seg fingeren for å slippe militæret.
Orker Røe Isaksen å kutte av seg fingeren? For noe vil det koste å forsvare velferdsstaten, og dét kommer til å gjøre vondt.
