Kommentar

Kongedømmet Galizia og Lodomeria eksisterte fra 1773 til 1918. Etter tapet av Schlesien omorganiserte det habsburgske imperiet seg. Galizia ble skilt ut som et uavhengig ‘kronland’ på linje med Tsjekkia og Kroatia. Lodomeria hadde ikke noe eget territorium, det eksisterte bare på papiret. Gamle kart viser et landområde som strekker seg fra Warszawa i nord til Kraków i vest, Lvov i øst og nesten helt ned til Moldova i sør. Kongedømmet ble i sin samtid ansett som underutviklet. Det var kanskje derfor navnet på folkemunne ble ukrainifisert til Golizia & Glodomeria – de nakne og de utsultedes kongerike. I Wien, hvor fyrst Metternich hadde erklært at «Asia begynner ved Landstraße» – gata som ledet øst mot Ungarn – ble Galizia omtalt som Det nære østen.

Galicia_1897

Galizia nøt godt av keiser Josef IIs opplyste enevelde. Livegenskapen ble avskaffet, grunnskolen ble innført, og den katolske kirkens makt ble redusert. Østerrikerne så ned på det ukrainske flertallet. Joseph Roth, Galizias mest berømte forfatter, beskriver i boka Radetzkymarsjen ukrainerne dels som «svikefulle russere i forkledning» og dels som edle villmenn som «ofret til hedenske guder». Myndighetene søkte aktivt å endre Galizias befolkningssammensetning. Innvandrere fikk gratis jord, husdyr og transport fra registreringskontorene i Wien. Innflytterne kom i hopetall. Den svake østerrikske statsmakten holdt ikke tritt, noe som gjorde at lokalsamfunn måtte påta seg oppgaver som andre steder ville vært statens ansvar. Som et resultat levde galizierne for det meste autonome liv.

Galizias jordbruk, skogbruk og handel ble nisjer for polske og jødiske innvandrere. De slo seg ned ved siden av ukrainske, ungarske, rumenske og armenske bosettinger. Reisende på 1800-tallet beskrev hvordan ulike byggeskikker avløste hverandre fra landsby til landsby, avhengig av hvilken etnisk gruppe som dominerte. I manntallet fra 1910 var de tre største folkegruppene ukrainere, polakker og jøder. Andre minoriteter utgjorde til sammen om lag én prosent av befolkningen. Etnisk uro og hungersnød var et stadig tilbakevendende tema i Galizia. I perioden 1890–1910 fulgte en stor utvandringsbølge. Mange av New Yorks jøder har galiziske røtter, og Canadas prærie-provinser domineres den dag i dag av ukrainere fra Galizia.

Når vi ser tilbake på dobbeltmonarkiet, kan vi få inntrykk av at det var et undertrykkende sted. Hvorfor skulle imperiet ellers rives i filler av sine egne borgere i kjølvannet av 1. verdenskrig? Det motsatte var tilfellet. Østerrike-Ungarn var et høyst liberalt regime, gitt tidens standard. Lite forente de ulike nasjonene bortsett fra statsadministrasjonen, hæren og keiseren. De ulike etniske gruppene levde side ved side uten felles språk, religion eller kultur. Alle fikk synge keisersangen på sitt eget tungemål. Ukrainas kanskje fremste historiker, Jaroslav Hrijtsak sammenligner habsburgernes styre i Galizia med vår tids multikulturalisme. Statsviteren Stephan Tomaschiwskij påpekte at de undertallige Habsburg-administratorenes begrensede kunnskap om lokalbefolkningens språk, skikker og kultur var et tegn på regimets fredsommelighet, men også dets svakhet. I boka Die weltpolitsche Bedeutung Galiziens fra 1915 kritiserer han at østerrikerne for å være «blinde for det ukrainske flertallets identitet og aspirasjoner».

Universitetet i Wien har et eget doktorgradsprogram om «Multikulturalisme i Galizia». I oversikten hevdes det at Habsburg-monarkiet var å anse som «en tidlig versjon av moderne multikulturalisme», og at det kan bidra til å belyse «problemene ved multikulturalisme og regionalisme i Europa i dag». I så måte er Galizia et skrekk-eksempel. Ta et landområde, fyll det med innvandrere, innfør kun de mildeste av integrasjonstiltak og slukk lyset. Da lyset kom på i 1945, hang likstanken over landet. Anslagsvis 100 000 polakker og 20 000 ukrainere ble drept i gjensidig etnisk rensning i Ukraina i årene 1942-1944. I tillegg kommer en tilnærmet utryddelse av jødiske og tyske og Rom-minoriteter. Historikeren Omer Bartov kaller dette «communal genocide», sivilt folkemord. Historikeren Norman Davies skriver i boka Vanished Kingdoms at «ingen region i Europa mistet en større del av sin befolkning enn Galizia».

lviv.streetseller

foto: gateselgerske i Lviv. Som i gamle dager farter folk fra landsbygda til byen for å selge sine varer.

Den åpenbare innvendingen vil være at langt de fleste av ofrene ble drept av nazister og kommunister. Fra hungersnøden til tvangsdeportasjonene, til represaliene og holocaust. Det er likevel åpenbart at det i ly av krigen forekom utbredte myrderier mot minoritetsbefolkningene med sterk deltakelse fra sivile. Antropologen Chris Hann advarer mot å romantisere Galizia. I boka Galicia – a Muticultured Land hevder han at habsburgerne «kun i liten grad skapte noen felles politisk kultur eller samlende forståelse av borgerskap». Denne multikulturalismen fremmet en grunn toleranse som, da muligheten bød seg, slo over i harme.

I dag har de fleste europeiske land etablerte eller innvandrede minoriteter. Spørsmålet om hvordan disse minoritetene skal håndteres, er blitt en sentral politisk bruddlinje. Inntil relativt nylig var den vanligste løsningen i de fleste europeiske land assimilering gjennom integrering, ifølge Will Kymlica, den ledende tenkeren bak ‘liberal multikulturalisme’. Kjernen i denne tankeretningen er, ifølge Kymlica, at innvandrere bør få «opprettholde sin kollektive egenart» i sitt privatliv og i frivillige foreninger mens de også deltar «i den dominerende kulturens offentlige institusjoner». Han tar til orde for hva han kaller en ‘tynn’ kultur hvor borgere bør slutte seg til liberale demokratiske prinsipper. Noen nasjonal tilhørighet anses som unødvendig.

Mange europeiske land lot seg besnære og antok multikulturalisme som et rammeverk for sameksistens. Multikulturalisme løste tilsynelatende det liberale problem hvor individets frihet oppleves som så viktig at nær sagt ethvert krav kan tolkes som et overgrep. En ekte liberal stat har ingen oppdragende funksjon. Den setter sin lit til borgernes evne til selv å bestemme hvordan de skal leve sine liv. Det var dessuten billigere og enklere enn å integrere innvandrere. Tilhengerne av flerkultur forestilte seg et slags karneval som ville gi etnisk mat, fargerike klesdrakter og spor av særegne historiske tradisjoner til samfunn de opplevde som kjedelig ensformige. Britiske myndigheter fremmet, for eksempel, bevisst en svak nasjonal identitet for å fremme pluralisme. Drømmen var et samfunn som var til de grader tolerant at dets identitet ville være ikke å ha noen identitet.

Den multikulturelle samfunnsmodellen er bygget på grupperettigheter. Ut av respekt for kulturforskjeller bør kulturelle undergrupper få definere regler for adferd for sine egne medlemmer. Såfremt de ikke bryter loven, er det greit. Ulike former for favorisering anbefales også. Kymlica hevder at toleranse for ulikhet ikke er tilstrekkelig for at minoritetsgrupper skal kunne sies å behandles som likeverdige borgere; de må snarere imøtekommes gjennom «gruppedifferensierte rettigheter»: fra særrettigheter til jord til bistand for å bevare minoritetskulturer og ulike former for selvstyre.

Kymlica skriver i boka Multicultural Odesseys fra 2007 at det multikulturelle «eksperimentet står foran en usikker framtid». Dette er en underdrivelse. Multikulturalisme er i dag i vanry. Antakelsen om at kulturelt mangfold ville begrenses til privatsfæren, uten å medføre alvorlige krenkelser av enkeltmennesker eller på annen måte utfordre samfunnets normer, har vist seg ikke å stemme. Erfaringer fra Nederland til Storbritannia og Tyskland viser at multikulturalisme fremmer permanent kulturell separatisme. Dette fostrer mistillit og parallellsamfunn som distanserer seg fra hverandre. Omer Bartovs forskning på vold mellom sivile folkegrupper i Galizia synes å understøtte en slik påstand. I boka Shatterzone of Empires hevder han at store ulikhetene mellom folkegruppene i Galizia skapte «bitterhet og misunnelse». Krigen ga en mulighet til «å ta igjen» for oppsamlede «uretter». Han skriver at «fantasien som alle nasjonale grupper delte, var at framtiden tilhørte dem, eller ingen i det hele tatt».

Det er mye kritikkverdig ved ‘liberal’ multikulturalisme. Begrepet er i seg selv en tilsnikelse. Liberale rettigheter er universelle og individuelle, de er ikke kollektive. Å tro at et liberalt samfunn kan bygges på selvregulerende minoriteter, er naivt når vi vet at en del minoriteter er illiberale. Man må la seg forbløffe over hvor lett det synes å være for aktivistiske akademikere å forme agendaen til internasjonale organer med stor innflytelse i svake stater. Institusjoner fra FN til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid og Europarådet har aktivt presset multikulturalisme på land som Ukraina, på tross av landets egne dyrekjøpte erfaringer.

Vi ser at når rettigheter flyttes fra negative friheter – altså frihet fra overgrep – og over til positive friheter, altså friheten til ‘å være seg selv’, vil de ulike frihetene komme i konflikt med hverandre. – Er innvandrerens opplevelse av åpen homofili som krenkende viktigere enn den homofiles rett til å uttrykke sin identitet? Er burkabærerens frihet viktigere enn normen om å vise ansiktet sitt? Er den religiøses kjærlighet til profeten viktigere enn ytringsfriheten til karikaturtegneren?

henry.steiner.harvard

Henry Steiner ved Harvard Law School har skrevet innsiktsfullt om disse spørsmålene. Han hevder at et stadig mer utflytende frihetsbegrep administrert av internasjonale organer løsrevet fra nasjonal kontekst kan virke aktivt konfliktskapende. Dette er en av de opprinnelige begrunnelsene for nasjonsbygging, ikke en irrasjonell uvilje mot mangfold slik flerkulturens forsvarere synes til å tro. Gjennom å bygge opp det kollektive «vi» reduseres potensialet for konflikt i samfunnet.

Ukraina har valgt en samfunnsmodell hvor grupper står fritt til å anta høyst ulike historieforståelser og myter. Flertallets nasjonalisme er like ekskluderende som den er inkluderende. Fraværet av et oppgjør med vanlige ukraineres rolle i prosessen i det «sivile folkemordet» som fant sted i ly av verdenskrigen, er i seg selv talende.

ukraina.hannah.sehlest

Da jeg spurte Hanna Shelest om dette, krevde hun kildehenvisninger – som jeg framla. Det er grim lesning. En tid senere fikk jeg svaret: «Jeg pleide å tro at jeg kjente ukrainsk historie godt, med tanke på at jeg vant førstepremien i historie i Odessa-regionen og har studert dette ved universitetet. Dette har virkelig overrasket meg. Jeg hadde aldri ført hørt om ukrainske massakre på minoriteter.»

 

 

Fra Asle Toje Jernburet, ny bok på Dreyer forlag.

Boken kan kjøpes direkte fra forlaget, eller i bokhandelen.