Kommentar

Jo høyere utdanning og inntekt folk i Norge har, desto mer ønsker de jevnt over å kutte i trygdeytelsene, opplyser dekan Ann Helén Bay ved Institutt for samfunnsforskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus til NTB.

Bay har i lang tid studert holdningene til velferdsstaten i Norge, og mener altså å ha observert en endring:

Hun ser utviklingstrekk som kan rokke ved et av de viktigste fundamentene i det som kalles den nordiske modellen: At de svakeste tjener på generelle og sjenerøse ordninger fordi middelklassen er med.

Bakgrunnen er holdninger hos de mest velstående og best utdannede av oss. Det er ifølge Bay ikke noen automatikk i at de ønsker å passe på de svake ved å slutte opp om sjenerøse ytelser.

Det er med andre ord noe mindre vilje enn før til solidarisk omfordeling av ressurser. Blant dem som er mest ressurssterke, er det flere som vil dra stigen opp etter seg. Dette kan i det lange løp vanskelig gjøre annet enn å forsterke klasseskillene.

Bay og NTB unnlater imidlertid å nevne det som sannsynligvis er den viktigste faktoren i denne dynamikken, nemlig at masseinnvandringen har skapt et klasseskille som ikke var der før, hvor skillelinjene på samme tid er etniske, sosiale og økonomiske – ofte også religiøse. Forklaringen på holdningsendringen er i så fall at de ressurssterke ikke ønsker å bidra til å hjelpe de importerte underklassene i samme grad som de innfødte.

Det kan umulig komme som noen overraskelse. I et land hvor nasjonalfølelsen lenge har vært sterk, har viljen til å hjelpe medborgere man ikke kjenner, også vært høy. Nasjonen har vært ansett som en slags utvidet familie, og i familier stiller man opp for hverandre.

det-nye-oslo

Idet staten ikke lenger består av én nasjon i samme overveldende grad som før, stiller man heller ikke i samme grad opp for ukjente.

Fenomenet forsterkes sannsynligvis av at store diasporaer har vist klare tegn til ikke å respektere den samfunnskontrakten som ligger til grunn for velferdsstaten: at de aller fleste av pliktfølelse bestreber seg på ikke å bruke av fellesskapets ressurser, slik at de få, verdig trengende kan motta generøse ytelser.

Denne likevekten er skjør.

Og alt som har bidratt til denne likevekten er under press.

For det første er pliktfølelsen i det store og hele på vikende front. Alle er opptatt av hvilke rettigheter de har, ikke så mange av hvilke plikter de har. Hvor mange av dem som forsøkes oppdratt i våre dager er det egentlig som overhodet hører ordet plikt sånn til hverdags? I skolen, en institusjon som i teorien skal fungere oppdragende, er det flere som ønsker å fjerne plikter, hva enten det er til oppmøte eller lekser.

For det andre er det ikke bare tale om verdig trengende. Historiene om massiv trygdejuks viser det. Taxisaken fra Oslo er et talende eksempel: Et høyt antall sjåfører, først og fremst pakistanere, arbeidet svart og mottok trygd. Ikke fordi de gikk sultne eller manglet tak over hodet. Hverken verdig eller trengende, altså. Hvor verdig det er når asylsøkere – som for de flestes vedkommende vil bli boende i landet – klager på maten de får gratis, kan enhver gjøre seg sine tanker om.

Og for det tredje er det etterhvert ikke tale om få personer heller. Skoleresultatene viser nokså klart at mange vil falle utenfor i kunnskapsøkonomien, og at innvandrere – og i noe mindre, men stadig altfor høy grad deres barn – vil bli overrepresentert.

Det er ikke vanskelig å se at likevektens dager er talte.

Og det er synd, for det betyr at våre etterkommere vil leve i et mindre solidarisk land enn oss selv. En uunngåelig konsekvens av det, er at de som rent faktisk både er verdige og trengende, hva enten det er nye eller gamle borgere, ikke i samme grad som før vil nyte godt av samfunnets omsorg. Det er nok bitrest for gamle borgere, som vokste opp i et land de trodde ville forbli deres eget.

I denne noe hardere virkeligheten som avtegner seg, har nordmennene et handikap som medlemmene av flere diasporaer ikke har: manglende lojalitet til egen klan.

En slik lojalitet er ikke nødvendigvis bare av det gode, slik tilfellet er når man stjeler fra fellesskapets etterhvert nokså svinnende midler for å begunstige klanen, eller når man beskytter medlemmer av egen klan som har gjort noe galt.

Men idet samfunnet går over fra å være et ukorrupt sivilsamfunn til å bli et korrupt klansamfunn, blir denne mafiøse adferden etterhvert en betingelse for å klare seg. Det er overgangsfasen fra sivilsamfunnet til klansamfunnet Ann Helén Bay bevitner.

Det klansamfunnet blir ikke delt skarpt inn etter etniske skillelinjer. De rike nordmennene frasier seg ikke bare omsorgen for innvandrerne, men også for de fattige nordmennene.

Masseinnvandringens konsekvenser begrenser seg altså ikke bare til velferdsstatens svekkelse. Den sår også splid blant nordmennene. Først politisk, siden også økonomisk og sosialt. Norge blir litt mer som USA, men uten den helt spesielle formen for patriotisme som amerikanere har.

Om Norge en dag får sin Donald Trump, ville det altså være vel fortjent etter flere tiårs massive dumheter. Nei, forresten: Det ville være griseflaks. For Trump er til syvende og sist en jovial type og et demokratisk svar på en sterk splittelse i USA, som vi også begynner å se mer enn bare konturene av.

 

NTB/Dagens Næringsliv