Sakset/Fra hofta

Velferd og hvit flukt

Et av problemene har med velferd å gjøre. Innviklede velferdssystemer av den typen som de europeiske økonomiene er blitt organisert rundt i de siste seksti årene, pleier ikke å oppstå i multietniske samfunn. Den nåværende innvandringsbølgen vil bli en test på hvorvidt multietniske samfunn klarer bare det å opprettholde dem. Mye tyder på at de ikke kan det. Harvard-økonomene Alberto Alesina og Edward Glaser har vist at omtrent halvparten av amerikanernes motvilje mot sosialisme av europeisk merke kan forklares ved USAs etniske forskjeller. (Den andre halvparten dreier seg om politiske institusjoner.) Dette synet får sterk støtte i et nylig arbeid av Harvard-sosiologen Robert Putnam, som har kommet til at folk som lever under forhold hvor det er etniske forskjeller «lukker seg inne». De stoler mindre på naboene sine, og er mindre tilbøyelige til å bruke pengene sine på felles eller sosiale saker. Listen over ferske samfunnsvitenskapelige studier som kommer til den samme konklusjonen, er like lang som en arm.

At velferdsstater har en tendens til kun å oppstå under betingelser av etnisk homogenitet, er en ny versjon av et svært gammelt problem. «En stat kan ikke grunnlegges med en tilfeldig sammensatt gruppe av personer eller i en tilfeldig tidsperiode,» skrev Aristoteles. «De fleste stater som har sluppet inn personer av annen avstamning, enten på den tiden de ble grunnlagt eller senere, har vært plaget av opprørskhet.» Det Aristoteles kaller opprørskhet, ville vi i dagens mer relativistiske tidsalder kalle dissens. Innvandrere har ikke de samme fordommene som innfødte. De har hva vi ville kalle «andre måter å gjøre ting på». Det kan gjøre dem verdifulle i et moderne konkurransesamfunn. Men velferd er ment å være tilflukt fra et moderne konkurransesamfunn. Det er en egen verden innenfor samfunnet hvor dissens, særhet og det å holde på med sitt ikke nedvurderes, noe enhver amerikaner som husker oppstyret på 1980-tallet rundt «velferdsbaronene» som kjøpte vodka med matbongene vil kunne se.

Så snart innvandrerne finner ut av det europeiske velferdsbyråkratiet, kan det hende de ender opp med en annen oppfatning av hensikten med det sosiale sikkerhetsnettet. Istedenfor å bruke trygden til å betale for la oss si mat, bruker de dem kanskje til å betale for eksempelvis islam. To tredjedeler av de franske imamene lever av velferdsytelser. Det gjør også mange av deres britiske kolleger: Ghayasuddin Siddiqui, lederen for Storbritannias «muslimske parlament», sa under en konferanse i Birmingham i 2005 at «våre moskeer er for det meste klanpregede, og de kontrolleres av gamle menn på trygd som ikke forstår noenting av forandringene i verden rundt seg». De færreste franske eller britiske borgere tenker på velferdsutbetalinger som statlig subsidiering av privat religionsutøvelse, og de ville ikke gi sin støtte til velferden via skatteseddelen hvis de gjorde det. Hvis trygdemottagerne ikke deler storsamfunnets verdier, vil storsamfunnet gå imot velferdsytelser.

Et annet problem vedrører mobiliteten. Det antas at innvandringen setter de mobile nykommerne i konkurranse med rotfestede innfødte. Det gjør den, men bare en kort stund. De innfødte er mer mobile enn de ser ut til. Flytting avstedkommer sekundær flytting. I et essay fra 1998 kalte sosiologen Rogers Brubaker den sekundære flyttingen for «flytting fra etnisk blandede områder». Uansett hvor mye folk later som om de er tilhengere av mangfoldet, har de en tendens til å stikke av fra det. I forbindelse med opphevelsen av raseskillet i USA på 1960-tallet ble slik flytting fordømt som «hvit flukt», og de som flyttet ble verbalt rullet i tjære og fjær og stemplet som rasister. Men hvite er ikke de eneste som flytter på denne måten, og rase er ikke den eneste mulige grunnen som motiverer dem. Som allerede nevnt, ødela irenes ankomst til Boston den protestantiske kulturen i en av de viktiste byene i protestantismens historie. Ødeleggelsen fant sted ikke bare fordi irene kom, men også fordi yankeene i New England valgte ikke å bo i en by styrt av irer, med økende vold og korrupsjon. Som Oscar Handlin bemerket var det kun halvparten av etterkommerne etter Bostons innbyggere i 1820 som fortsatt bodde i byen tredve år senere. Innvandringen generelt, og den islamske innvandringen spesielt, kan muligens utløse lignende flukt i Europa.

Når folk vurderer virkningen av og bærekraften til innvandringen ved å se på den «telleren» som antall nye innvandrere utgjør, ser de ofte bort fra den «nevneren» som er den innfødte befolkningen. En avtagende nevner forsterker effekten av innvandringen. Europas innfødte befolkninger er som nevnt i en naturlig nedgang, og denne nedgangen akselereres på grunn av utvandring. 109.500 tyskere forlot landet sitt i 2001, og 144.800 dro sin vei i 2005, til Canada, Australia, USA, Spania og andre steder, hvilket avstedkom en ny TV-serie kalt Goodbye, Deutschland!.

Denne utflyttingen kan meget vel ha med innvandringen å gjøre. Jødenes utflytting fra Frankrike har helt sikkert det. I 2002, et år hvor det fant sted flere hundre antisemittiske angrep, de fleste av dem begått av nordafrikanske innvandrere og deres etterkommere, flyttet flere enn 3.000 franske jøder – omtrent 0,5 prosent av den jødiske befolkningen – til Israel, dette ifølge Jewish Agency for Israel, som fører statistikk over slik flytting. Mange dro også til Canada og USA. Voldshandlinger har ellers brakt nederlenderne ut av fatning. I 2004 ble den radikale filmskaperen Theo van Gogh brutalt myrdet ved høylys dag av en nederlandsk islamist etter å ha laget en film som fordømte korantekster om kvinner. Det året ble det registrert større utvandring enn innvandring i Nederland. Et selskap som gjør byråkratisk papirarbeid for utvandrere, fikk 13.000 treff på sitt nettsted uken etter mordet på van Gogh, og ambassadene tilhørende Canada, Australia og New Zealand fortalte at de druknet i henvendelser om innvandring til deres land. I 2006 skrev det tidligere regjeringsmedlemmet fra det konservative partiet George Walden et halvt oppdiktet brev til en sønn med planer om å forlate Storbritannia for godt, kalt Time to Emigrate?. Så godt som alle grunnene han oppgav for å utvandre, hadde å gjøre med konsekvenser av innvandringen.

Skal en dømme etter befolkningsstatistikken, kan det ikke være noen tvil om at det pågår hvit flukt. Den hvite delen av Birminghams befolkning, som utgjorde 77 prosent tidlig på 1990-tallet, var falt til 65,3 prosent i 2006, og prognoser viser at hvite kommer til å bli i mindretall dertilbys i 2026. Leicester hadde 70,1 prosent hvite innbyggere i 1991, men bare 56,5 prosent hvite i 2006. Hvite vil komme i mindretall der om drøyt et tiår. Saken dreier seg ikke om hva slags folkegruppe innbyggerne i en bestemt by tilhører, men om de kulturelle konsekvensene av det etniske skiftet. I USA på 1960- og 70-tallet var den hvite flukten et uttrykk for sinne, skuffelse og forfall. Enkelte tradisjonelle industribyer som Camden og Detroit kom seg aldri helt på fote igjen. USA er et kjempestort land med flere titalls industribyer, og kunne lett tåle slike tap. Det står endel mer på spill i Europa, hvor én enkelt by, som f.eks. Amsterdam, kan være det ene stedet hvor mesteparten av et lands arv, kultur og litterære liv befinner seg. «Nederland er fullt av kunst og kultur,» sier Ayyan Hirsi Ali. «Hvis innbyggerne i Amsterdam, hvor 60 prosent snart vil være av ikke-vestlig herkomst, ikke blir en del av det, vil alt sammen forfalle og til slutt ødelegges. Når kommunestyret skal stemme over hvorvidt det skal bevilges penger til å ta vare på kunst eller bygge en moské, kan det hende dets medlemmer vil spørre seg: «Hvorfor skulle jeg betale for dette teite maleriet?»».

Så det følger en risiko med kulturell inkompatibilitet. Som vi har sett, belønner Canada innvandrere for deres «tilpasningsdyktighet». Europeiske land er mindre likefremme, men de er akkurat like bekymrede. Ta for eksempel Spania. Selv om det praktisk talt grenser til Nord-Afrika, får landet kun 20 prosent av innvandrerne derfra; 38 prosent kommer fra Latin-Amerika. Ifølge Bernabé Lopéz García, professor i middelhavsstudier ved Universidad Autónoma i Madrid og en ledende ekspert på marokkansk kultur, er dette ingen tilfeldighet. Spanske konsulater har omfattende programmer for rekruttering av innvandrere fra latinamerikanske land (og Filippinene) som ikke finnes noe sted i andre fattige land. Dette tror López er en form for «etnisk filtrering», et tiltak for å stenge døren inn til landet for muslimer.

Etnisk filtrering er ikke så ondsinnet som det høres ut til. Det er en form for selektivitet som minner om Canadas, men på en annen måte. Det å gjøre særskilte anstrengelser for å rekruttere latinamerikanere er pr. definisjon diskriminerende, men det er ikke rasistisk. Spania er mindre opptatt av at dets innvandrere er hvite, enn landet er av at innvandrerne har en verdensanskuelse som ligner den etablerte befolkningens, og at de vet hvordan en kirke ser ut innenfra.

Polske rørleggere

Ikke at det vil være nok til å gjøre innvandringen problemfri. I Paris oversvømmer horder av polske innvandrere hver søndag syttenhundretallskirken Notre-Dame-de-l’Assomption, som ble bygget av jesuitter og nylig fikk reist en statue av Johannes Paul II foran kirketrappen, en kirke som gjennom flere tiår aldri var full. Ikke desto mindre har den polske innvandringen vært omdiskutert. Kulturelle og økonomiske faktorer vekselvirker på underfundige måter, selv om innvandrerne kommer fra en nært beslektet kultur.

Da EU utvidet antall medlemsstater fra 15 til 25 i 2004, kom åtte av de ti nye landene fra den tidligere Sovjet-blokken. Mens noen land var redde for å bli oversvømmet av slavere etter EU-utvidelsen, lot tre av Europas mest markedsorienterte land – Storbritannia, Irland og Sverige – grensene være åpne. Storbritannia forberedte seg på å ta imot et estimert antall av 5.000 til 13.000 nyankomne. Landet fikk i stedet 627.000. Irland fikk så mange innvandrere etter Polens inntreden i 2004 at landets 164.000 nykommere fra østblokken utgjorde mer enn 4 prosent av befolkningen i 2005.

Økonomen Hans-Werner Sinn hadde lenge forventet en slik tilstrømning, ettersom de nye medlemslandene var mye fattigere i EU-sammenheng enn forgjengere som Spania og Portugal. På den tiden utvidelsen ble iverksatt, kostet en arbeider fra land med høyt kvalifiserte innbyggere som Slovakia og Ungarn en sjuendedel av de tilårskomne og kranglevorne tyske arbeiderne. Så EU-utvidelsen var en blandet fornøyelse for Vest-Europa. Den innebar at lønningene ble presset nedover. I 2005 kom de «polske rørleggerne» til å bli symbolske syndebukker i den vellykkede nei-kampanjen i forbindelse med den franske folkeavstemningen om den europeiske grunnloven. Men den brakte også med seg et håp om at Vest-Europas behov for arbeidskraft kunne fylles av folk som tenkte mer eller mindre som europeere (som stuepiker fra Ungarn og maskinførere fra Bulgaria), heller enn folk som ikke gjorde det (som stuepiker og maskinførere fra Pakistan og Algerie). Det så ikke ut til å være noen grenser for tilgangen på europeiske brødre som var rede til å jobbe i serviceyrker.

Men det fantes en grense. Bortsett fra Polen og Slovakia hadde alle de nye medlemsstatene i EU lavere fødselstall enn gjennomsnittet for Vest-Europa da de gikk inn i unionen. Spesielt lå de baltiske statene an til å miste 37,7 prosent av sin befolkning i løpet av første halvdel av det 21. århundre. EU-utvidelsen østover dempet ikke nedgangen i EUs arbeidsstyrke, den ble snarere forsterket. Latvia er et godt eksempel. I løpet av de 18 første månedene etter at Storbritannia, Irland og Sverige åpnet grensene for innvandrere fra de nye EU-landene, utvandret 100.000 av de yngste og mest ambisiøse innbyggerne fra Latvia, et land med knapt en million innbyggere. En fjerdedel av disse dro til Irland. Mangelen på arbeidskraft var så alvorlig at latviske næringslivsledere vurderte å dekke behovet ved å hente arbeidere fra Ghana. Ble Europas østgrense flyttet østover i samsvar med ambisjonene hos verdensdelens politiske ledere? Eller ble grensen flyttet vestover som følge av den europeiske befolkningens interne flytting? «Under den kalde krigen,» fortalte en latvier, «drømte vi alle om å dra, men faren er at landet blir borte hvis alle drar.» Det er ganske visst en fare. Det er ikke alle land, alle kulturer eller alle språk som kommer til å overleve denne siste tidens store Völkerwanderung.

I diktet «Going, going» (1972) skrev Philip Larkin om naturødeleggelsen og den overdrevne byggevirksomheten i England, samt hvordan folk resignerte over uunngåeligheten ved det hele. Istedenfor å komme med innsigelser mot ting de var urolige over, forsøkte folk å «finne opp bortforklaringer som gjør tingene til behov». Og bortforklaringene skifter stadig: den ene dagen vekst, den andre dagen velferd, den tredje fordelene for vertssamfunnet, den fjerde fordelene for innvandrerne. Innvandringen er en kjensgjerning som folk strever med å finne en logisk begrunnelse for.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering