Kun i Vesten utviklet det seg en kultur som satte individets frihet i sentrum for politisk handling, og det er det mest distinkte og revolusjonære trekket ved vestlig kultur. Kants formulering om at individet er et mål i seg selv, og ikke kun et middel for et høyere mål har stått som det moralske fundamentet for vestlig liberalisme.

Det er lett å ta friheten for gitt og å glemme at vestlig liberalisme kun har eksistert i en kort historisk periode. I den menneskelige normaltilstand har individet, historisk sett, kun eksistert som en del av et kollektiv. Friheten er en skjør blomst som alltid må forsvares mot ideer som mobiliserer kollektivet mot individet. Ideer som har vekket kollektivismens primitive instinkter har ved to anledninger i form av nazismen og kommunismen nesten klart å velte det liberale demokratiet overende. I løpet av de siste tiårene har det vokst frem to ideologier som igjen truer friheten. En hard og en myk. Den harde er islamismen med sine asymmetriske angrep mot Vesten, den myke er multikulturalismen.

Den britiske filosofen John Locke (1632-1704) var den første som så sammenhengen mellom privat eiendomsrett og individuell frihet. I motsetning til sin samtidige Thomas Hobbes mente Locke at statsmaktens oppgave ikke var å opprettholde samfunnsordenen med alle midler til rådighet, men å sikre den enkelte borgers liv og eiendom. Det var for å oppnå denne sikkerheten at menneskene underkastet seg statsmakten. John Locke kan sies å ha vært den klassiske liberalismens far, og han foregrep også maktens tredeling og ble således en inspirator for den amerikanske uavhengighetserklæringen.

ANNONSE

Locke banet vei for senere liberalistiske tenkere som Adam Smith, Alexis de Tocqueville og Friedrich Hayek. Nøkkelord for disse var begrenset statsmakt, fri eiendomsrett, individuelle rettigheter og individets ansvar for egen lykke.

Gjennombruddet for en politikk som satte individets frihet i sentrum hang sammen med fremveksten av den moderne nasjonalstaten. Før nasjonalstatens fremvekst var menneskene mer eller mindre organisert i multietniske imperier der kollektive identiteter basert på rase og religion dominerte. Fremveksten av den moderne staten oppsto i kjølvannet av imperienes bortgang, og ideer om borgerskap basert på individuelle rettigheter og den sekulære rettsstaten vant fram og fikk forrang for rettigheter basert på kollektive identiteter. Den moderne staten var assimilativ i sitt vesen og integrerte borgerne inn i samfunnet med en felles identitet. Den engelske filosofen Roger Scruton har påpekt hvordan opplysningstiden og skille mellom kirke og stat presset europeernes religiøse identitet i bakgrunnen for den nasjonale identiteten, og dermed skapte våre åpne samfunn som er så attraktive for innvandrere. For et medlemskap basert på nasjonal identitet stiller ingen spesielle religiøse eller ideologiske krav. Nasjonal lojalitet er en form for naboskap, en lojalitet til et felles hjem og de som bygde det, en følelse av å høre hjemme i et land og å være en del av de vaner og skikker som preger landet. En nasjonal tilhørighet er i prinsippet mulig for alle, i motsetning til en religiøs tilhørighet der man må konvertere.

De siste tiårene har imidlertid den moderne staten beveget seg i retning mot en postmoderne stat der den nasjonale ideologien har møtt motstand, og den moderne statens assimilative karakter har vakt ubehag. Den postmoderne staten ønsker i større grad et identitetsbegrep som reflekterer det etnisk-kulturelle mangfoldet, og derfra er veien kort til multikulturalismen.

Multikulturalisme er et sett med ideer som forfekter at alle kulturer er like gode og at alle kulturer fortjener samme behandling i et liberalt demokrati. Multikulturalismen får sin næring fra det vestlige skyldkomplekset som hevder at vestlig kultur umulig kan være bedre enn andre kulturer på grunn av vår uendelige rekke med angivelige historiske misgjerninger, samt den vestlige tendens i nyere historie til å sette likheten over friheten utover det at menneske er skapt like og står like overfor loven.

salim.mansur

Den canadiske professoren i statsvitenskap, Salim Mansur, har i sin bok Delectable Lie vist hvordan multikulturalismen arbeider for å svekke borgerskapsidentiteten ved å foreslå at de kulturelle identiteter innvandrere tar med seg til sine nye hjemland fortjener å bli anerkjent og å bli behandlet med den samme respekt som kulturen i vertslandet. Problemet oppstår når multikulturalister forlanger at liberale demokratier anerkjenner i lovs form kulturelle praksiser som ikke bare er forskjellige, men som står i direkte motsetning til det liberale demokratiets kjerneverdier som borgerskapsrettigheter – og plikter, individuell frihet og demokrati. For eksempel vil det å anerkjenne kvinners status i henhold til sharia, underminere prinsippet om likestilling i et liberalt demokrati.

Verden er mer eller mindre naturlig multietnisk og preget av diversitet. Som Mansur skriver, ligger den moralske styrken i liberalismen i å nekte å gjøre en fetisj ut av mangfoldet. Liberalismen ser forbi mangfoldet i sitt forsvar for frihet og individuelle rettigheter. Multikulturalismen er imidlertid snubletråden som leder tilbake til en tid der individet må bøye seg for kollektivets krav. I det multikulturelle verdensbilde er det å hevde det liberale demokratiets overlegenhet det samme som å hevde vestlig overlegenhet og dermed beslektet med rasisme.

Åpne, liberale demokratier har ikke vært den naturlige tilstand for menneske i historien, men har blitt kjempet frem med store omkostninger, og det er en spesifikk vestlig fortjeneste. Å sette individet foran kollektivet er selve adelsmerke for den vestlige kulturen. Derfor dreier ikke integrering seg bare om at innvandrere skal overholde loven, noe som er en selvfølge, en vellykket integrering betyr faktisk at nye landsmenn er villig til å la seg frivillig assimilere inn i vertslandets kultur, og å omfavne Vestens liberale tradisjoner, og å få innvandrere til å forstå hva et borgerskap faktisk betyr. Et borgerskap er et valg. Man må faktisk velge. Man kan ikke både være norsk og pakistaner. Det kan man bare være hvis man er borger i begge land, noe de færreste er.

Hva skjer når det kommer tusenvis av innvandrere til landet fra land som har svake eller helt fraværende liberale tradisjoner, og få her til lands er villig til å holde den liberale fanen høy hevet? Det er en reell fare for at man på sikt vil velge minste motstands vei ved å gi etter for krav om særrettigheter fra minoritetsgrupper. Da har man snublet i den multikulturelle snubletråden og falt flere hundre år tilbake i tid.

 

omslag.delectable.lie

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629