Kommentar

Bildet: Christian Krohg Kampen for tilværelsen
 

Det er knapt noenting som har større langsiktige konsekvenser for folk og samfunn i Europa, enn migrasjonsfenomenet. Som et av de landene i verdensdelen med høyest ikke-vestlig innvandring pro capita, gjelder dette i større grad for Norge enn de fleste andre land.

Med tanke på at ankomsten av asylsøkere til vårt land nå er kraftig redusert i forhold til fjorårets rekordtall, virker det kanskje ikke sånn i øyeblikket. Men vi vet at Sør-Europa fortsetter å oversvømmes; vi vet at personene som kommer dit, bare unntaksvis blir sendt bort fra kontinentet; og vi vet at disse før eller senere vil få legal status i ett eller annet europeisk land. Dermed vil de ha fri bane til Norge hvis de skulle ønske det, med mindre Norge forlanger å bestemme sin egen befolkningspolitikk slik britene er i ferd med å prøve på. Men Norges skjebne avhenger uansett av Europas.

Det som skjer på migrasjonsfeltet, er med andre ord så viktig at det burde belyses med den grundige og nøkterne fagligheten vi forventer ligger til grunn for alle slags politiske beslutninger, også når det dreier seg om ting som er ubetydelige i sammenligning. Men dengang ei. Vi utreder hvilken rute lastebiler bør følge hvis de skal kjøre noe pukk gjennom et tettbygd område, men ikke hva som er den beste migrasjonspolitikken.

Det som finnes av offentlig debatt på migrasjonsfeltet, i den grad folk overvinner likegyldigheten eller unnfallenheten, blir dermed preget av manglende faglighet, av ideologi og av følelser. Det er ikke bare dumt, det er også farlig.

Det kanskje beste forsøket hittil på å gi en faglig og helhetlig fremstilling av problemkomplekset som også er allment tilgjengelig, ble gjort av Paul Collier, professor i økonomi ved Oxford University, i 2013 med boken «Exodus». Med helhetlig menes at han ikke utelukkende ser på økonomi, slik økonomer har for vane, men også på den sosiale sidene av saken, som etter hans oppfatning er av større betydning.

Apropos de sosiale sidene er det interessant at Oxford-økonomen allerede i innledningen flagger at han ikke tilhører de ideologiske globalistenes rekker:

Men boken er også en kritikk av den rådende oppfatningen blant liberale tenkere, en gruppe jeg selv tilhører, om at de moderne samfunnene i Vesten bør gå inn for en postnasjonal fremtid. Min egen familiesituasjon tatt i betraktning, kunne man forvente at jeg er en entusiastisk tilhenger av denne nye rettroenheten. Under grensepasseringer viser vi frem pass fra tre forskjellige land. Jeg er engelsk, og Pauline er nederlandsk (men oppvokst i Italia), mens Daniel, som er født i USA, stolt viser sitt amerikanske pass. Nevøene mine er egyptiske, og moren deres er irsk. I likhet med de forrige bøkene mine er også denne skrevet i Frankrike. Hvis det noengang fantes noe slikt som postnasjonale familier, er familien min helt sikkert en av dem.

Likevel viser Collier både takknemlighet og ydmykhet overfor nasjoner, egenskaper som ikke er spesielt utbredt blant internasjonaliserte personer i samfunnets øvre sjikt, og kanskje aller minst akademikere. Han forstår at han er en heldig mann, og at ikke alle kan være like heldige:

Men hva om alle gjorde dette? Anta at den internasjonale migrasjonen ble så omfattende at den opphevet betydningen av nasjonal identitet. Ville det spille noen rolle? Jeg tror det ville bety ganske mye. En livsstil som den familien min har, er avhengig av, og risikerer å snylte på, personer som beholder en rotfestet identitet, og med det gir oss de velfungerende samfunnene vi velger mellom.

I et land som tar sikte på å være opplyst, burde «Exodus» ha vært oversatt, viden kjent, utgitt, lest og diskutert. Men ikke noe av dette er skjedd. Siden Document neppe får utgitt den selv, er det beste vi kan gjøre kanskje å «blogge» oss gjennom den. Vi skal i det nedenstående derfor ta for oss bokens kapittel 1, mens de elleve resterende kapitler vil bli behandlet i hver sin tekst.

* * *

Bokens tolv kapitler er logisk delt inn i fem deler. Del 1 (bestående av to kapitler) introduserer leseren til saksfeltet, og begrunner hvorfor migrasjonen er økende. Delene 2, 3 og 4 (bestående av henholdsvis tre, to og tre kapitler) analyserer migrasjonens virkninger på ankomstlandet, på migrantene selv og på opphavslandet. Femte og siste del (bestående av to kapitler) handler om migrasjonspolitikk.

Kapittel 1, som Collier ikke bruket til annet enn å nærme seg temaet, har fått navnet The Migration Taboo – Migrasjonstabuet. Det er et sterkt ord, men neppe for sterkt. Forfatteren slår fast at migrasjon er noe som i hovedsak skjer fra fattige til rike land, som for det meste berører unge mennesker, at fenomenet skjer både legalt og illegalt, og at spørsmålet blir gjenstand for følelser før det blir forstått.

Følelsene kan vedrøre migrantene selv:

Hver gang en person utvandrer, er det en seier for et menneskes pågangsmot, tapperhet og dyktighet i overvinnelsen av byråkratiske hindre som er satt av engstelige rike. Alt annet enn de åpne dørenes migrasjonspolitikk er usselt sett fra et slik emosjonelt perspektiv.

De som blir igjen i opphavslandet:

Men den samme migrasjonen kan også fremstilles som egoistisk: Når de arbeidsdyktige etterlater personer de har omsorg for, og de initiativrike overlater de mindre dyktige til sin skjebne, fraskriver de seg ansvaret for andre som lever under enda mer håpløse kår.

Eller de minst privilegerte i ankomstlandet:

Migranter etablerer kolonier i vertssamfunnene som tar ressurser fra fattige innfødte, konkurrerer med dem og undergraver verdiene deres.

Hvilken følelse skal ha forrang?

De forskjellige landenes politikk varierer enormt, konstaterer forfatteren, hva enten det gjelder holdningen til migrasjon, kriteriene for migrasjon, kvotene, innstillingen til assimilasjon, integrering eller parallelle samfunn, kravene som stilles til f.eks. språkkunnskaper, tjenestene som ytes, rettighetene som gis, familiegjenforening, konsekvenser ved lovbrudd, regler for utvisning etc.

Gjenspeiler denne variasjonen i politikken sofistikerte svar på forskjellige omstendigheter? Det tviler jeg på. Jeg mistenker snarere at alle innfallene migrasjonspolitikken er gjenstand for, avspeiler en giftig tilstand av mye følelser og liten kunnskap.

Det er ikke sånn at samtlige kjensgjerninger på migrasjonsfeltet taler for den ene eller den andre politikken, forklarer professoren, men følelsene får folk til kun å ta i betraktning de kjensgjerningene som taler for det de allerede hadde bestemt seg for å mene.

I liberale kretser, fortsetter han, har migrasjonen vært tabu:

Den eneste tillatte oppfatningen har vært å begråte den folkelige antipatien mot den.

Det er ikke til å komme forbi at migrasjonsspørsmålet også har moralske sider. Det er en plikt å hjelpe svært fattige mennesker, skriver han.

Men forpliktelsen til å hjelpe de fattige kan ikke være ensbetydende med en generell plikt til å åpne for fri bevegelse av mennesker over landegrenser.

Ønsket om restriksjoner følger blant annet av nasjonalfølelsen.

Hvis folk som bor på et territorium, ikke har noen større felles identitetsfølelse med hverandre enn med utlendinger, ville det være snodig å bli kollektivt enige om å begrense ankomsten av utlendinger, for det ville ikke finnes noe «oss» og «dem».

Mange hevder at de ikke føler noen tilknytning til den nasjonale identiteten lenger. Men skal deres følelser være normgivende? En felles identitet gjør at folk samarbeider lettere, hevder Collier, og samarbeid er nødvendig i et samfunn. Det er også solidaritet:

En felles identitetsfølelse gjør også folk mer velvillige til å godta omfordeling fra rike til fattige, og dele naturrikdommer.

Uten den felles identiteten ender man altså opp med større forskjeller. Det er ikke nødvendig å kvitte seg med nasjonalfølelsen for å sikre seg mot nasjonalismens farer, mener Collier. Hvem blir egentlig skremt av dansk patriotisme?

Motstanden mot å diskutere migrasjonsspørsmålet henger sammen med at personer med rasistiske holdninger har tatt stilling mot innvandring, konstaterer Oxford-økonomen. I Storbritannia var «Rivers of blood»-talen av Enoch Powell på 1960-tallet nok til å stenge av enhver diskusjon i flere tiår. Innvandringsmotstand ble så automatisk assosiert med rasisme at den ikke kunne ytres. Det var først da det kom en million polakker til øya, at det kunne diskuteres. Polakkene er jo hvite. (Pussig nok lot ingen seg opprøre av det dypt rasistiske i denne ondartede formen for antirasisme).

Er temaet blitt modent for saklig diskusjon? Collier tar sjansen på det, men er ikke sikker, og er forberedt på det han kaller «fatwaer». Han ønsker ikke å snakke om raser selv, men vil gjerne snakke om kultur. Lar det seg gjøre å snakke om kultur uten å bli beskyldt for rasisme?

Å nekte å erkjenne kulturbaserte forskjeller i adferd ville være en trangsynt benektelse av det åpenbare.

Migrasjonens fenomen inviterer oss til å se nærmere på hva som skjer med migrantene selv, med samfunnene de forlater, og med samfunnene de kommer til. Migrantene er den gruppen som drar den største økonomiske fordelen av migrasjonen. De bærer visse kostnader forbundet med det å flytte på seg og slå seg ned et annet sted, men denne innledende investeringen betaler seg raskt takket være de økonomiske fordelene som kan oppnås på det nye stedet.

Økonomen Collier sier interessant nok at dette med personlig tap og gevinst ikke bare er økonomisk:

Endel nytt og forbløffende grunnlagsmateriale antyder at disse store økonomiske gevinstene delvis, kanskje sågar i betydelig grad, utlignes av psykologiske tap.

Samfunnene migrantene forlater, er blant de fattigere landene i verden. Hva skjer med dem? Dels tappes de for noen av sine mest initiativrike personer, og dels tjener de på at disse personene sender penger hjem. Litt migrasjon er i så måte bedre enn ingen migrasjon, sier Collier, og legger til at nyere forskning peker i retning av at den siste tidens utvandring er så stor at den er skadelig for landene migrantene forlater. Bevegelsen av mennesker har dermed litt til felles med den internasjonale kapitalflyten, som heller ikke bør være ubegrenset.

Hva skjer så med den innfødte befolkningen i ankomstlandene? Hvilke konsekvenser har migrasjonen for de sosiale relasjonene blant innfødte? Hva er de økonomiske konsekvensene i forskjellige lag av befolkningen?

En ting man må innse, sier Collier, er at migrasjonen skaper både vinnere og tapere. Dette reiser dilemmaer. Hvilke interesser skal veie tyngst?

Det økonomiske svaret er som regel at vinnerne vinner mye mer enn taperne taper, så tapene anses som akseptable. Sett fra et rent økonomisk synspunkt er i så fall den beste politikken færrest mulig restriksjoner.

Collier aksepterer ikke nødvendigvis dette premisset. Han fremhever at nasjonene er viktige og legitime moralske enheter. De er vellykkede økonomiers bærebjelker. Suksessrike nasjoner er da også det som tiltrekker migranter. Det betyr at nasjonenes interesser ikke kan avfeies. Hvis nasjonene undergraves av migrasjon, opphører også de fordelene som lar migrantene være med og høste fordeler.

Demokratiske land må også ta hensyn til sine egne fattige, sier Collier, ikke bare fattige i andre land. Migrasjonspolitikken må balansere disse hensynene mot hverandre.

Behovet for en slik balanse har ikke vært særlig godt erkjent, men det burde være et tilbakelagt stadium nå. Er det?

 

II: Hvorfor migrasjonen øker