img_0912

I de fleste politiske spørsmål er det i våre dager en tendens til å se tingene i veldig kort perspektiv, migrasjonsspørsmålet inkludert. Større eller mindre forandringer fra ett år til et annet tillegges stor betydning, mens de lange linjene overses. Den statistiske støyen får mer oppmerksomhet enn de tunge trendene.

I kapittel 2 av «Exodus» konstaterer Paul Collier at den økende migrasjonen er en tung trend. Han gir et teoretisk rammeverk som forklarer hvorfor det er sånn, og konkluderer at alt ligger an til at det fortsetter slik.

Oxford-økonomen begynner med å skue hundre år tilbake i tid: De femti første årene etter 1. verdenskrig (dvs. frem til 1960-tallet) var grensene i all hovedsak stengt. Krigene og den store depresjonen gjorde det vanskelig å migrere, og innvandrere var uvelkomne de fleste steder. På 1960-tallet bodde derfor nesten alle i landet de ble født i. Men i de femti årene som er gått etterpå, er situasjonen blitt totalt forandret. Den viktigste årsaken til det er utviklingstrekk i den globale økonomien, i særdeleshet de som har resultert i større inntektsforskjeller mellom land.

ANNONSE

Innenfor et land er inntektene noenlunde normalfordelte, hvilket vil si at de fleste har det sånn noenlunde midt på treet, mens noen få er veldig rike eller veldig fattige. Mellom land, forklarer Collier, er situasjonen en annen. Der er fordelingen snarere bipolar, dvs. verden er delt inn i en rik og en fattig del. Den rike verden ble raskt mye rikere etter 2. verdenskrig. Frankrike tredoblet f.eks. sitt BNP pr. innbygger på de tredve årene fra 1945 til 1975. Men den fattige verden ble ikke med på noen lignende opptur.

Collier har forsket mye på grunnene til at noen land er blitt rikere enn andre, og er kommet til at en kombinasjon av gunstige omstendigheter i Europa og Nord-Amerika de siste tre hundre årene har gjort den formidable velstandsøkningen mulig. En fornuftskultur hvor folk samarbeider har gitt opphav til rettsstater, gode institusjoner, et fungerende skattesystem og velinformerte borgere. En kultur har oppstått som fremmer hensiktsmessige sosiale normer. Resultatet er produktivitet og velstand. Denne sosiale og kulturelle modellen er karakteristisk for alle rike land, men siden den er en konsekvens av en lang historie, lar den seg ikke trylle frem over natten. Det betyr at inntektsforskjellene mellom land vil vedvare lenge ennå. Det finnes en politisk ukorrekt lærdom av det også:

Migranter rømmer egentlig fra land med dysfunksjonelle sosiale modeller. Det kan være lurt å lese den setningen en gang til og tenke over implikasjonene av den. Den kan for eksempel gjøre en litt mer skeptisk til det velmente mantraet om at man må ha «respekt for andre kulturer». Kulturene – eller normene og narrativene – i fattige land er, sammen med institusjonene og organisasjonene deres, hovedmistenkte for å være den viktigste årsaken til fattigdommen.

Migrantene stemmer altså med føttene i favør av høyinntektslandenes sosiale modell. Collier inviterer oss likevel til ikke å se ned på folk i disse landene. De som gjør så godt de kan der, gjør seg tvertimot fortjent til vår store aktelse.

Men vi bør være på vakt mot multikulturalismens sløveste påstander: Hvis en anstendig levestandard er noe å verdsette, er ikke alle kulturer like bra etter det kriteriet.

En person som flytter fra en uproduktiv kultur til en produktiv, blir selv mer produktiv. Er det så mulig å eksportere den produktive kulturen? Trolig i det lange løp, men det finnes ingen oppskrift på hvordan det gjøres.

Tiden etter 2. verdenskrig skapte altså en velstand uten sidestykke i Europa. Det var jobb til alle, og næringslivet ville gjerne ha mer arbeidskraft fra utlandet. Av den grunn lempet statene på restriksjonene mot innvandring. Tyrkere kom til Tyskland, nord-afrikanere til Frankrike osv. I de fattige landene var folk svært ivrige etter å komme. Det økonomiske incentivet var formidabelt.

Til å begynne med var tilstrømningen likevel beskjeden. Hvorfor?

Det spørsmålet har det først nokså nylig blitt mulig å besvare på et trygt empirisk grunnlag. Et omfattende datamateriale som er blitt offentliggjort de senere årene, ikke minst data fra Verdensbanken som ble tilgjengelig i 2012, har etter Colliers oppfatning gjort at migrasjonsfeltet har gjort større fremskritt de siste fem årene enn de femti årene før der igjen.

Det finnes tre viktige innsikter om migrasjonen, sier han. 1) Migrasjonen skjer som følge av inntektsforskjeller: Jo større de er, desto større er migrasjonen. 2) Mange ting er til hinder for migrasjon, hva enten det er økonomiske, sosiale eller legale omstendigheter. Det betyr at migrasjon koster. Den koster så mye at mange fattige ikke er i stand til det. 3) Men den kostnaden kan reduseres betraktelig hvis det finnes en kolonier av folk fra ens eget hjemland i ankomstlandet.

Collier bruker ordet diasporaer om disse koloniene, som kjennetegnes av et indre samhold og en manglende sammenveving med storsamfunnet i vertslandet.

Kostnaden ved migrasjonen synker etterhvert som nettverket av migranter som allerede er etablert, blir større.

Mengden migrasjon bestemmes med andre ord av inntektsgapet, inntektsnivået i opphavslandet og størrelsen på diasporaen i ankomstlandet.

Sammenhengen er multiplikativ, ikke additiv: Store inntektsforskjeller og små diasporaer, eller små inntektsforskjeller og store diasporaer, vil ikke resultere i stor migrasjon. Men når både inntektsforskjellene og diasporaene er av en viss størrelse, blir produktet av faktorene betydelig, og migrasjonen likeså – forutsatt at inntektsnivået i opphavslandet er høyt nok til at folk har råd til turen.

Den økonomiske veksten i Europa gikk raskt i de første 30 årene etter krigen, men adskillig langsommere i de 40 neste. Men så lenge de rike landene er svært mye rikere enn de fattige, vil selv en liten prosentuell vekst i de rike landene gi større absolutt vekst enn en stor prosentuell vekst i de fattige.

Anta at BNP pr. innbygger er 30.000 dollar i et rikt land, og 2000 dollar i et fattig, men at det fattige landet har 10 prosents vekst, mens det rike landet bare har 2 prosent. Om man ser på forholdstallet, nærmer de to landene seg raskt, men den absolutte inntektsforskjellen øker fra 28.000 dollar til 28.400 dollar på ett år.

Det betyr i det korte løp at det absolutte (men ikke det relative) inntektsgapet øker, og at inntekten i opphavslandene øker. Begge deler stimulerer til økt migrasjon. Inntektsgapet går ned i det lange løp, men dette lange løpet er fryktelig langt, og i mellomtiden vil migrasjonen øke. Det er først i de senere årene at Kina er blitt rikt nok til at migrasjonen derfra kan forventes å avta.

Resultatet er uansett at en selvdrivende dynamikk vil pågå i lang tid ennå:

Migrasjon resulterer i diasporaer, og diasporaer resulterer i migrasjon.

Prosessen er med andre ord selvforsterkende også. Hvordan kunne den bremse opp i fravær av kontrolltiltak? Ved at tidligere innvandrere forlater diasporaen når det kommer nye til den, slik at diasporaens totale størrelse avtar. Hvordan kan det gå til? Hvordan forlater man en diaspora?

Kort fortalt ved hjelp av det man i dag kaller integrering. Men det innebærer noe mer: at en en tidligere innvandrer fra et bestemt land ikke føler noen særskilt forpliktelse overfor nye innvandrere fra det samme landet. Collier bruker seg selv som eksempel: Han er etterkommer etter en tysk innvandrer til Storbritannia, men han er ikke en del av en tysk diaspora som legger til rette for at nye tyske innvandrere skal få en lettere start i det nye landet.

Men det samme gjelder ikke nødvendigvis en etterkommer etter en innvandrer fra en klankultur med et helt annet verdisett.

Diasporaenes grenser er ikke skarpe. Mange kan føle at de har ett ben i hver kultur. Men man kan tenke seg at diasporaen utgjøres av et visst antall personer som ikke har integrert seg tilstrekkelig i vertssamfunnet. Når integrering finner sted, blir diasporaen mindre. Den andelen av diasporaen som glir over i storsamfunnet i løpet av ett år kaller Collier for absorpsjonsraten.

Denne absorpsjonsraten vil variere kraftig, avhengig av opphavslandet, ankomstlandet og av politikken i sistnevnte. Men mest av alt vil den avhenge av størrelsen på diasporaen selv.

Dette siste er helt opplagt, for jo større diasporaen er, desto flere relasjoner beholder man til personer fra opphavslandet, og desto færre relasjoner får man til personer fra ankomstlandet. Det er derfor mer sannsynlig at man integrerer seg i storsamfunnet hvis man tilhører en liten diaspora. Unntak finnes, naturligvis, men statistisk betyr det likevel at absorpsjonsraten går ned når diasporaen vokser.

På dette grunnlaget tenker Collier seg en modell med utgangspunkt i diasporaen som delmengde av hele befolkningen. Inn til diasporaen kommer nye innvandrere, og ut av den går tidligere innvandrere som assimileres i majoritetsbefolkningen. Enkelt fortalt er endringen i diasporaens størrelse lik innvandringen minus absorpsjonen.

Den dårlige nyheten er da at høy innvandring og liten absorpsjon vil øke diasporaen, som igjen vil øke innvandringen. Tilstanden går ikke mot noen stabil likevekt. Tvertimot vil innvandringen og diasporaen øke helt til inntektsforskjellene går kraftig ned, hvilket blir svært lenge til.

Collier gir selv konklusjonen etter på økonomers vis å ha gjort et langt, kvasi-matematisk resonnement som ikke kaster noe mer lys over saken enn det han allerede har tent:

Implikasjonen er at migrasjonen fra fattige land til rike land ligger an til å akselerere. I overskuelig fremtid vil den internasjonale migrasjonen ikke nå noen likevektstilstand: Vi har vært vitne til begynnelsen på en ustabilitet av episke proporsjoner.

Mot slutten av kapitlet snakker økonomen om politikk, og da har det jo lettere for å gå gæernt. Han gremmes over at etablerte politiske partier ikke har våget å gripe fatt i disse spørsmålene for alvor, han gremmes over at det har oppstått nye partier med uvaskede mennesker som gjør det, og han etterlyser en ærlig og opplyst diskusjon etter kriterier som han selv synes er fornuftige.

Det er grunner til at akademikere beskyldes for å leve i sin egen idealiserte verden. Innsikten hans er verdifull likevel, for den lar oss trekke den konklusjon at migrasjonen vil overkjøre oss hvis vi forholder oss passive og gir etter for omstendighetenes frie spill.

 

III: Sosiale konsekvenser for vertssamfunnene

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629