Gjesteskribent

Var jeg i Storbritannia? Hver gruppe av mennesker jeg gikk forbi snakket russisk. Butikkene var fulle av svart brød, sylteagurker og vodka, og ansiktene var slaviske. Vindusreklamen var skrevet med de kyrilliske bokstavene jeg hadde lært så grundig da jeg for mange år siden bodde i Moskva.

Men her var jeg i skyggen av et nydelig engelsk-gotisk kirketårn, på halvveien til gode gamle Skegness, omgitt av åkre med engelske neper, purre og sukkerroer, under en engelsk himmel.

Dette var Boston, Lincolnshire, som jeg første gang opplevde for tre tiår siden som en søvnig, litt sliten markedsby, hvor en vennlig trafikkbetjent fant parkeringsplass til meg idet han sa: «Vi finner alltid plass til en fremmed».

På den tiden var en besøkende fra London omtrent det mest fremmede som kom til Boston. Nå snakket de portugisisk i pubene, polsk i kafeene, og latvisk og estisk på bussen. Hvis jeg hadde falt i elven og ropt «Hjelp!», kunne jeg ikke engang ha vært sikker på at noen ville ha forstått.

Av en eller annen grunn var denne overgangen et større sjokk, et mer urovekkende og forvirrende sådant, enn noen av de andre innvandringsdrevne forandringene jeg hadde sett før. Og det var en vanlig holdning blant de eldre på stedet – ikke sinne, hat eller fiendtlighet, vi er jo ikke sånn – men forbløffelse over at noe så kolossalt kunne ha brutt seg inn i de fredelige livene deres, uten at noen hadde spurt eller advart dem.

Vi var alle forlengst blitt vant til at London var annerledes. De forhenværende møllebyene i Yorkshire og Lancashire, med sine nye, digre moskeer og tilslørte kvinner, var unntakstilfeller – et annet sted. Men Lincolnshire? Om det kunne skje her, i hjertet av England, så ville det skje overalt.

Det har egentlig ikke all verdens hensikt at statsministeren nå snur og sier til folk i Boston at «dette må ta slutt». Selv om noen trodde at han kan eller vil gjøre noe (og hans ymse prosjekter har like solid grunnlag som Theresa Mays løfter om å bli kvitt Abu Qatada), så er begivenhetene alt skjedd.

Den største masseinnvandringen i vår historie har allerede funnet sted. Nykommerne har lovlig opphold her. De har jobbene, de bor i husene, de bruker det offentlige helsevesenet. Barna deres går på skolene. For den saks skyld betaler de også skatt.

Våre ledere kunne bare ha dratt til Boston når som helst i løpet av de siste fem årene, og de ville ha visst. Men alle de ledende politikerne var redde for sannheten. Hvis de hadde visst, måtte de i det minste ha latt som om de handlet. Men sannheten var at de likte tingenes tilstand.

Og det var i alle fall delvis min egen feil. Da jeg var revolusjonær marxist, var vi alle tilhengere av mest mulig innvandring. Det var ikke fordi vi likte innvandrere, men fordi vi ikke likte Storbritannia. Vi betraktet innvandrerne – uansett hvor de kom fra – som allierte mot det trauste og rolige, konservative samfunnet landet vårt ennå var på slutten av sekstitallet. Og så likte vi å føle oss så grenseløst overlegne de desorienterte menneskene – som regel fra de fattigste delene av Storbritannia – som plutselig oppdaget at omgivelsene deres var forvandlet til angivelig «levende lokalsamfunn». Hvis de våget å uttrykke selv de mildeste innvendinger, kalte vi dem fordomsfulle.

Revolusjonære studenter kom ikke fra slike «levende» områder (vi kom, så vidt jeg kunne bedømme, for det meste fra Surrey og bedrestilte deler av London). Vi bodde kanskje på «levende» steder i noen få (vanligvis fordervede) år, blant uklipte plener og overfylte søppeldunker.

Men vi gjorde det i en uansvarlig, barnløs overgangsperiode – ikke som huseiere eller foreldre til barn i skolealder, eller som gamle med håp om en smule sjelefred mot slutten av livet. Da vi forlot universitetet og begynte å tjene store penger, satte vi vanligvis kursen mot dyre London-enklaver, og vi ble svært kresne med hvor barna våre gikk på skolen, et valg vi gjerne nektet byenes fattige, de vi hånet som «rasister».

Hvor mye visste vi, eller brydde vi oss om, den store og stille revolusjonen som alt da var begynt å forvandle livene til de fattige britene? For oss innebar den at patriotismen og tradisjonen bestandig kunne latterliggjøres som «rasistisk». Den innebar også, for første gang siden 1939, billige tjenere for den nye, rike middelklassen, samt billige restauranter og – noe senere – billige bygningsarbeidere og rørleggere som arbeidet svart.

Det var ikke våre lønninger som ble redusert, eller vårt arbeid som ble priset ut av markedet. Innvandrerne gjorde ikke den slags jobber som vi gjorde. De var ingen trussel mot oss. Den eneste trusselen kunne ha kommet fra fornærmede briter, men vi kunne alltid kvele protestene ved å antyde at de var dagens fascister.

Jeg har siden oppdaget hva slags ondskapsfull, selvrettferdig, snobbete og arrogant person jeg var (de fleste av mine revolusjonære kamerater var også det).

Jeg har sett steder som jeg kjente og følte meg hjemme i, bli fullstendig forandret i løpet av noen få, korte år. Jeg har forestilt meg hvordan det kan være å bli gammel i trange og skitne gater hvor naboene snakker et annet språk, hvor jeg gradvis oppdager at jeg er i ferd med å bli en ensom fremmed med skjelvende stemme, i en verden jeg en gang kjente, men som ikke lenger kjenner meg, uten mulighet til å flytte derfra.

Jeg har vært dypt og håpløst lei meg for at jeg ikke gjorde eller sa noenting til forsvar for dem som fikk livene sine snudd opp ned, uten at de noengang ble spurt, og som veldig tydelig ble advart om at de ville bli foraktede og utstøtte hvis de klaget. Og jeg har tilbrakt mye tid i de delene av Storbritannia hvor den revolusjonære uintelligentsiaen aldri drar. Slike mennesker besøker sjelden, om noensinne, sitt eget land. Deres kretser er fasjonable strøk av London, samt reisemål. De kjenner Appenninene i Italia bedre enn Penninene i sitt eget land.

Men i motsetning til meg har de fleste av sekstitallsgenerasjonen fortsatt de samme oppfatningene jeg pleide å ha, og de kommer ikke til å skifte mening – med hederlig og nylig unntak av David Goodhart, den venstreorienterte journalisten som ble leder for en tenketank: han erkjenner at han tok feil.

Det verste med alt dette er det dype, bunnløse hykleriet. Selv mens jeg var trotskist begynte jeg å legge merke til at mange av innvandrerne fra Asia faktisk ikke var våre allierte. De var dypt og urokkelig religiøse. De var sosialt konservative. Deres holdninger til jenter og kvinner var i mange tilfeller nesten middelalderske.

Mange av dem var uhyre fiendtlig innstilt til jøder, og det på en måte som vi ville ha fordømt voldsomt hvis noen andre hadde uttrykt det samme, men som vi på en eller annen måte klarte å tilgi eller glemme i deres tilfelle.

Vi så det nylig i den pinlige og foruroligende episoden med Lord Ahmeds utbrudd mot et fantasifoster av en jødisk sammensvergelse.

Men jeg husker at jeg allerede for ti år siden, i en muslimsk bokhandel i en bakgate av Burnley, så utstilt en ny utgave av Henry Fords motbydelig anti-jødiske smedeskrift The International Jew, som Ford selv forlengst hadde tatt avstand fra. For en vanlig bokhandel i en hovedgate er det utenkelig å selge slikt et giftig makkverk.

Selv om vi revolusjonære ønsket dem velkommen, var det mange av disse nyankomne som hverken visste eller brydde seg noenting om de viktige venstresakene vi alle støttet. Enten det, eller så var de fiendtlig innstilt til dem.

Mange på venstresiden lyver fortsatt for seg selv om dette. George Galloway, den mest venstrevridde representanten i parlamentet, har taburetten sin takket være støtten fra konservative muslimer. Men han stemte for homofile ekteskap. Det ville være interessant å se en diskusjon mellom Galloway og velgerne hans om dette spørsmålet.

Alle politiske partier inngår selvfølgelig kompromisser, men det er stor forskjell på å møtes på halvveien og kategorisk å ignorere en dyp prinsipiell konflikt.

Denne formen for kynisme har vært avtalens kjerne. Innvandrere er blitt brukt av dem som ønsket å forvandle riket. De har tatt de sidene ved dem som de liker, og gjort mye ut av dem. Og så har de ignorert sidene de ikke liker.

Galloway liker muslimenes motstand mot krigen i Irak og deres forakt for New Labour (og lykke til med den). Men han liker ikke deres syn på seksualmoral.

Det samme gjelder mange andre. Et av de mest slående trekkene ved flertallet av innvandrerne fra Karibien, er deres sterke og usjenerte kristne tro, samt deres forkjærlighet for disiplin i skolen.

Det at mange slike mennesker kom til London ble likevel aldri brukt som et argument for at samfunnet burde bli mer kristent, eller at større orden burde herske i skolene.

På den tiden håpet de venstrerevolusjonære å kunne vinke farvel til kirken, når de ikke var opptatt med å ta disiplinen ut av de offentlige skolene. Så det var aldri noen som sa: «La oss tilpasse samfunnet til kravene fra disse nykommerne». De hadde feil type krav.

I stedet fikk myndighetene mye ut av oppførselen til et mindretall av disse innvandrerne, ofte svært mislikt av andre afrokaribiere: menn som brukte og solgte ulovlige rusmidler, og som ikke var rede til å følge britisk lov. Hvis ordentlig politiarbeid mot slike mennesker kunne klassifiseres som «rasistisk», så kunne man også svekke hele narkotikalovgivningen, og sette politiet under liberal kontroll.

Dette er grunnen til at de såkalte «Brixton-opptøyene» i april 1981 ble brukt som brekkstang for å svekke politiet og undergrave narkotikalovgivningen, snarere enn som et argument for å gjenopprette lov og orden i den delen av London.

Noe lignende skjedde med Macpherson-rapporten om mordet på Stephen Lawrence. Det var få som la merke til at rapporten åpenlyst oppfordret til at folk fra ulike etniske grupper burde behandles forskjellig av politiet – og at den faktisk fordømte «fargeblindt» politiarbeid.

Hvem var det som hadde interesse av dette? Og denne innstillingen, at forskjellige typer atferd kan forventes fra forskjellige etniske grupper, var den ikke rasediskriminerende? Men hva gjorde vel det hvis rapporten kunne tjene den venstrerevolusjonære agendaen om å fjerne gammeldagse, konservative typer fra politiet? De samme kreftene ødela Ray Honeyford, rektoren i Bradford som prøvde å ta til motmæle mot den politiske korrektheten i skolen lenge før det kom på moten. Han ble fjernet fra jobben, og selvfølgelig fordømt som «rasist».

Ikke desto mindre ville det ha vært til stor gavn for integreringen og den reelle likestillingen i Bradford hvis man hadde tatt hensyn til advarslene hans, og handlet i samsvar med disse. Som enhver observant besøkende vil oppdage, er realiteten at Bradfords muslimske og ikke-muslimske borgere lever tilbaketrukket i to adskilte verdener, som knapt er i kontakt med hverandre. En stor del av det islamske samfunnet er i kraftig utakt med det moderne Storbritannia.

Også ved denne anledningen hadde de venstrerevolusjonære inngått en kynisk allianse for å knuse den konservative opposisjonen.

Deres viktigste alliansepartner har alltid vært den britiske Tory-politikeren Enoch Powell, som i en dum og kynisk tale – fullpakket med alarmerende språk og spekket med nedsettende uttrykk og provoserende rykter – holdt i 1968 satte rammene for enhver innvandringsdebatt i 40 år.

Takket være ham og det som utvilsomt var hans forsøk på å mobilisere rasistisk fiendtlighet, har de venstrerevolusjonære siden bestandig hatt lett for å anklage enhver debattmotstander for å være en Powell-tilhenger.

Selv da Storbritannias grenser ble revet ned av Blair-regjeringen, og hundretusener av hvite europeere kom hit for å jobbe, var det absurd nok fortsatt mulig å sverte alle tvilere som «rasister».

Det kunne ikke ha vært mer åpenbart at «rase» ikke var problemet. Det som gjorde disse nye innbyggerne annerledes, var kulturen: språk, sedvaner, holdninger og sans for humor.

Det var vi som tilpasset oss deres måte å leve på, og ikke de som tilpasset seg vår. Dette var ikke integrasjon. Det var en revolusjon. Likevel var det ingen som ville lytte til skeptikerne, aller minst blant deres tillitsvalgte, for man antok at de var trangsynte Powell-tilhengere og motivert av et slags tankeløst hat.

Jeg tror nå at det tankeløse hatet nesten utelukkende kommer fra den liberale venstresiden. Selvfølgelig finnes det fortsatt personer som nærer dumme, rasistiske fordommer. Men de fleste av dem som er bekymret for innvandringen, er helt uten slike følelser.

Den skrikende, spyttende intoleransen kommer fra en bortskjemt elite som skammer seg over sitt eget land, som forakter andres patriotisme, og selv ikke føler noen. De lengter etter et skrekkinnjagende grenseløst Utopia hvor fedrelandskjærligheten er forsvunnet, barnevaktene er billige og andres lønn er lav.

Det er synd at det ikke ser ut til å la seg gjøre å frata disse menneskene innflytelse og maktposisjoner. For hvis det skal være noe håp om harmoni i dette øyriket, så kan det bare skje ved en stor innsats for på ny å forene oss alle sammen i felles kjærlighet til dette landet, dette vakreste og mest velsignede stedet på Jorden.

 

Copyright Peter Hitchens/Mail on Sunday. Artikkelen ble første gang offentliggjort 31. mars 2013, og er gjengitt i norsk oversettelse med vennlig tillatelse.