Kommentar

drobak-17-mai-1952
Drøbak, 17. mai 1952. Foto: Nasjonalbiblioteket
 

Det kan med en viss rett kalles et sammentreff, det som skjedde under et forsøk på å lage orden i en overfylt bokhylle over skrivebordet i går kveld. Idet noen nedstøvede verker ble degradert til en plassering utenfor umiddelbar rekkevidde, skvatt en liten papirlefse som hadde befunnet seg i skjul mellom to bind i samme serie, ned på datamaskintastaturet: et 17. mai-program fra 1982. Gudene vet hvordan det hadde kommet seg uskadd gjennom et tredjedels århundre og flere flyttelass.

Programmet, trykket med støtte fra det lokale næringslivet, inneholdt naturligvis tidspunkter for dagens forskjellige arrangementer og sangtekster til bruk for små og store. Men det som et øyeblikk slo meg, var forsidefotografiet med bunadskledde mennesker, drillpiker, russ, speidere, musikanter, flagg, faner, grønt løv… Kort tid etterpå befant det seg i en pappeske i en kjellerbod.

Tilbake ved arbeidsplassen falt blikket igjen på dataskjermen. I skjermbildet som i mellomtiden var blitt stående, befant det seg to oversatte sitater i en artikkel av Nina Hjerpset-Østlie, hentet fra en tekst hvor Christopher Caldwell viser til Matthew Taits omtale av yngre engelskmenn:

«Det du ser nå er unge mennesker som aldri har vært forbundet med noen former for politikk. De husker ikke hvordan det var før krigen eller i 1960-årene eller engang på 80-tallet. Deres motivasjon er ikke en følelse av tap».

– Disse menneskene er ikke nostalgiske. De trenger ikke engang være konservative. For dem er ikke multikulturalisme et angrep på samfunnets tradisjonelle normer, slik den ville blitt ansett på Reagans tid. Det er samfunnet.

Sitatene var åpenbart relevante for Norge også. Man må være nærmere 40 år for å ha mer enn fragmentariske minner om hvordan verden var i 1982, og minst 30 for å huske tiden da de fleste norske lokalsamfunn ikke hadde forandret seg vesentlig siden 1982 – eller 1972, for den del. Folk hadde hverken datamaskiner, mobiltelefoner, internett eller kundeforhold til interkontinentale lavprisflyselskaper på disse to tidspunktene.

Det er rimelig å hevde at nesten hele befolkningen i 1982 tilhørte et nasjonsfellesskap. På 17. mai var det helt opplagt, men på en annen måte enn i dag. For mens dagens taler gjerne inneholder noe pinlig kliss om flerkulturelt fellesskap, var det takknemligheten over å leve i et fritt land som dominerte for 34 år siden, hvilket blant annet kom til uttrykk i en taus respekt idet offiserer la ned kranser ved monumenter over krigens falne.

Men også på andre dager var fellesskapet et mer gjennomgående sosialt faktum enn nå. Ikke sånn å forstå at folk analyserte og klassifiserte sin egen situasjon på den måten. Det var simpelthen luften man pustet i. Idet faktumet begynte å svinne hen, kom betegnelsene som satte ord på det. De politiske stridighetene mellom politikkens dominerende sider på Gro/Kåre-debattenes tid gjaldt gjerne skattelettelser – milevis fra skillelinjene som siden skulle komme. Folk av forskjellig politisk oppfatning omgikkes hverandre mer. New York Times forteller om familier som splittes på grunn av Trump. Det skjer lignende ting i Norge også, selv om det ikke skrives om det. Og folk gikk hjem til hverandre uten avtale på 1980-tallet. På 90-tallet ringte de først, om de overhodet kom. På 00-tallet skrev de e-post, på 2010-tallet kommuniserer folk med Facebook, WhatsApp, Messenger og hundre andre lignende ting – og tanken på besøk uten planlegging fremkaller fullstendig panikk.

Ungguttene i nabolaget spilte fotball hele sommeren 1982. Blant dem som var innom det offentlige fellesarealet som siden er blitt utbygd, var gutter med forskjellig bakgrunn – og videre skjebne for den del. En ble prest, en annen musiker, en tredje rørlegger. Noen havnet på skråplanet. En tilsvarende sosial arena finnes ikke på samme sted i dag. Korpsene, speideren, idrettslagene og annet – som også 17. mai-fotografiet dels vitnet om – finnes riktignok fortsatt, men skolen og hverdagen er blitt så gjennomorganisert og tidkrevende, og fritidsaktiviteter i økende grad for dyre for de fremvoksende underklassene, at de ikke lenger utgjør det samme sosiale ankerfestet for så mange. Og når stadig flere er mobile, knyttes ikke nødvendigvis de samme båndene over tid.

Disse observasjonene tjener ikke til å tegne et idealbilde av fortiden, men til å konstatere at de som vokste opp for noen tiår siden, i større grad og med er automatikk fikk del i en felles sosial bagasje enn det som skjer i dag. I våre dager avhenger det mye mer av familien og klassetilhørigheten hvorvidt de som vokser opp blir introdusert til noe større enn seg og sitt.

Flerkulturen var knapt noe tema i 1982. Antall ikke-vestlige var under 40.000 på landsbasis. Mindre enn ti år senere var antallet fordoblet – i dag mer enn tidoblet. Men etterhvert som tiden går, er det en stadig synkende del av befolkningen som har vært vitne til overgangen fra et samfunn med et sterkt nasjonalt samhold til et mer fragmentert sådant – fragmentert ikke bare på grunn av de ikke-vestlige, naturligvis, men kanskje fremfor alt forskjellene i de innfødtes reaksjoner. Virkningen har i praksis vært splitt og hersk. Divided we fall.

Som Matthew Tait er inne på, er det stadig flere som ikke kjenner til noen annen virkelighet enn denne fragmenterte. Der hvor de over 40 kan finne felles tilknytningspunkter selv om de f.eks. er rykende uenige politisk, mangler de yngre oftere et slikt lim.

De politiske konsekvensene av dette er uoversiktlige. Noen snakker om at også identitetspolitikken er på full fart inn hos underprivilegerte hvite, som i en verden med tilvekst av fremmede klankulturer kanskje finner ut at de trenger sin egen klan. Noe familiesamhold verdt betegnelsen er det jo ikke alle unge som kjenner til. Denne klanlengselen kommer kanskje klarest til uttrykk i Frankrike, sågar bokstavelig, gjennom ungdomsbevegelsen Génération Identitaire.

I dette ligger det utvilsomt en viss risiko. For der hvor nye identitære bevegelser mangler historisk og moralsk ankerfeste, kan veien bli kort til vold. Om Utøya-morderen var et psykologisk ekstremtilfelle, kan det likevel dukke opp andre innfødte som romantiserer og griper til vold. Uten å spekulere i de siste dagenes hendelser kan vi se antydninger til at ikke alle unge nordmenn er pasifister heller. Men vil de reagere på grunn av ideologi eller konkrete handlinger? I det store og hele er nok nordmennene mest interesserte i å være i fred for seg selv. De er dessuten for få til å danne store identitære bevegelser, slik det er mulig i Frankrike. De ressurssterke som kan, flytter bort fra problemene, og de som ikke kan det, bøyer hodet.

Noen vesentlig forandring av den situasjonen kan ikke ventes med mindre Norge rammes av økonomisk krise. Det skjer neppe på kort sikt. Om det skjer på lang sikt, får vi håpe at en identitær gjenoppvåkning ikke vil ha mistet enhver siviliserende forbindelse til tidligere tiders historie, moralske tekstur og sosiale fellesskap. Det haster med å formidle alt dette, og kanskje er ikke skolene til all verdens hjelp. Alt av kristen substans er potensielle menneskerettsbrudd, og læreplanene spesifiserer ikke at man skal ha lest nasjonallitteraturen. Hvilke kulturelle referansepunkter – om noen – nordmennene vil ha når de om noen tiår ikke lenger står for flertallet av de nyfødte i sitt eget land, er ikke godt å si. Som Tait sier, er det ikke tapet som vil motivere dem. Men hva? Hva kan ta det gamle nasjonsfellesskapets plass? Uavhengig av alskens sosial ingeniørkunst vil historien gå sin gang.