Sakset/Fra hofta

Det kapitalistiske argumentet: Å redde døende bransjer

Innvandringen forsvares økonomisk på to, grunnleggende forskjellige måter: på kapitalistisk og sosialistisk vis. Det var lenge konsensus blant politiske ledere at innvandringen styrker økonomien på en uproblematisk måte, uten å svekke produktiviteten nevneverdig, og uten å senke de innfødtes lønninger. Dette synet står i strid med klassisk økonomisk teori, og det utfordres med økende styrke av økonomer. Men det er stadig det argumentet man oftest støter på i aviser, blader og bøker for allmennheten. Philippe Legrain kommer med en typisk vurdering i Immigrants: Your Country Needs Them:

Sindige økonomer har beregnet at den potensielle gevinsten ved friere migrasjon verden over er enorm, og at den langt overstiger fordelene ved friere verdenshandel… Verdensbanken anslår at dersom de rike landene lot sine arbeidsstyrker øke med bare tre prosent ved å slippe inn 14 millioner ekstra arbeidere fra utviklingsland mellom 2001 og 2025, ville verden bli 356 milliarder dollar rikere for hvert år, hvorav de nye innvandrerne selv ville tjene 162 milliarder, utviklingslandenes gjenværende befolkninger 143 milliarder, og de rike landenes innfødte 139 milliarder dollar.

Argumentet om at «bare» 14 millioner flere innvandrere ville få avanserte økonomier til å vokse med 139 milliarder dollar, smaker enten av naivitet eller narreri. Det minner om filmen Austin Powers, hvor dr. Evil bryter ut av isolasjonen med sitt illevarslende krav om «en mil-lion dollar» for ikke å sprenge verden i luften. De utviklede økonomienes samlede brutto nasjonalprodukt ble av Det internasjonale pengefondet i 2008 estimert til å være omtrent 40.000 milliarder dollar. I den sammenhengen er 139 milliarder dollar simpelthen ikke særlig mye penger: Det er 0,35%, eller omtrent en trehundrededel av de utviklede landenes produksjon. Det er omtrent en sjettedel av den amerikanske regjeringens stimuleringspakke for 2009.
Og det er uten å ta i betraktning de «kjente ukjente» – de lett forutsigbare, synlige virkningene – som innvandringen avstedkommer. Inntekten til en «mangfoldskonsulent» dukker for eksempel opp i den nasjonale statistikken som en del av den økonomiske gevinsten. Men kunne ikke det like gjerne føres som en kostnad ved å administrere mangfoldet? Oxford-demografen David Coleman har sterkt anbefalt at man ved beregningen av innvandringens økonomiske konsekvenser også tar med i betraktning:

de totale kostnadene ved integreringsprosessen og den tilhørende bransjen som vedrører innvandringen og relasjonene mellom folkegrupper, kostnadene ved å tilfredsstille innvandrernes spesielle behov hva angår utdannelse, helse og boliger, nettoeffektene på de andre barnas opplæring i innvandrertette områder, det permanente behovet for å «fornye» snarere enn å rive bymessige strøk hvor innvandrere slår seg ned, problemene med kriminalitet og offentlig orden, [og] multiplikatoreffekten på fremtidig innvandring.

Coleman har rett i at økonomiske analyser av innvandringen ofte lar være å ta hensyn til store kostnader. Man kunne gå enda lenger og si at det er forbløffende at tilhengerne av masseinnvandring overhodet legger så stor vekt på noen tiendedels prosent av BNP.

Man får på følelsen at den viktigste delen av diskusjonen – den som ikke har økonomi som tema – blir unngått. De sosiale, åndelige og politiske virkningene av innvandringen er enorme og varige, mens den økonomiske effekten er svak og forbigående. Hvis man i likhet med visse europeere blir forbannet av markeder hvor det tales flere språk eller av veiskilt skrevet på polsk, urdu eller arabisk, ville det å gi avkall på 0,35% av ens økonomi fortone seg som en bagatellmessig pris å betale for å begynne å få landet sitt tilbake. Dersom man som andre europeere betrakter innvandringen som et redningstau av spenning, verdensvanthet og velsmakende kokekunst som er blitt kastet ned til ens kjedsommelige og provinsielle land, ville innvandringen derimot være et kupp, selv om den kom med en betydelig økonomisk kostnad.

Om man for diskusjonens skyld antar en beskjeden økonomisk gevinst som følge av innvandringen, oppnås denne gevinsten i en politisk kontekst – demokratiet – som gjør den skrøpelig, muligens uholdbar. Økonomien krever flere innvandrere enn politikken vil akseptere. Diskusjon oppstår om hvilke samfunnsmedlemmer som nyter godt av den økonomiske veksten innvandrerne er ansvarlige for. Selv om dagens arbeidsmarked er mer flytende og vanskelig å måle enn det var i det 19. århundrets industritettsteder, har ikke den moderne økonomien opphevet de økonomiske lovene. I følge en analytiker sier disse lovene at innvandringen skaper økonomisk vekst fordi «den øker tilgangen på arbeidskraft, øker etterspørselen siden innvandrerne bruker penger, [og] øker produksjonen samtidig som den trolig holder inflasjonen nede». Oversatt fra det akademiske økonomspråket betyr dette at innvandringen gjør økonomien mer effektiv, for den driver ned lønningene hos bestemte innfødte.

I teorien er dette logisk, og grunnlagsmateriale både fra den store polske innvandringen til London og den latinamerikanske innvandringen til USA viser at det stemmer i praksis. Det kan fra tid til annen være velgernes dom at det å presse lønningene ned er bra for samfunnet som sådant. I mange vestlige land var årene med den største masseinnvandringen sammenfallende med perioden da velgerne ble overbevist om at overaggressive fagforeninger kunne gjøre alvorlig skade på økonomien og samfunnet. En økning i tilgangen på arbeidskraft gjennom innvandring bidro til å gjøre fagforeningenes lønnskrav økonomisk urimelige, og den produktive sektoren mer profitabel, fleksibel og konkurransedyktig. Det er samfunnets privilegium å bruke innvandringen på denne måten, men enigheten som en slik politikk bygger på er dømt til å være underforstått, skjør og forbigående.

Mye av den økonomiske gevinsten ved innvandringen går til innvandrerne selv. En av de største virksomhetene i Kreuzberg, bydelen i Berlin som er hovedstaden i det tyrkiske Tyskland, er reisebyrået Öger Türk-tur, eid av et sosialdemokratisk medlem av Europa-parlamentet. Det er spesialisert på reiser til Tyrkia, og er på alle måter en strålende forretning, som tjener til å vise vennlig innstilte besøkende til bydelen et eksempel på Kreuzbergs entreprenørskap og økonomiske dynamikk. Men hva får innfødte tyskere ut av det? Behovet det dekker er en konsekvens av innvandringen, ikke en årsak til den. På samme måte er det bra når Business Angel des Cités, et kapitalfond for virksomheter i de franske banlieues, altså forstedene, resulterer i at bedrifter startes opp i nabolaget. Men mange av disse ser også ut til å være utelukkende for nabolaget også: Kool Halal, en fastfoodkjede for halalmat i Mulhouse, Mecca Pasta og Medina Shop, som selger marokkanske produkter. Siden år 2002 har de som vil uttrykke sin solidaritet med den palestinske saken ved å boikotte amerikanske produkter, kunnet kjøpe en franskprodusert cola kalt Mecca-Cola. Det betydde mye for det anti-israelske samholdet, men ikke stort for den franske økonomien.

I Spania var byggekranene – disse storslagne symbolene på robust økonomisk helse – synlige overalt fra 1990-tallet og frem til kollapsen i byggebransjen. Innvandrere utgjorde mye av byggemannskapet. Kom de et land som under enhver omstendighet trengte disse husene til unnsetning? Sannsynligvis ikke, siden Spanias innfødte befolkning var i ferd med å avta da innvandrerne begynte å komme i hopetall på 1990-tallet. Landets totale befolkning har økt med fire millioner (ti prosent) siden den gang, alt sammen på grunn av innvandringen. Det er langt mer sannsynlig at innvandrerne er årsaken til boomen i byggebransjen, snarere enn et symptom. Husene nykommerne bygger er deres egne.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering