Sakset/Fra hofta

Lederen for den London-baserte tenketanken Demos, David Goodhart, har skrevet en oppsiktvekkende artikkel om venstreliberales feiltrinn i forbindelse med masseinnvandringen til Storbritannia. Den tidligere seniorkorrespondenten i Financial Times er selv venstreorientert og er aktuell med boken The British Dream, som kommer i salg 1. april.

I artikkelen skriver Goodhart at han har skiftet mening og nå er overbevist om at opinionen har rett: Storbritannia har hatt for mye innvandring for raskt:

Blant venstreorienterte «Hampstead-liberale» som meg har det lenge vært det man kan kalle en forutsetning om diskriminering når det gjelder det uhyre følsomme innvandringsspørsmålet. Vår instinktive reaksjon har vært at Storbritannia er et nådeløst rasistisk land som er oppsatt på å motarbeide etniske minoriteter, så den eneste anstendige politikken er å stille døren på vidt gap for alle, og de som er skeptiske til hvordan vi styrer vårt flerrasesamfunn, er fordomsfulle.

Dette synspunktet – som gjentas i Whitehall, Westminster og landets forskjellige rådhus – har som rådende ideologi satt tonen for innvandringsdebatten, skriver Goodhart og fortsetter:

Feilen ligger hos lederne våre, ikke hos menneskene som kom hit for å skaffe seg et bedre liv. Det har vært et stort gap mellom den rådende elitens syn og vanlige folk på gaten. Dette har plaget meg i noen år, og jeg har gradvis endret mening.

På den over 18 måneder lange reisen jeg har gjort i landet for å snakke med folk om livet deres i forbindelse med en ny bok, har jeg oppdaget minoritetsbriter som blomstrer mer enn mange liberalere ville trodd var mulig. Men andre steder så jeg også splittelsen og konfliktene vi har skaffet oss. Jeg er nå overbevist om at opinionen har rett og at Storbritannia har hatt for stor innvandring for raskt.

I 30 år har venstresiden blendet seg selv med sine følelser for mangfold. Men vi tok feil.

Jeg mener fortsatt at den store innvandringen har gjort Storbritannia livligere og mer dynamisk enn landet ellers ville vært. Jeg mener også at landet er betydelig mindre rasistisk enn det en gang var.

Mange steder fungerer innvandringen slik den ifølge lærebøkene skal, med en viss grad av harmoni, minoriteter som kommer seg frem i samfunnet og nye, interessante hybrid-identiteter i blandede forsteder.

Men den har også resultert i altfor mange områder hvor etniske minoriteter lever nesten segregerte liv – særlig i de nordlige «møllebyene» og andre krympende industriområder som på 1960- og -70-tallet tiltrakk seg en av de mest klanbaserte minoritetene i moderne tid: pakistanere fra landsbygda i Kashmir.

I Leicester og Bradford bor nesten halvparten av den etniske befolkningen i det som teknisk sett er ghettoer (definert som områder hvor minoriteter utgjør mer enn to tredjedeler av befolkningen). I mellomtiden har deler av den hvite, britiske arbeiderklassen blitt sittende igjen med følelsen av å hverken være verdsatte eller nyttige, i troen på at de er blitt fortrengt av nykommerne ikke bare på arbeidsmarkedet, men også i selve den nasjonale historien.

Folkene i raselobbyen har vært trege til å innse at sterke kollektive identiteter er legitime både for majoriteten og minoritetene, for hvite så vel som svarte mennesker*.

For at en demokratisk stat skal ha noen mening, må den tilhøre de eksisterende borgerne. De må ha særskilte rettigheter som folk uten statsborgerskap ikke har. Innvandringen må styres med deres interesser i tankene. Men det har den ikke blitt.

For å rettferdiggjøre så store og upopulære endringer, må de økonomiske fordelene være betydelige og målbare, men det er de ikke.

En av den liberale elitens myter er at vi er en «kjøternasjon» som alltid har hatt et stort tilsig av fremmede. Men det er ikke sant. Fra 1066 til 1950 fantes det nesten ikke innvandring (unntatt fra Irland) – høyst en kvart million mennesker, for det meste hugenotter og jøder.

Etterkrigstidens innvandring har vært i en helt annen skala enn alt som har skjedd tidligere. I dag innvandrer flere mennesker til vårt øyrike på ett år enn det gjorde i hele perioden fra 1066 til 1950, unntatt i krigstider.

Mye av dette skjedde utilsiktet. Da statsborgerloven av 1948 ble vedtatt – den som gav alle borgere av imperiet og Commonwealth-landene rett til å bo og arbeide i Storbritannia – var det ingen som forventet at vanlige folk i fattige eks-kolonier ville komme i hundretusener.

Det var heller ikke forventet at en kombinasjon av ganske små beslutninger ville resultere i 1,5 millioner østeuropeiske innvandrere etter 1997, hvorav omtrent halvparten har bosatt seg. Men kom gjorde de, og en nettoinnvandring på rundt fire millioner utenlandsfødte innbyggere siden 1997 har avstedkommet det som utvilsomt er den mest dramatiske demografiske revolusjonen i britisk historie.

Likevel var det ingen generell diskusjon i New Labours daværende regjering om hvem Storbritannia ville slippe inn og i hvilket omfang, ei heller noen diskusjon om hvordan landet kunne absorbere dem uten press på offentlige tjenester.

Ved tidspunktet for den neste folketellingen i 2021, vil den ikke-hvite minoritetsbefolkningen ha økt til rundt 20 prosent, en tredobling på bare 25 år. Ifølge en demograf vil hvite briter være i mindretall i 2066.

Dette er allerede tilfelle i noen byer og tettsteder, blant annet London, Leicester, Slough og Luton, mens Birmingham forventes å følge etter i nær fremtid.

Hvis Storbritannia hadde en klar og trygg følelse av sin nasjonale kultur og var flinke til å integrere mennesker, så ville kanskje denne endringshastigheten bety lite. Men så er ikke tilfelle.

Vi er midt inne i et digert sosialt eksperiment. For å gi det en sjanse til å lykkes, må vi ta hensyn til signalet velgerne gir om at bremsene må på. Og desto mer nå som vi er inne i en periode med lav økonomisk vekst, som innebærer at misfornøye personer ikke så lett kan bestikkes med økende lønninger og offentlige utgifter.

Faktum er at hele etterkrigstidens innvandringsprosess har vært dårlig ledet, eller rettere sagt: ikke ledet i det hele tatt.

Det blir ofte sagt at innførsel av mennesker fra det indiske subkontinent til arbeidsplasser i tekstilfabrikker som snart kom til å bli nedlagt – ironisk nok delvis på grunn av konkurranse nettopp fra India og Pakistan – var dårlig utført sosial ingeniørkunst.

Men hele poenget er at ingen egentlig utførte det. Det bare skjedde.

Og siden var det ingen som kom så langt som til å skjønne konsekvensene av det, ikke engang innse at det kunne være et problem.

Feilen ligger hos våre ledere, ikke hos folk som kom hit for å få et bedre liv. Det har vært stor avstand mellom eliten og vanlige folks synspunkter. Dette ble klart for meg da jeg spiste middag ved et college ved Oxford-universitetet, og eminensen ved siden av meg, en veldig erfaren embetsmann, sa:

«Da jeg var i Finansdepartementet, argumenterte jeg for at innvandringsposten skulle være en så åpen dør som mulig for innvandring, [fordi] jeg anså det som jobben min å sørge for størst mulig global, og ikke nasjonal, velferd.»

Jeg ble enda mer forbløffet da oppfatningen hans ble støttet av en annen gjest, en av de mektigste tv-lederne i landet. Han syntes også at global velferd var viktigst, og at han hadde større forpliktelser overfor folk i Burundi enn i Birmingham.

Slike grandiose forestillinger står i strid med tankene og prioriteringene til folk flest her til lands.

Storbritannias politiske klasse har aldri forberedt de opprinnelige borgerne på noe så revolusjonerende som masseinnvandring, og har heller ikke gjort noen god jobb med å forklare hva poenget med masseinnvandringen var, eller hvem sine interesser den var ment å tjene.

Enda viktigere: De klarte ikke å kontrollere tilstrømningen, hvilket opplagt var i de opprinnelige borgernes interesse. Tvert imot ble tanken om at innvandringen klart skal være i de opprinnelige borgernes interesse, nedtonet helt fra begynnelse.

Deretter kom tendensen, når det oppsto problemer i innvandrermiljøer, til å klandre vertssamfunnet for ikke å være tilstrekkelig imøtekommende eller for å være rasistisk, snarere enn å betrakte noen minoritetskulturers skader som selvpåførte.

Dermed ble fraværet av fedre i mange afrikansk-karibiske husholdninger unnskyldt som en kulturell egenskap som bare måtte bli akseptert, snarere enn en pliktforsømmelse det er nødvendig å gripe fatt i.

Det å være nykommer kan være vanskelig, selv i et liberalt samfunn som Storbritannia, som i dag tilbyr beskyttelse og rettigheter man ikke engang drømte om tidligere. Men man har i stor grad oversett at masseinnvandring også stiller store krav til vertssamfunnet, og at en vellykket strategi må vinne oppmerksomhet, samtykke og sympati også hos flertallet av vertsbefolkningen.

Demokratisk sunn fornuft krever at politikk og jus ikke bare kan befatte seg med minoritetenes problemer. Flertallet må også ha et ord med i laget om hvordan vi forvalter flerrasesamfunnet.

Som de fleste hvite briter i min generasjon, lever jeg lykkelig i et flerrasesamfunn. Jeg begeistres av det det faktum at de endringene innvandringen har avstedkommet, i overveiende grad har blitt akseptert, til og med lovprist, av det hvite Storbritannia.

Karibiske og kinesiske menn og kvinner gifter seg i stor grad utenfor gruppen, og det er mange steder hvor et felles liv på tvers av etnisitetene er normen, spesielt blant yngre mennesker.

Men en av utfordringene er hvordan eldre og fattige hvite mennesker trygt kan få uttrykke følelser av tap og lengsel etter fortiden, uten at denne stemningen går over i rasisme.

Hva skal vi for eksempel si til de eldre hvite menneskene i Pollards Hill-strøket i Merton, Sørvest-London – som jeg besøkte på reisen min – når mange av dem føler seg splittet og fortrengt av de siste årenes ankomst av en stor ghanesisk befolkning?

Hvite mennesker på stedet oppfatter det slik at ghaneserne ikke tilpasser seg, de påtvinger derimot nabolaget sin egen livsstil. Mindre stridigheter av denne typen finnes i tusenvis av andre boligområder rundt om i landet.

Det som i årevis har skapt mest vanskeligheter med innvandringen her i landet, er den rådende multikulturelle oppfatningens forvrengning. Opprinnelig ble den bevisst unnfanget som en prisverdig «fargeblind» politikk – en tro på like rettigheter og institusjonelle reformer for å utrydde fordommer og maktmisbruk. Men den påla opprinnelig nykommeren å tilpasse seg.

En innvandrer har valgt å dra til et land som allerede har sin egen lovgivning, sin egen historie, sitt eget språk og så videre. Dette må respekteres og forstås. Man kan ikke være britisk på sine egne eksklusive vilkår, eller på en høyst selektiv basis.

Det betyr ikke at fromme muslimer må oppgi sin religion og drikke seg fulle om lørdagskveldene.

Men det betyr at muslimer må tilpasse seg et samfunn dominert av kristne og sekulære humanistiske verdier, som legger stor vekt på individuell frihet og kvinners rettigheter.

Og de må akseptere at deres minoritetsrettigheter må eksistere side om side med flertallets rettigheter, og noen ganger vike for disse, særlig i det offentlige rom.

Så langt er alt vel.

Multikulturalismen som utviklet seg i 1980-årene droppet dessverre målet om integrering. Den satte den etniske identiteten foran statsborgerskapet, og forsterket separatismen som allerede var i ferd med å utvikle seg i enkelte minoritetsgruppers nabolag, simpelthen i kraft av deres antall.

Noen steder har man latt «parallelle liv» få utvikle seg. Altfor ofte har minoritetsgruppenes ledere forlangt sin egen, separate del av makten og ressursene, snarere enn midler til å skape en felles tilværelse.

Staten kan ikke tvinge folk til å integrere seg, men den kan fjerne hindringer og gjøre det enklere å delta. Utdanning er avgjørende her.

Men da Bradford-rektoren Ray Honeyford**, som styrte en 90 prosent muslimsk skole, i 1984 skrev en artikkel som kritiserte pakistanske foreldre for å ta barna sine på lange turer til Pakistan i skoleterminen, og angrep kulturen for fysisk avstraffelse ved moskeenes skoler, tvang en kampanje iverksatt av muslimske foreldre og lokale hvite aktivister ham til å gå av.

Det var en viktig seier for separatismen og et nederlag for integreringen.

Etter dette tok den separatistiske multikulturalismen imamenes side mot Salman Rushdie etter utgivelsen av hans bok Sataniske vers og fatwaen mot ham, og den oppfordret folk til å bruke ikke-vestlige klær og til å fortsette å snakke det opprinnelige hjemlandets språk hjemme.

Den bedømte de sjåvinistiske holdningene i mange sørasiatiske husholdninger med en annen standard enn den som gjaldt for det hvite Storbritannia. Den var fornøyd med at sørasiater dro tilbake til subkontinentet for arrangerte ekteskap med personer som ikke snakket engelsk, til tross for skadene dette ofte påførte integreringen (og elendigheten for mange unge kvinner).

I sin ekstreme form lukket den separatistiske multikulturalismen til og med øynene for praksis som står stikk i strid med liberalismen som inspirerte den: tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og trakassering av homofile.

Hovedproblemet med den separatistiske multikulturalismen er at britiske minoritetsbarn oppfordres til først å identifisere seg som medlem av minoriteten, og bare i andre rekke som borger, om overhodet. Og dette har gjort det vanskeligere for vanlige briter å tenke på noen minoriteter, særlig muslimer, som en del av det samme fellesskapet som dem selv, med felles erfaringer og interesser.

Problemet med masseinnvandringen er at den i fravær av integrasjon svekker den indre solidariteten i et land som vårt.

Og hvis det oppstår større forskjeller i verdier og levesett, blir det vanskeligere å opprettholde velferdsstatens legitimitet.

De fleste av oss blir ikke lenger bedt om å risikere livet for landet, men vi blir bedt om å betale rundt en tredjedel av inntekten til en felles nasjonal kasse, og til gjengjeld administrerer staten deler av infrastrukturen for oss – som forsvar, transport, energi, offentlige tjenester, velferd og så videre.

For at dette skal fungere, forventes det at moderne borgere adlyder en jungel av regler og forskrifter. Og for å opprettholde dette nivået for deling og samarbeid, trenger vi i det minste en følelse av «emosjonelt statsborgerskap»: troen på at vi, til tross for mange ulike interesser, også er en del av samme lag.

Jeg frykter at en stor og dårlig administrert innvandring truer denne sosiale kontrakten.

Storbritannia er et velferdsdemokrati. De opprinnelige borgerne har rettigheter til nasjonalt eierskap. Hvis ideen om likt statsborgerskap utvides til millioner av utenforstående, oppstår problemet med hvordan de opprinnelige borgernes spesielle rettigheter kan forenes med de nyes.

Det er et problem vi ignorerer på eget ansvar.

 

Daily Mail: Why we on the Left made an epic mistake on immigration

Artikkelen er en tilpasset versjon av et kapittel i David Goodharts bok «The British Dream», som kommer ut på forlaget Atlantic Books 1. april 2013.

* Ordet «rase» har andre kon­no­ta­sjo­ner i Stor­bri­tan­nia enn i Norge, og er stan­dard i omtale av saker som omfat­ter mino­ri­te­ter (f.eks. ord som rase­re­la­sjo­ner eller i navn på offi­si­elle anti-diskrimineringsombud som Com­mis­sion for Racial Equa­lity). Hel­ler ikke ord som «svart», «brun» og «hvit» hva gjel­der hud­farge har de samme kon­no­ta­sjo­ner i Stor­bri­tan­nia som i Norge, og slike begre­per for å beskrive grupper/personer opp­trer hyp­pig i van­lig, offi­si­ell språk­bruk (f.eks. det nasjo­nale Black Police Offi­cers Associa­tion). Jeg har der­for over­satt disse begre­pene direkte, i ste­det for å bruke f.eks. «etni­si­tet», slik vi ville gjort i Norge.

**Les historien om Ray Honeyford her.