Kommentar

Blant de mange ordene som blir misbrukt i medieomtalen av menneske­strømmen, som etterhvert har nådd nær absurde, destabiliserende proporsjoner, er «krise». Som om migrasjons­trykket mot Europa var noe akutt og forbi­passerende. Kriser er jo noe som går over. Men migrasjons­trykket går ikke over, det er den nye normal­tilstanden.

For å innse dette, kreves det to opplysninger som aktørene bak den daglige hjernevask ikke har for vane å gi.

Det ene er at personene som fosser over grensene, i det alt overveiende ikke er krigs­flyktninger. Det er for det meste tale om personer som er misfornøyd med den kummerlige tilværelsen de befinner seg i – riktignok både på grunn av krig og relativ fattigdom –, men det er sjelden tale om personer i akutt livsfare. Det er i hovedsak personer som ønsker et bedre liv. Mange er dessuten svindlere med falske syriske pass, andre manifesterer en vold, en aggresjon eller en kravstorhet som ikke kjennetegner mennesker som er sjeleglade over å ha kommet i sikkerhet.

Det andre er innsikt i hvilke mekanismer som i hovedsak er pådrivere for den inter­nasjonale migrasjonen.

Den innsikten er av forholdsvis ny dato, i den forstand at analyser med solid empirisk grunnlag kun har eksistert i få år. For i 2012 offentlig­gjorde Verdensbanken særdeles rikholde migrasjonsdata, som har brakt migrasjons­feltet som faglig disiplin et langt skritt fremover.

Det som fremfor alt driver den inter­nasjonale migrasjonen, er en kombinasjon av to faktorer: Inntekts­gapet mellom landene og størrelsen på diasporaene av innvandrere fra fattige land i de rike landene.

Jo større inntektsgap, desto større tendens til migrasjon fra det fattigste til det rikeste landet. Og jo flere mennesker fra det fattige landet som allerede bor i det rike landet, desto flere følger etter fra samme land – ofte personer som har folk fra sin egen familie eller sin egen by i ankomstlandet.

Når det i år kommer mer enn en million mennesker til Europa fra land som Syria, Irak, Afghanistan, Eritrea etc., hvorav mange har kontakter i Europa allerede, betyr det at diasporaene av syrere, irakere, afghanere og eritreere vokser i de europeiske landene. Dermed vil enda flere personer fra de samme landene følge etter. Kort oppsummert kan man si at innvandring fører til mer innvandring.

Siden befolkningsreservoarene i de vanstyrte landene som ikke har utsikter til å komme opp på europeisk inntektsnivå på lenge enda, for alle praktiske formål er uendelige, betyr det at migrasjonen til Europa kommer til å akselerere.

Det vi er vitne til i år, er altså bare begynnelsen. Men akselerasjonen kan forholdsvis raskt sette i gang en egendynamikk som vil bli bortimot umulig å kontrollere, i alle fall med fredelige midler. Verden blir uansett ikke den samme etterpå.

En ulempe med voksende diasporaer fra kulturer som står langt fra vår egen, er at sjansene for å integrere diasporaenes medlemmer i storsamfunnets kultur, blir mindre.

Når en innvandringspositiv person som Jan-Paul Brekke fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) holder et innlegg under en Civita-frokost (hvor både statsråd Vidar Helgesen og LIM-talsmann Sylo Taraku sa mye fornuftig) hvor han sier at vi kan lykkes med integreringen hvis vi tar et personlig ansvar, har han altså tatt steget over i fantasien, hvilket også illustreres at han sier dette fremfor en helhvit forsamling – merkelig nok uten at noen ler rått.

Med mindre de europeiske landene ønsker å bli mer splittede og fattigere samfunn med større gjensidig mistillit, i verste fall gå samme vei som Romerriket, betyr det uunngåelig at vår verdensdel må forhindre de flere hundre millioner menneskene som kunne tenke seg å bo her, fysisk fra å komme hit. Det behøves altså en innvandrings­kontroll verdt betegnelsen, og med tanke på hvor sterkt så mange ønsker å komme til Europa, må den være rede til å bruke vold.

I øyeblikket er EUs politikk på området derimot å la være å kontrollere unionens yttergrense på en effektiv måte, og tvinge medlemsstatene til å ta imot sin tilmålte andel av dem som uunngåelig kommer. Tanken bak er formodentlig å erstatte de manglende barne­fødslene med innvandring, i den tro, eller snarere forvillelse, at samfunnet opprettholdes best mulig på den måten. Med tanke på at mange kommer fra dysfunksjonelle kulturer, som de i varierende grad tar med seg til verts­samfunnene, er dette håpet illusorisk. Det foreligger allerede nok data til å bekrefte det empirisk.

Opplegget er derfor naturligvis katta i sekken, og siden ikke alle kommer til å kjøpe den, er kimen lagt til splittelse av EU.

For så fanatisk som EU-ledelsen, Tyskland og Sverige opptrer i saken, er det grunn til å tro at de vil kjempe til siste slutt for å iverksette galskapen. Dramaets klimaks er neppe mange år unna, det kan inntreffe raskere enn vi aner.