Sakset/Fra hofta

Den senere tidens innvandring savner sidestykke i historien

Europeerne nøler med å innse hvor nytt alt dette var. Man kan finne intellektuelle i alle vesteuropeiske land som hevder at deres land alltid har vært et «land av innvandrere». Man hører det til og med i Sverige, hvor en håndfull hanseatiske handelssteder og transittlagre for reinsdyrkjøtt fra Lappland anføres som bevismateriale. Men masseinnvandring er noe annet enn handel, og det skiller seg fra individuell innvandring. Dette har lenge vært forstått i USA. I tiden før den enorme irske tilstrømningen på 1840-tallet, som for alltid kom til å forandre – og, sett fra de innfødtes synsvinkel på den tiden, ødelegge – kulturen i Boston, Massachusetts, fantes det dertilbys allerede innvandrere som talte 27 forskjellige språk. «Disse utlendingene,» skrev historikeren Oscar Handlin, «kom imidlertid bare sporadisk, og grunnene til at de kom var tilfeldige og personlige, snarere enn som en følge av viktige sosiale årsaker til masseinnvandring.» Dette er en helt essensiell forskjell. Pocahontas, fuegianerne som kom til Storbritannia med HMS Beagle, Aleksandr Pusjkins svarte bestefar, eller tre kinesiske familier som driver et vaskeri i en bakgate i Roma, utgjør ikke noe «land av innvandrere». I dag er det riktignok sant at alle land i Vest-Europa er «land av innvandrere». Men det gjaldt ikke et eneste av dem (dels med unntak av Frankrike) for en generasjon siden.

Denne forskjellen går mange historikere hus forbi. En bok kaller Storbritannia et produkt av en «lang og jevn strøm av mennesker til vår kyst i førmoderne tid». Men dette er usant, og grunnlagsmateriale som er fremkommet i løpet av det siste tiåret, gjør det beviselig usant. Genetiske studier av befolkningen på De britiske øyer viser at den har vært bemerkelsesverdig stabil i årtusener. Bortsett fra invasjonene av anglere, saksere og jyder som begynte i det fjerde århundre etter Kristus – og som høyst brakte 250.000 nybyggere til Storbritannia over en periode på mange hundre år – har den britiske «besetningen» forandret seg lite. Med normannernes erobringer kom det bare ca. 10.000 mennesker. Noen titusener hugenotter kom etter tilbakekallelsen av ediktet i Nantes i 1685. Men tre fjerdedeler av forfedrene til dagens briter og irer befant seg når alt kommer til alt på De britiske øyer allerede for 7.500 år siden. DNA-materialet fra folk som kom siden, utgjør kun 12 prosent av den irske genpoolen. Det å omtale landene i Storbritannia som nasjoner av innvandrere er absurd, med mindre man snakker om prosesser som ikke bare begynte før den moderne tidsalderen, men før sivilisasjonen. Hvilket nettopp var det Guardian gjorde, formodentlig ikke på alvor, da avisen kjørte en artikkel om nyere paleontologiske oppdagelser under overskriften «Storbritannias 700.000 år med innvandring: Istidene slo tilbake sju forsøk på kolonisering.»

Folkeforflytninger av et eller annet slag, samt spenninger mellom inngrupper og utgrupper, har selvsagt alltid kjennetegnet Europa, slik de har gjort det alle andre steder. Hvis du spaserer i nordlig retning tvers over Piazza della Repubblica i Torino, ser du mer eller mindre det samme som romerne så. I østlig retning står det igjen to godt bevarte romerske tårn, det samme gjør murene som ble bygget for å holde borgerne adskilt fra barbarene. I dag kan man i løpet av seksti sekunder til fots gå fra elegante butikker og vinbarer gjennom et livlig, multietnisk marked, og inn i et av Europas skumleste, nordafrikanske slumområder. Torino har alltid hatt religiøse og etniske minoriteter. Men inntil for ti år siden hadde byen aldri masser av dem. Det var fra byens en gang så fremgangsrike jødiske samfunn at den store Auschwitz-fortelleren Primo Levi kom. Byen var også en høyborg for de asketiske, proto-protestantiske valdenserne, som blomstret der i århundrer inntil 1655, da de som Milton skrev ble:

Slayn by the bloody Piemontese that roll’d
Mother with Infant down the Rocks.

Torino var vitne til stor innvandring på 1930-tallet på grunn av FIAT-fabrikken i Lingotto. Men disse «innvandrerne» kom fra andre steder i den samme Piemonte-regionen, fra Veneto-regionen ikke langt unna, og fra Sardinia, som i likhet med Torino hadde vært styrt av huset Savoy. Og det var ikke hundre tusen av dem.

Europas vei til masseinnvandring har dels å gjøre med de tankemessige vanene blant statsmenn og magnater som administrerte Europas økonomi under den andre verdenskrig, både på alliert side og hos aksemaktene. Størrelsen til dagens masseinnflytting av «midlertidig» arbeidskraft har kun ett historisk sidestykke, og det er et nylig sådant. Da krigen pågikk for fullt, kommanderte Nazi-Tyskland 10 millioner mennesker fra hele Europa til å gjøre tvangsarbeid i landets fabrikker. Utlendinger hadde en tredjedel av alle jobbene i Tyskland under krigen, og mer enn halvparten av jobbene i rustningsindustrien. Det bør være unødvendig å nevne at det ikke trekkes noen moralsk sammenligning mellom nazistenes tvangsarbeid og organiseringen av arbeidet i Europa etter andre verdenskrig. Men de hadde et viktig økonomisk fellestrekk: Jobbene som etterkrigstidens gjestearbeidere ble oppfordret til å ta i fredstid, viste seg å være like lite permanente som jobbene nazistene tvang de erobrede folkene til å gjøre i krigstid.

Den mangelen på arbeidskraft som innvandrerne ble hentet for å fylle, var en akutt krise, ikke et kronisk problem. Mange av de bransjene som de holdt oppe, sang allerede på siste verset. Linfabrikkene i Nord-Frankrike ble kun bemannet av algirere så snart det på begynnelsen av 1960-tallet ble klart at disse jobbene om kort tid ville forsvinne. Det samme gjaldt tekstilfabrikkene i det nordlige Storbritannia.

At planleggerne hadde overestimert det langsiktige behovet for arbeidskraft i industrien, ble ikke fullstendig klart før noen tiår senere. Mellom 1970-tallet og det 21. århundret opplevde europeiske fabrikker den samme produktivitetsøkningen – og som en følge av dette de samme masseoppsigelsene – som det amerikanske rustbeltet gjorde i den samme perioden. I Duisburg, byen med innlandshavnen hvor Rhinen og Ruhr møtes, arbeidet en gang 64.000 mennesker, herunder titusener av tyrkere gjennom årenes løp, i tre stålverker, atter titusener arbeidet i områdets mange gruver. Men i dag er Tysklands aller siste kullgruver i ferd med å stenges, og det er bare 20.000 industriarbeidsplasser igjen i hele Duisburg, som i en viss forstand er den mest tyrkiske byen i Tyskland. Europa løste midlertidige økonomiske problemer ved å gjøre permanente demografiske endringer.

Her opphører likhetene mellom Europas og USAs innvandring. Den store latinamerikanske innvandringsbølgen begynte på 1970-tallet. Mesteparten av USAs 35 millioner utenlandsfødte innbyggere – både høyt kvalifisert og manuell arbeidskraft – kom i løpet av de siste 25 årene, etter at USA var kommet langt på vei i overgangen til en postindustriell økonomi. Etterkrigstidens europeiske arbeidsinnvandring tilfredsstilte derimot den gamle økonomiens behov snarere enn den nye. Hvis det kan trekkes sammenligninger med USA, har de ikke med innvandring å gjøre, men med den delen av det amerikanske raseproblemet som har med flytting å gjøre. Som Nicholas Lemann og andre historikere har merket seg, var det mekaniseringen av landbruket i sør på begynnelsen og midten av det 20. århundre som gav startskuddet til de svartes store flytting sørfra til byene i nord. Ved en ulykksalig historisk tilfeldighet kom de akkurat idet tungindustrien trengte færre folk, og den tilfeldigheten er i alle fall delvis ansvarlig for den raske veksten i den svarte underklassen nordpå.

Noe lignende skjedde i Europa. Tyrkerne, som gjennom 1960- og 1970-tallet hadde høyere yrkesdeltagelse enn innfødte tyskere, er nå om ikke akkurat en underklasse, så i alle fall et økonomisk problem, med en arbeidsledighet som nærmer seg 40 prosent i noen byer (Berlin inkludert), en avhengighet av velferdsytelser som er tre ganger større enn det nasjonale gjennomsnittet, og en midlere pensjonsalder på femti år. En forskjell mellom situasjonen i Europa og USA er at gjestearbeiderne var utlendinger, som ikke kunne stille de samme kravene til det europeiske samfunnet som svarte amerikanere sørfra kunne stille til sine landsmenn i nord.

Arbeidsinnvandring er alltid en blanding av fordeler og ulemper. Men i Europa opphørte de situasjonene som gav opphav til fordelene å eksistere etter svært få år. «Midlertidige» arbeidere var blitt ønsket velkommen som et kortsiktig gode. Så fort det ble klart at de ikke hadde til hensikt å dra hjem, ble begrunnelsen for opprettholdelse av gjestearbeiderprogrammet endret. Nå ble masseinnvandringen presentert som et middel til oppnåelse av økonomiske fordeler på en ikke nærmere spesifisert lengre sikt. Selv om Europas innbyggere muligens aksepterte denne kvasi-offisielle fortellingen en gang i tiden, er det opplagt at de ikke gjør det lenger: 47 prosent av britene sier at den økonomiske virkningen av innvandringen på deres land har vært negativ, mens kun 19 prosent sier at den har vært positiv. Når den sosiale freden avhenger av folks evne til å tro på noe de simpelthen ikke tror, blir dobbelttenkningen rådende. En artikkel i Financial Times i 2006 hadde følgende besynderlige overskrift: «Den urolige kosmopolitt: Hvordan innvandrerne beriker en stadig mer bekymret vertsbefolkning».

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering