Kommentar

I boken ”Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre” viser sosiologen Sigurd Skirbekk hvordan liberalismetenkningens udiskutable frihetsbegrep bidrar til å nedtone den kollektive kulturens betydning. Vi bekjenner oss i dag til en ideologi som betrakter kultur og religion som noe individet velger å forholde seg til som det vil, for eksempel for sin egen utviklings- eller fornøyelses skyld. Motsetningen, hevder Skirbekk, vil til sammenlikning gå ut på å forstå både individ og samfunn som produktet av en felles kultur.

Når begrepet ”kultur” reduseres til et opplevelsestilbud og ”religion” til et identitetsmerke, kan innholdet sammenliknes med varene i et kjøpesenter. Satt på spissen gjøres de like overflatiske som bukse og genser. De kan handles etter lyst, og det er opp til det enkelte individ å finne frem til, prøve og eventuelt forkaste dem dersom man føler at de ikke passer.

Det ligger ingen stor overdrivelse i å påstå at det er et slikt utgangspunkt vi presenteres for i den liberalistiske pamfletten ”Frihet og religion”, som Civita utga i fjor. Her skriver professor i religionshistorie, Torkel Brekke, at antagelsen om en nær forbindelse mellom kirken, kristendommen og norsk nasjonal identitet baserer seg på en myte. Religion er noe som individer forbruker, skriver han. Det er imidlertid ikke sikkert at de som selv er religiøse også vil si seg enig i at de tror på en forbruksvare.

Noe av problemet med å forstå begreper som kultur og religion på den måten Brekke synes å gjøre, er at det får en i utgangspunktet rasjonell idé om religionsfrihet til å ende opp som et irrasjonelt krav om religionslikhet. Irrasjonelt fordi det betyr at staten må likebehandle samtlige religioner til tross for deres innbyrdes ulikhet, herunder deres evne til å fremme borgernes politiske likeverd – en vesentlig forutsetning for et demokrati. En konsekvens av denne ”friheten” er at borgerne i realiteten fratas retten til, og ansvaret for, å utforme det samfunnet de tror er det beste.

En ideologi som ikke oppfatter kultur og religion som en integrert del av mennesket, blir naturlig nok en sterk kandidat til løsningen av vår tids demografiske utfordringer. Når individet settes utenfor kulturen og religionen, og staten er forpliktet til å fremme liberale og universelle verdier, svekkes argumentene mot å innlemme fremmede kulturer i samfunnet. Det gjelder selv om de nye samfunnsmedlemmene har en svak demokratiforståelse, eller de ikke ønsker demokrati.

I liberalistens øyne bevares demokratiet når organer som står utenfor demokratisk kontroll og ansvar får bestemme på enkelte områder. Systemet menneskerettighetene er et eksempel. Når kultur oppfattes som et opplevelsestilbud og religion som en identitetsmarkør, er det heller ikke like betenkelig å la overnasjonale organer forvalte nasjonal politikk. I motsetning til for eksempel den moderne republikanisme – som ser borgernes politiske deltakelse som et mål i seg selv – forstår liberalismen demokratiet først og fremst som en prosedyre som skal fremme liberale verdier.

Liberalistene velger ofte enten å overse, eller de forstår ikke, dilemmaet som skjules her. Ettersom demokratiet er en politisk ordning som er i stand til å oppheve seg selv kan vi anta at demokratiet først og fremst er en intellektuell øvelse. Demokratiets opprettholdelse forutsetter dermed en skolering av samfunnsmedlemmene som ikke harmonerer med liberalistisk frihetsfilosofi. Liberalistens tro på at toleranse bekjemper ekstremisme har derfor ingen ubetinget gyldighet.

Ideen om at demokratiet er en prosedyre, forutsetter at demokratiske samfunn er noe som lar seg skape, eller ”etablere” som det gjerne heter. Det er på denne ideologiske bakgrunn Venstres leder, Trine Skei Grande, kan vedta, uten noen nærmere begrunnelse, at islam ikke er et samfunnsproblem, slik hun gjør i kronikken ”Stueren rasisme” (Aftenposten 14.5.2011). Dermed underkommuniseres det faktum at demokratiet er resultat av en lang, gradvis og tidvis vanskelig prosess, under bestemte politiske og kulturelle forutsetninger.

Fordi liberalismens formål er å frigjøre individet fra ethvert system, blir liberalismen selv immun mot systemkritikk. I dag finnes det ingen organisert motkultur som kan hindre at liberalismen utvikler seg i en doktrinær retning. Ensidigheten kan kanskje forklares med at liberalismen har en sterk appell til begge sider av partipolitikken. Til høyre, fordi ideologien setter individets frihet som overordnet mål. Til venstre, fordi ideologien, med sine universelle standarder, fremmer likhet. Gjennomslagskraften kan kanskje også forklares med liberalismens positive menneskesyn – der det ”frie” mennesket automatisk oppfattes som det ”gode” menneske. Dette i motsetning til for eksempel en konservativ pessimisme, som gjerne forveksles med stemningspessimisme og bitterhet.

Partiet Venstre har på sine nettsider en artikkel som heter ”Liberalisme à la carte”. Her skriver partileder Trine Skei Grande og Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, at liberale verdier har positiv klang i så godt som alle politiske miljøer. Jeg tror påstanden stemmer med virkeligheten. Men det forhold at en ideologi har etablert seg uten nevneverdig konkurranse, er imidlertid ikke det samme som at den er hevet over kritikk. I Dag og Tid minner til eksempel historikeren Fredrik W. Thue om Hans Skjervheims vurdering av den autoritære liberalisme:

”Den enkle forståinga av det liberale dilemmaet har som premiss at liberalismen er rett. Problemet kjem utanfrå, frå dei som ikkje vil godkjenna dei liberale normene. Det liberale dilemmaet vert då eit pedagogisk problem eller eit reguleringsproblem. Men det var nett denne dogmatiske haldninga Skjervheim utfordra i essayet sitt. Det problematiske med liberalismen var at han presenterte seg som eit overstandpunkt i høve til alle dei andre, konkurrerande ideologiane. Han gjorde krav på å forvalta dei spelereglane alle deltakarane i den politiske striden skulle spela etter.”

Den som føler seg spesielt kallet til å håndheve de liberale prinsipper med jernhånd – i tråd med den ideologiske mote – kan tillate seg mer. AUF skal nylig ha anmeldt lederen av Oslo FrP til politiet på grunn av politiske ytringer. Anmeldelsen skader antakelig den offentlige debatt og demokratiet mer enn den rammer synspunkter mange sympatiserer med. Et annet eksempel gir kronikken ”Stueren rasisme”, der lederen av Norges eldste politiske parti fyller en side i Aftenposten med føleri og moralsk patos. Artikkelen er ikke argumenterende, men religiøs i sin grunntone. Når Trine Skei Grande finner en politiker som ikke går i folden for liberalismens ene, rette tro, ser hun en ”ekstremist”.

Min påstand er at det ikke er grenseløs naivitet som ligger til grunn i Skei Grandes tilfelle. Svakheten består i at tenkningen hennes er underkastet en autoritær ideologi med betydelig politisk gjennomslagskraft og manglende korrigeringsmekanismer. Liberalismen er blitt en slags kulturell trosbekjennelse, manifestert i menneskerettigheter. Når godheten som fremmes i ”Stueren rasisme” også fortjener betegnelsen ”ekstrem”, er det altså ikke bare et personlig problem vi har oppdaget. Det er først og fremst et politisk-ideologisk dilemma som vi alle har felles.

Les også

-
-
-
-
-