Kommentar

Bill Clinton, Bill Gates, Thabo Mbeki, Tony Blair, Bono og Olusegun Obasanjo under Davos-møtet i 2005. Personene på bildet representerer en tidsepoke der «alle» trodde det liberale demokratiet var slutten på verdenshistorien. Det virker veldig lenge siden. Foto: Remy Steinegger / World Economic Forum.


 

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har på trykk en stor kronikk i Aftenposten 10.8.2018 som har fått overskriften «Farvel, demokrati?». Røe Isaksen fornemmer en svekkelse av det liberale demokratiet, og finner det ubehagelig. Den senere tids utvikling i land som Ungarn, Polen og USA gir grunn til bekymring, hevder han, ikke slik at demokratiet byttes ut med diktatur over natten, men at styreformen, slik vi kjenner den, kan forvitre bit for bit.

Det er prisverdig at en norsk minister tar opp demokratiets vilkår til prinsipiell diskusjon, for demokratiet er, som Røe Isaksen korrekt påpeker, en stadig pågående kamp og ingen fasit. Det er litt som selve livet, slik det beskrives i Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp»; noe som verken kan tilrettelegges eller arrangeres i ordnede former. Røe Isaksen har også rett i at det liberale demokratiet er noe mer enn et rent flertallsstyre, og at det finnes en rekke mekanismer som er innrettet nettopp med det formål å hindre demokratiet i å utfolde seg. Man heier på demokratiet, men glemmer at det nettopp var de kreftene som tok sikte på å kontrollere demokratiet som vant frem etter Annen verdenskrig. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og den tyske forfatningens forbud mot folkeavstemminger, er begge gode eksempler på at demokratiet også kan oppfattes som et problem.

Demokrati som ideologi
Svakheten ved Røe Isaksens tekst er at dette innbyrdes motsetningsforholdet – mellom folkevilje og ulike former for kontroll av den samme folkeviljen – ikke blir problematisert nærmere. Man må huske på at dette har vært en grunnleggende kulturkamp i Europa i mer enn femti år. Makt- og demokratiutredningens sluttrapport satte fingeren på det i 2003. Under punktet om maktens former legger utvalget til grunn at «demokratiet blir utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert» (NOU 2003:19). Det er til eksempel en stadig pågående konkurranse om jussen skal beskytte borgerne mot politikerne, eller om demokratene skal frigjøre seg fra juristenes aristokrati.

For å forstå konservative bevegelser i et land som Ungarn, eller anti-establishment-bevegelser som Tea Party og Donald Trump i USA, UKIP i England eller AfD i Tyskland, må man ha et øye for det faktum at det moderne demokratibegrepet rommer en god porsjon ideologi. I dag blir det satt likhetstegn mellom demokrati og begreper som setter enkeltindividet i sentrum. Det skjer gjennom stadige henvisninger til likhet, frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, solidaritet og humanisme – verdiladede ord som kan fylles med nær sagt hva slags politikk som helst, avhengig av hvor i det politiske landskapet du befinner deg og hvilke politiske sympatier og antipatier du har.

Dermed blir demokratiet ikke bare en styreform, men også en visjon for hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes. Følgelig inngår demokratibegrepet i den politiske maktkampen, og det kan også bli en effektiv hersketeknikk. Den svenske kunstneren Lars Vilks har formulert det omtrent slik: Trusselbilder som springer ut av spirende følelser eller ideologiske fantasier, bør man betrakte med en viss skepsis. Det gjelder også det ofte brukte utrykket «en trussel mot demokratiet», som synes å bygge på en oppfatning om at demokratiet kan trues av at demokratiet får for mye demokrati. Vilks finner støtte i den logiske empirismen. Da filosofen Arne Næss jobbet systematisk med demokratibegrepet sammen med Stein Rokkan på slutten av førti- og begynnelsen av femtitallet, oppdaget de blant annet at respondentenes eget ideologiske ståsted la føringer på deres evne til å diskutere demokratibegrepet på en objektiv måte.

Det som nå skjer, er en demokratisk reaksjon mot den rådende ideologi. Konsekvensen er at gamle partier og gamle medier taper terreng, mens nye dukker opp. Påstanden er at vår tids uenighet i verdispørsmål ikke gjelder demokratiet som styreform. Uenigheten gjelder visjonen om hvordan samfunnet bør innrettes. Slike verdispørsmål kan aldri løftes ut av politikken, gjøres til noe hellig og vedtas helt på siden av folkeviljen. Politikere som jobber i den retningen, vil gå en tung tid i møte, i alle fall så lenge demokratiet består. Sakraliseringen av bestemte tenkemåter har likevel fått utvikle seg, og det liberale demokratiet har selv utviklet autoritære trekk i håp om å få innprentet de rette demokratiske holdningene hos folk. Det at man nå går inn for å straffeforfølge menneskelige følelser (hat), jf straffeloven § 185, er bare ett eksempel. Som den konservative presten Søren Krarup har påpekt i sitt forfatterskap, har demokratiet gått fra å være en funksjon til å bli et livssyn, en bekjennende kirke. Et slikt samfunn vil nødvendigvis utvikle seg i totalitær retning, hevder han.

Nasjonens rolle
I nyere tid har visjonen om det gode samfunn vært særlig knyttet opp til spørsmålet om nasjonen og nasjonalstatens rolle. I dette spørsmålet inngår også de betente temaene som religion, innvandring, multikultur og overnasjonalt styre i form av EU og universelle menneskerettigheter. Spørsmålet ministeren burde ha stilt i sin kronikk, er om demokratiet bevares når uenighet om slike verdispørsmål reduseres til et spørsmål om man er for eller mot demokratiet, eller om uenigheten inngår i den demokratiske debatt.

For konservative består det gode samfunn i å holde gamle autoriteter i hevd fordi det er formålstjenlig. For liberalistisk og progressivt innstilte mennesker består gjerne visjonen om det gode samfunn i at det enkelte individ selv skal kunne velge seg sine autoriteter. Målet er at mennesket skal få utfolde sitt indre potensiale og realisere sitt sanne jeg. Med ideologiske briller blir demokratiet garantisten for denne utopien. Alle tidligere autoriteter risikerer å ende opp som undertrykkere som må bekjempes, det være seg mor eller far, læreren, presten, staten eller majoritetsbefolkningen for den saks skyld. Det er fortsatt pensum i NRKs dramaproduksjoner at den unge hovedpersonen tar et oppgjør med en eller annen myndighetsperson som ikke evner å forsvare seg med argumenter, men som baserer sin posisjon på gammelt hierarki. Man trenger heller ikke være spesielt fantasifull for å ane at både nasjonalstaten og kristendommen nødvendigvis vil ende opp som negative hindre i en slik demokratiseringsprosess.

At nasjonalstaten settes under press fra selverklærte demokratiske krefter, blir et paradoks når man ser på den nære historiske sammenhengen som er mellom folket og utviklingen av demokratiet. Historisk sett var folket og nasjonen forløperen til demokratiet. Uten en felles identitet, intet folk. Og hvis man ikke har et folk, kan man heller ikke ha noe folkestyre. Slik tenkte man før. Med multikulturalismen – en ideologi som selv ministerens eget «konservative» parti omfavner i sitt program – er majoritetssamfunnets identitetsmarkører bevisst blitt forlatt. I noen tilfeller blir de endog sabotert og direkte motarbeidet, ofte av hensyn til nye folkegrupper som krever plass og retten til å utfolde sin egen identitet i tråd med demokratiets ideologiske standarder. Folkebegrepet er tømt for retorisk innhold, og demokrati er blitt et substitutt for fedrelandsbegrepet. Det nye limet i samfunnet er en eller annen liberal moral. Nå er det ikke Norge, men verden som gjelder.

Patriotene er byttet ut med demokratiske typer som vandrer rundt med en grenseløs solidaritet innabords. De vemmes av å høre om en amerikansk presidentkandidat som går til valg på å sette sitt eget land først, og mange innbiller seg, i fullt alvor, at denne vår viktigste allierte er en fascist. Hadde det ikke vært for at næringsministeren vår avviser den tyske juristen Carl Schmitts innsikt i politikkens vesen sånn uten videre, kunne vi jo et kort øyeblikk ha falt for fristelsen å tenke at distinksjonen venn/fiende faktisk inngår i vår egen politiske virkelighet. Kan Torbjørn Røe Isaksen, med hånden på hjertet, si at en stor del av det politiske og kulturelle etablissementet ikke har utpekt Trump som demokratiets fiende?

Slik kan man fortsette: Røe Isaksen hevder det er et problem at mediene mangler tillit og at deres legitimitet blir angrepet. Men hva forventer han egentlig, når mediene slutter å drive journalistikk og selv ender opp som politiske aktivister? Både dekningen av det siste presidentvalget i USA, klimasaken og flyktningpolitikken er eksempler på områder der dissenterstemmer konsekvent har blitt fremmet via såkalte alternativmedier, og der det ikke er noen grunn til å tro at de gamle mediene hadde endret kurs overhodet om de ikke hadde blitt utsatt for reell konkurranse på disse politiske områdene, millionoverføringene hvert år til tross. Røe Isaksen er opptatt av en demokratisk kultur. Men hvordan forklarer han da at typisk kontroversielle temaer ikke lenger diskuteres innenfor våre fremste arenaer for tenkning – universiteter og høyskoler – men flyttes ut av disse? Hvordan klargjør han at de mest betente politiske diskusjonene ikke blir tatt i en felles offentlighet, men utfolder seg ved kjøkkenbordene i private hjem? Hvordan forklarer han at det finnes en haug mennesker i Norge som har helt legitime politiske synspunkter, men som fortsatt ikke tør fremme disse offentlig av frykt for represalier? De har gjeld, og må beholde jobben.

En halv Arild Asnes
Det er underlig at en oppegående og tenkende fyr som Røe Isaksen ikke ser flere dilemmaer når han vurderer det liberale demokratiets forutsetninger. Det skyldes kanskje at han selv forveksler demokrati og liberalisme. Han ser demokratiet som en pakkeløsning, og glemmer at det er en pakke med et komplisert og mangfoldig innhold. I tillegg tar han en halv Arild Asnes 1970, slik vi møter romankarakteren i Dags Solstads bok med samme navn. Røe Isaksen legger seg riktignok ikke ned på en divan i Jens Bjelkes gate, lukker øynene og ser for seg hvordan det perfekte samfunn skal realiseres. Tvert imot innrømmer han at han ikke sitter på noen løsning på demokratiets utfordringer. Men han har likevel det til felles med romankarakteren Asnes at han forstår demokratiet med utgangspunkt i hvordan han selv ønsker at det skal se ut, uten å problematisere åpenbare motsetninger, og med de ideologiske føringer det gir.

Det som i større grad burde vekke ministerens bekymring, er en tendens i retning av at stadig flere synes å finne bedre representanter for konservative verdier i utenlandske statsledere, enn i sine egne nasjonale politiske representanter. Inntrykket er at mange politikere, og statsråder og statssekretærer i særdeleshet, snakker som om de har mer til felles med sine utenlandske kolleger, som de ofte og regelmessig møter i internasjonale fora, enn med sine egne velgere her hjemme. Det er nok av dem som mener at løsningen på de fleste politiske problemer finnes i utlandet. Avnasjonaliseringen av en politisk elite kan vise seg å bli et større problem på sikt, enn det at den ideologiske siden av demokratiet settes under kritikk.

Spørsmålet man sitter igjen med etter å ha lest kronikken til næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, er om det er den rådende sosialliberalismen, og ikke demokratiet som styreform, som er satt under press. Kan tilfellet være at det er en ideologi basert på overnasjonale prinsipper som glipper for ministeren, og som føles ubehagelig når han sitter sammen med sine internasjonale venner i København og funderer over hvordan vårt liberale demokrati er skrudd sammen?

 
 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også