Sakset/Fra hofta

Jobber ingen vil ha

Redegjørelser om fordelene ved innvandringen beskriver ofte jobbene innvandrerne tar som jobber-ingen-europeere-vil-ha. Det som menes er selvsagt jobber som ingen europeere vil gjøre til bestemte lønninger. Nylig sammenlignet innvandringseksperten Philip Martin ved Davis-universitetet i California og to kolleger av ham dagens folkevandringer med forflytningen av potensielle nybyggere til europeiske kolonier i det 18. århundre. På den tiden betalte innvandrerne ned kostnaden ved sin egen nyetablering gjennom en låneavtale. De lovte å gjøre et bestemt antall årsverk til grunneieren som betalte reisen deres. Kanskje dagens innvandrere betaler en slags moderne låneavtale i form av manglende rettigheter, gitt at de ofte har en tvetydig rettslig status som gjør at de er nødt til å ta de aller simpleste jobbene. Hvis det virkelig er jobber som europeerne ikke vil gjøre for noen pris, er denne låneavtalen en stor del av det de innfødte tror de «får ut av» innvandringen.

Hvorvidt denne låneavtalen er rettferdig eller ei, avhenger av måten man ser den på. På den ene siden er denne ordningen skadelig. Den skaper to forskjellige samfunnsklasser i destinasjonslandet. På den annen side er det lite sannsynlig at innvandrerne vil klage. De gjør det tross alt bedre enn de ville ha gjort i sine hjemland.

Men det er en hake ved det hele. Fordelene ved denne låneavtalen tilfaller kun innvandrernes nye land i en overgangsfase hvor innvandrerne er illegale. Men innvandrere forblir ikke det til evig tid. Så snart de er rettslig og sosialt assimilert på den måten som samfunnet sier at det ønsker, får de alle slags rettigheter og forventninger. De blir europeere, som pr. definisjon ikke vil gjøre jobbene-ingen-europeere-vil-ha. Så i det øyeblikk innvandringen blir vellykket sosialt sett, forsvinner den viktigste økonomiske grunnen til at samfunnet tror det «trenger» innvandrere.

Når det skjer, må samfunnet rekruttere en ny hær av utenlandsfødte proletarer for å sikre at disse jobbene-ingen-vil-ha blir gjort, hvilket lyder som en kapitalisme fra Karl Marx’ verste fantasier. Det eneste alternativet ville være å opprettholde den prekære situasjonen hva angår innvandrernes rettslige status i neste generasjon ved å nekte retten til statsborgerskap ved fødsel i landet, hvilket lyder som en moderne form for føydalisme. Uansett blir fordelene ved innvandringen betalt tilbake i generasjonene etterpå – de blir lånt, ikke tjent. Jo raskere og mer fullstendig innvandrerne tilpasser seg samfunnet, desto flere innvandrere trenger man. På denne måten blir økonomiene avhengige av, eller hektet på, innvandrere, en dynamikk som fører til enten ytterligere innvandring eller mindre assimilasjon.

Det er ingen grunn til å tro at stor innvandring er kontinentets eneste alternativ på lang sikt. Europas økonomier klarte seg uten i mange århundrer. En virkelig test av den påstanden at stor innvandring er uunnværlig for en moderne økonomi, finner sted samtidig som denne boken skrives. Tilføyelser til den danske utlendingeloven i 2002, samt den nederlandske lovgivningen for begrensning av innvandringen som først ble utarbeidet ved tiårets begynnelse for deretter å bli betraktelig skjerpet etter mordet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004, har begge ført til en markert nedgang i innvandringen. Hvis innvandringen var så økonomisk nødvendig som mange sier, ville man forvente at Danmark og Nederland gjorde det dårligere enn andre land, ettersom investorene ville endre sine vurderinger av vekstmulighetene på lang sikt på en måte som reflekterte den svinnende tilførselen av innvandrere. Det har ikke vært noen tegn til slike endringer.

Det er feil å snakke om at europeiske land «trenger» innvandring. Det er mer presist å si at visse europeiske land, eller i det minste deres næringslivsledere, lenge foretrakk en innvandringsøkonomi fremfor en økonomi uten innvandring. Det finnes rasjonelle grunner til denne preferansen. Selv om innvandring ofte beskrives som tap av kontroll («Storbritannia er i ferd med å miste kontrollen over sine grenser»), kan det vel så ofte være en strategi for opprettholdelse eller gjenopprettelse av kontrollen med en økonomi.

Vi kan innse dette hvis vi tenker over en grunnleggende side ved innvandringen som alle økonomer er enige i: at den bremser produktivitetsveksten. Det er mindre behov for å «spare arbeidskraft» (altså for moderne teknologi) når arbeidskraften er billig. Italia har i den senere tiden fått mer enn en halv million innvandrere i året fra Afrika og Midtøsten som for det meste arbeider ved landets gårder, butikker og restauranter. Markedsprisen på visse typer italienske landbruksprodukter er ifølge italienske bønder i ferd med å bli lavere enn kostnaden ved å få dem på markedet. Under globaliseringens betingelser kan det hende at Italias virkelige komparative fortrinn befinner seg et annet sted enn i landbrukssektoren; kanskje ville det være en eller annen høyteknologisk økonomisk modell som er profitabel uten å være særlig «italiensk». Italienerne ville muligens ikke akseptere det.

Kanskje tradisjonelle jordbruksmetoder er levedyktige bare hvis man har innvandrere til å jobbe på jordene. Man kan gjøre lignende resonnementer om tradisjonelle italienske restauranter, som i dagens økonomi kanskje kan holde standen mot sjelløse kjeder bare ved hjelp av innvandreres underbetalte arbeidskraft. Det samme gjelder landets vidunderlige offentlige parker, som tradisjonelt har krevd flere titalls gartnere, et arbeidskraftbehov som landets synkende befolkning ikke kan dekke uten å betale en høy pris. Uten arbeidere fra Algerie og Mali ville disse parkene enten forsvinne eller bli «automatisert», slik amerikanske parker er (ved hjelp av vanningsanlegg og erstatting av elegant landskapsarkitektur med gressplener). På mange forskjellige områder har Italia valget mellom å la befolkningen se ut som den gjorde for femti år siden eller å la landskapet og samfunnsstrukturen gjøre det. Gjennom innvandringen velger landet det siste. Noen innfødte føler seg «oversvømt» av den demografiske endringen, men selv om det ikke er noen ideell måte å gjøre det på, kan det hende at innvandringen er mest praktisk dersom man vil at Italia skal fortsette å se ut som Italia. Som romanforfatteren Giuseppe di Lampedusa en gang skrev: «Hvis vi vil at alt skal være som før, må alt forandre seg.»

De som kjenner historien om de siste femti årenes europeiske arbeidsinnvandring, vil kanskje vedde på at italienerne kommer til å miste mange av sine tradisjonelle økonomiske strukturer uansett, innvandring eller ei. Når en bransje er døende (som linindustrien i Nord-Frankrike), kan innvandrerne tross alt bare utsette dens død i noen få år, ikke for alltid. Tapet av illusjoner om innvandringen som har spredd seg i de tradisjonelle innvandringslandene, kommer av bortfallet av de oppgavene som innvandrerne ble brakt dit for å gjøre.

Det gjenstår kun én europeisk bransje som borgere i alle land fortsatt stoler på at innvandrerne vil redde. Hvilket leder oss naturlig over til den andre, sosialistiske måten å betrakte innvandringsøkonomien på, for den bransjen er velferd.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering