Kommentar

Det vil si, geografisk, juridisk og folkerettslig er det naturligvis det, men økonomisk bare i begrenset grad, og sosialt nesten ikke i det hele tatt. Og skal man forstå hvorfor det ble slik, er det nødvendig å gå tilbake til 1960-tallet.

På den tiden var det boligmangel i Sverige, og staten iverksatte det såkalte Miljonprogrammet, hvor man tok sikte på å bygge intet mindre enn en million boliger på kort tid. Mange av disse boligene er å finne i blokker i de forstedene som i dag anses som problemområder, men som en gang i tiden befant seg i nærheten av levende industriområder.

Hva gikk galt?

Med utviklingstrekk som bl.a. globaliseringen var deler av den gamle svenske industrien ikke lenger konkurransedyktig. Etter nedlegging flyttet folk etter de nye jobbene, og boligmangelen avtok også av demografiske årsaker – befolkningsveksten gikk ned da abortloven ble liberalisert også i Sverige.

Da innvandringsbølgen begynte for alvor på 1990-tallet, skjedde det ulykksalige. Store grupper av personer fra land langt borte ble plassert i blokkene som mange svensker hadde flyttet ut av. De innfødte som ble igjen, var overveiende av den mindre ressurssterke delen av befolkningen som ikke hadde funnet råd til å oppgradere til en bedre bolig annetsteds, kanskje fordi man ikke hadde funnet jobb i en annen bransje enn den nedlagte man hadde arbeidet i.

For sosiologer verdt sitt salt var dette selvsagt ingen overraskelse. Noe lignende var allerede skjedd i Frankrike, og tidlig på 2000-tallet kom de første bekymrede rapportene om utanförskap: områder hvor utdannelsesnivået, yrkesdeltagelsen, valgdeltagelsen og nær sagt enhver annen indikator på deltagelse i sivilsamfunnet, var langt lavere enn gjennomsnittet – med de resultater enhver kan tenke seg.

Velmente tiltak ble iverksatt, men ingenting kunne jo forandre på de mest grunnleggende realitetene, nemlig at det befant seg et høyt antall fremmede mennesker langt fra jobbene, langt fra kulturtilbudene og langt fra de sosiale og kulturelle institusjonene som kunne ha gitt de samme menneskene flere svenske impulser.

Av slike områder har svenskene i dag noen titalls, mens de i Frankrike er noen hundretalls (i Norge ingen, selv om en håndfull er under utvikling). Og menneskene som bor der utgjør i begge land en prosentandel av befolkningen som er stor nok til at problemene i deres kjølvann er alvorlige for samfunnet, men liten nok til at den ikke truer stabiliteten i den velstående delen av samfunnet.

Saken er rett og slett at det ikke er noen verdens ting å gjøre, annet enn å håpe på at den sosiale mobiliteten på slike steder ikke er null, og la være å forsterke problemene med en vanvittig innvandringspolitikk, slik at disse ikke vokser ukontrollert. Hvilket ikke er noen selvfølge i et land som Sverige, hvor eliten er mer lukket og avsondret fra omverdenen enn den er i Norge, og avstanden mellom den proklamerte toleransen og den manglende viljen til å innlemme personer som skiller seg ut en smule i de sosiale sirklene som teller, er mye større enn i Norge.

Med alle disse ingrediensene på plass er det ingen overraskelse at det oppstår følelser av håpløshet og hat mot storsamfunnet, uten at dette skal oppfattes som noen stakkarsliggjøring av personene det gjelder eller rettferdiggjøring av deres ugjerninger – kun en observasjon. Ei heller overrasker det at en måte å kanalisere dette hatet på befinner seg i skjæringspunktet mellom voldstrang og islam. Islam er altså ikke den grunnleggende årsaken til at det gikk galt i Husby og andre steder, men for den som ønsker å rekruttere soldater til radikal islam, er slike forsteder et utmerket sted å fiske i rørt vann.

Hvilken lærdom kan så trekkes av denne historien? Kanskje helst at man ikke gjentar den. At man ikke går i gang med massive sosiale eller arkitektoniske tiltak uten å tenke over alt som kan gå galt. Sekstitallets svenske samfunnsplanleggere kan kanskje ikke klandres for ikke å ha forestilt seg det som senere kom til å skje, men deres arbeid vil for all fremtid utgjøre noen slags monumenter til påminnelse om hvor galt det gikk.