workers_1738018c

Klassisk økonomisk vitenskap gir få argumenter i favør av innvandring på stor skala som går hjem hos brede lag av vertssamfunnene, konstaterer økonomiprofessor Paul Collier innledningsvis i kapittel 4 av «Exodus».

Teorien tilsier at innvandringen resulterer i lavere lønninger og høyere avkastning på kapital. Dertil må de offentlige godene (skoler, sykehus, veier, trygdeytelser) fordeles på flere personer, og det resulterer i mindre til hver enkelt.

Poorer people receive more of their income from work and less from wealth and more of their overall well-being from government-provided services.

Det betyr at kun de rikeste og øvre middelklasse nyter godt av innvandringen, mens de fleste andre taper – i særdeleshet fattige innfødte.

ANNONSE

Teori og praksis

Svarer de historiske observasjonene til teorien?

For å gjøre en lang historie kort, har de hittil bare gjort det et stykke på vei, men empirien peker i retning av at virkningene vil forsterkes under fortsatt høy innvandring.

Collier bygger mye av sin videre analyse på et stort og forholdsvis nytt datamateriale som lar en observere innvandringens økonomiske konsekvenser for Storbritannia.

Lønninger

Virkningene av innvandringen på lønningene varierer over lønnsspekteret. De laveste lønningene er allerede gått ned, slik teorien tilsier. Men over resten av spekteret, altså fra middels til høye lønninger, er de økt. Den totale økningen er større enn de totale tapene, slik at alle kunne ha tjent på innvandringen i nærvær av kraftigere omfordelingsmekanismer fra rike til fattige.

Hva er det teorien har oversett? Og er mer omfordeling realistisk å få til?

Ingen vet sikkert svaret på det første spørsmålet, men kvalifiserte gjetninger tilsier at innvandringen har gjort arbeidsmarkedet mer effektivt, og at foretaksomme personer har hatt lettere for å starte opp ny virksomhet med den ekstra arbeidskraftsreserven, noe som har kommet hele økonomien til gode – og dermed også de middels store lønningene. Men dette kan vel så gjerne skyldes den økte mobiliteten internt i Europa som innvandringen utenfra Europa.

[P]art of this is simply the churning of skilled workers around Europe. Skilled workers complement unskilled workers rather than compete with them and so raise the productivity of the unskilled.

Hva økt omfordeling angår, er Collier ikke optimistisk, all den tid det gjensidige samhørighetsforholdet i befolkningen svekkes i land med høy innvandring av personer som har med seg en annen sosial modell.

This returns us to our previous discussion of mutual regard and the willingness of the fortunate to help the less fortunate.

Oxford-økonomen konkluderer likevel med at konsekvensene for lønningene av innvandringen som har funnet sted hittil, ikke er voldsomt store. Under fortsatt høy innvandring forventer han likevel at lønnsreduksjonen vil begynne å gjøre seg betydelig gjeldende over stadig større deler av lønnsspekteret.

Boligmarkedet

Innvandring resulterer gjerne i økt befolkning, og det resulterer i prisøkning på boligmarkedet hva enten man kjøper eller leier. For Storbritannias vedkommende er prisene jevnt over ca. 10 % høyere enn de ville ha vært i fravær av innvandring, men denne andelen viser stor geografisk variasjon. Størst er den i London og andre steder i Sør-England, og økningen er så stor at det svekker mobiliteten av arbeidskraft til regionen, til tross for at det er bra med godt betalte jobber der.

Migrasjonen gir også større press på sosialboligene. Gitt at migranter ofte er fattige og har forholdsvis mange barn, vil de konkurrere med fattige innfødte om sosialboliger. Dette fenomenet har allerede gjort seg betydelig gjeldende, og må forventes å øke i omfang.

Even past levels of migration are likely to have had significant crowding-out effects. A continued acceleration would potentially seriously reduce the access of the indigenous poor to social housing.

Det hele er etisk diskutabelt, bemerker Collier. Innvandrerne har normalt gjort et stort velstandshopp simpelthen ved å forlate sine hjemland. Skal vertssamfunnet gjøre det hoppet enda større på bekostning av innfødte borgere? Skal prinsippet om likebehandling mellom gamle og nye borgere gjelde på individ- eller gruppenivå?

Hvilket fellesskap?

Likebehandling på individnivå resulterer i at innvandrergruppen drar uforholdsmessig stor fordel. Likebehandling på gruppenivå vil resultere i lavere ytelser til innvandrerne. Forskjellige land gir forskjellige svar på dette spørsmålet. Noen forsøker, med vekslende hell, å unngå at det vokser frem en innvandret underklasse, andre setter den opprinnelige befolkningens interesser øverst, uten avgjørende hensyn til en slik fremvekst.

Hvis en diaspora av innvandrere, hvor det i flere tilfeller er mange som har oppnådd statsborgerskap i vertslandet, legger beslag på en uforholdsmessig stor del av de offentlige ytelsene, risikerer statsborgerskapet å svekkes som moralsk fellesskap til tross for alle har samme rettslige status.

Citizenship is neither primarily about entitlements to government benefits nor about obligations to respect the law: it is about attitude to others.

Hva om den holdningen fra tid til annen er forakt? Da risikerer man også at viljen til omfordeling svekkes, og det har negative økonomiske konsekvenser for de svakeste.

Innvandring av talenter?

Et hyppig benyttet argument i favør av innvandringen, er at vertssamfunnet får større tilgang på talenter. Men, kommenterer Collier, dette skyldes i stor grad at USA er slik en formidabel magnet på innovative og foretaksomme personer. For Europas vedkommende er det vanskelig å måle noen effekt i så måte.

En slik medalje ville uansett ha en bakside: Det demoraliserer de innfødte som blir utkonkurrert. Det kan forverre allerede eksisterende problemer med hele klasser av befolkningen som lever i fatalistisk resignasjon, og som nærmest har gjort avstanden til den sosio-økonomisk mer vellykkede delen av befolkningen til en del av identiteten – en svært ugunstig sådan, som erfaringene fra deler av Storbritannia viser. En trygdeklasse oppstår hvor det å ikke arbeide går i arv.

Problemfritt er det ikke nødvendigvis i de høyere klassene heller. Er det uten betydning for den rikeste delen av Canadas befolkning at viktige stillinger i økende grad går til asiater? Kanskje hvis asiatene veves sammen med Canadas opprinnelige befolkning. Men hva om det etableres en distinkt asiatisk befolkning med sin egen identitet og verdier som ikke samsvarer helt med de andres?

Demografi og velferd

Det kanskje viktigste økonomiske argumentet som har vært fremmet i innvandringens favør, er demografisk: Det fødes relativt få barn i de rike vertslandene, et problem som i følge Collier skyldes uhyre inkompetent sosialpolitikk. Befolkningene der aldres dessuten, og det blir færre yrkesaktive personer for hver pensjonist. Tanken er da at innvandrerne vil erstatte de ufødte barna, sørge for balanse i statsfinansene og sikre velferdsstatens fortsatte eksistens.

Dette argumentet holder ikke nødvendigvis i teorien engang, om vi skal tro Collier. Folk lever lenger, javel, men de har også bedre helse og kunne godt forbli yrkesaktive i flere år til. Det er først og fremst hverken et økonomisk eller demografisk problem, men et politisk:

The only reason the aging might give rise to a problem is because of policy ineptitude.

Og et moralsk:

[S]ocieties go into a frenzy of angry disappointment on the rare occasions when politicians muster the gumption to raise the age to offset some of the increase in life expectancy.

Hvem stemmer i våre dager på den som lover blod, svette og tårer?

Verre er det at argumentet ikke holder i praksis heller. Gevinsten ved innvandringen er kun midlertidig, men utgiftene ved den er permanente. For også innvandrere blir gamle en dag. Og hvis de henter gamle slektninger til landet eller selv går tidlig ut av arbeidslivet, vil forholdet mellom antall yrkesaktive og antall trygdede forverres snarere enn å forbedres. Den relative omsorgsbyrden øker snarere enn å avta. Man oppnår altså det motsatte av hensikten.

Kvalifisert arbeidskraft?

Atter et annet argument for innvandring er at vertslandene mangler kvalifisert arbeidskraft. Uten innvandring stopper samfunnet, lyder omkvedet. Rent bortsett fra at teknologien etterhvert erstatter mange arbeidsplasser, ser man igjen elegant bort fra den strukturelle årsaken, nemlig en inkompetent utdanningspolitikk, som innvandringen sågar har forverret.

For de delene av yrkeslivet som tradisjonelt har lært opp nye arbeidere gjennom veiledet praksis, slik at opplæringsbyrden ble fordelt mellom aktørene i bransjen, kan nå unngå anstrengelsen ved å hente en ferdig faglært person fra utlandet. Bransjesolidaritet blir en saga blott:

Because training is costly and workers once trained can leave for other firms, the most profitable strategy for an individual firm is to poach those who are already skilled off other firms.

Desto lettere når disse også kan hentes fra utlandet, Innfødte ungdommer med behov for opplæring blir dermed fortrengt, og de ender lett som sosialklienter – i likhet med de innvandrede ungdommene som ikke har yrkeskompetanse.

For næringslivet er dette komfortabelt, men ikke for ressurssvake mennesker. Næringslivet stikker altså fra samfunnsansvaret, også fordi politikken lar det skje.

Usanne myter

At innvandringen er nødvendig av økonomiske grunner er usant, konkluderer Collier. Litt innvandring kan være bra for dynamikkens skyld, men lang tids høy innvandring vil høyst sannsynlig senke levestandarden hos mesteparten av befolkningen i vertssamfunnene.

Vi er i ferd med å oppdage det på den aller hardeste måten.

 

VI: Fordelene for migrantene

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629