Sakset/Fra hofta

Fornyelse av nedslitte boligstrøk

En av tingene den populære innvandringsmytologien antar at innvandrerne gjør, er å «fornye» eller «gi nytt liv til» områder som har mistet sin tiltrekningskraft på innfødte. Og det er nettopp hva som har skjedd i mange tilfeller Europa over, selv om innfødte av og til har nølt med å innrømme det. Tyrkerne som kom i flokk til Berlin-bydelen Kreuzberg ble ofte beskyldt for å gjøre den om til en ghetto, men det ville være riktigere å si at de reddet den fra å bli en. Byggingen av Berlinmuren i 1961 hadde gjort Kreuzberg til et møkkahøl i skyggen av østtyske skarpskyttere. Arbeiderklassen flyttet ut. En grotesk høyblokk full av trygdeleiligheter ble satt opp i 1974. «Pendlerne flyttet ikke lenger inn,» som en tekst i Kreuzberg-museet forkynner uten omsvøp. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet flyttet hippier og tyrkere inn i bydelens forfalne leiligheter av samme grunn: billig husleie. Hippiene brakte med seg rockemusikk, tigging, tung alkoholisme, prostitusjon, narkotika og offentlig subsidierte sprøyeautomater med myntinnkast. Tyrkerne tok (foruten lagermoskeene) med seg familier, syforeninger, godteributikker og sportsklubber, og gjorde gatene tryggere for hvert år som gikk, selv om miljøet forble hardt. Foreldrene blant dem organiserte til og med grupper som plukket opp henslengt brukerutstyr for narkotika fra gatene.

I Torino gjorde filologen og romanforfatteren Younis Tawfik et usselt offentlig bad, som ble bygget for søritalienske innvandrere i 1958 og hadde vært uten vedlikehold i mer enn ti år, om til det vakre, italiensk-arabiske kultursenteret, med hamam (tyrkisk bad), restaurant og et interreligiøst bibliotek. Etter at fabrikkjobbene forsvant og sentrum forfalt i havnebyen Duisburg i Rheinland, holdt innvandrere liv i arbeiderklassestrøk som Marxloh og Wanheimerot. Da de samlet inn penger for å bygge den største moskeen i Tyskland, som åpnet mot slutten av 2008, satte de av en betydelig del av midlene til et offentlig møtested, åpent for folk med alle slags livssyn. I London var de innbydende strøkene fulle av restauranter rundt Whitechapel og Bethnal Green (dominert av folk fra den bengalske bukt) så tett sammenvevd med områdene rundt Liverpool Street (dominert av storfinansens hovedkvarterer) at det var vanskelig å si hvor det ene sluttet og det andre begynte.

Dette var bildet av innvandringen som oftest ble observert av de europeiske elitene, som i økende grad bodde i sine land som internasjonale turister à l’intérieur. Men bildet var misvisende. De fleste muslimene bodde for seg selv, på steder som var ukjent terreng for det overveldende flertallet av europeere. Under isolerte forhold utviklet mange muslimske nabolag seg til ghettoer, med egne sedvaner, regler og institusjoner. Det var ikke alltid lett å si om det var de innfødte som ville ha det på den måten, eller innvandrerne selv. Men følelsen av at den muslimske delen av Europas innvandrerbefolkning isolerte seg og dannet et parallellsamfunn, har vært en av europeernes største bekymringer om islam siden lenge før 11. september 2001. For å forstå den europeiske uroen omkring disse parallellsamfunnene er det nødvendig å se litt nærmere på forholdet mellom byplanlegging og segregasjon.

Arkitektur og segregasjon

På 1950- og 60-tallet ble det satt opp digre boligblokker for folk med lav lønn i de fleste europeiske land, akkurat som i USA, og det med samme formål for øye: å få de fattige vekk fra slummens skitt og usunne atmosfære. Det var en pris å betale for dette «fremskrittet», og den var altfor høy. De nye grands ensembles, som de ble kalt på fransk, var uten variasjon. De befant seg ofte isolert fra jobbmarkedene. Og mens nabolag i naturlig utvikling kan sammenveves med rike områder, kan enorme, sjelløse landskaper av boligblokker vanligvis ikke det.

Slike boligprosjekter var en europeisk idé. Det var den sveitsiske byplanleggeren Le Corbusier som gav inspirasjon til områdene bestående av boliger med lav husleie (habitations à loyer modéré, forkortet HLM) som omkranser Paris og andre europeiske storbyer. Hans teori var at mennesker er omtrent som planter. Bortsett fra næring trenger de lite annet enn luft og solskinn. I USA har man nå erkjent at høyhusene med boliger bygget i samsvar med Corbusiers filosofi – Robert Taylor Homes i Chicago og Pruitt-Igoe i St. Louis, for å nevne to av de mest beryktede – var feller av vold og fattigdom for de hovedsakelig svarte menneskene som ble sittende fast der. Så lenge Europa hadde et stort proletariat av industriarbeidere – regulert av nedarvede politiske vaner og disiplinert av ansettelsesforhold – var ikke konsekvensene av slik arkitektur like katastrofale der som i USA. Men folk hatet disse stedene, og da den europeiske økonomien begynte å blomstre i etterkrigstiden, lot de dette hatet komme klart til uttrykk ved å flytte derfra. Og da begynte arkitekturen å vekselvirke med innvandringen på uforutsette måter.

Den mest dramatiske, totale forandringen skjedde i Sverige, kanskje fordi det var der tilgangen på subsidierte boliger økte sterkest. Konfrontert med boligmangelen tidlig på 1960-tallet forpliktet den svenske regjeringen seg på en ambisiøs plan om å bygge en million boliger, og det i et land med bare 7 millioner innbyggere. Det kom til å bli kjent som millionprogrammet. Leilighetene som var resultat av programmet kom godt ut av sammenligningen med subsidierte boliger andre steder i Europa, men leiligheter er ikke den svenske kulturens midtpunkt, og innfødte svensker ville ikke bli igjen i dem så snart de fikk råd til eget hus. Gjennom tiårenes løp ble millionprogrammets fullt brukbare leiligheter tømt. Da innvandrerne begynte å komme i store antall – særlig da kurderne, bosnierne og somalierne som flyktet samtidig fra hver sin krig tidlig på 1990-tallet oversvømte landets flyktningesystem – var dette et opplagt sted å plassere dem.

Ta for eksempel Bergsjön, en planlagt bydel utenfor Göteborg, som med Volvo-fabrikken og noen av verdens største skipsverft en gang var en industribastion. Bergsjön ble bygget mellom 1967 og 1972 for å premiere byens arbeidere. Den ligger bare en trikketur unna Göteborgs fabrikker, og ligner på de stedene hvor svensker fra alle samfunnslag trekker seg tilbake om sommeren – stille, uberørt og fullt av innsjøer og velduftende, eviggrønne trær. Den sentrale delen av boligområdet er bilfritt. De 14.500 innbyggerne bor i leiligheter som befinner seg på gresskledde åser innenfor en lassoformet ringvei.

Men på 1980- og 90-tallet kollapset den svenske verftsindustrien. De svenske industriarbeiderne som Bergsjön ble planlagt for, bor ikke der lenger. I 2006 var bydelen bebodd av innvandrere av hundre forskjellige nasjonaliteter, mange av dem flyktninger. Sytti prosent av innbyggerne var enten født i utlandet eller hadde foreldre som var det. Det samme gjalt 93 prosent av skolebarna. Man kan se somaliske kvinner spasere langs gangstiene i hijab eller lange slør, og lese graffiti av typen «Bosna i Hercegovina 4-Ever».

I mangel av stor plass innendørs og steder hvor man kan lage masse leven, og tatt i betraktning vanskelighetene ansvarlige voksne har med å holde oversikten, har strøk av boligblokker alltid vært uegnede omgivelser for barn å vokse opp i. Upraktiske som disse boligene var også for arbeiderklassefolkene de var beregnet på, er de enda dårligere egnet for innvandrere, med sine store familier og astronomisk høye arbeidsledighet. Strøkene som ble bygget for å bringe 1960-tallets svenske familier i nær kontakt med naturen, holdt førti år senere utenlandsfødte arbeidsledige langt vekk fra jobbmarkedet. Assar Lindbeck, høvdingen blant Sveriges velferdsøkonomer, påpekte at det å sende nykommere til områder med tomme leiligheter innebar å sende dem til steder som var «pr. definisjon i et område med høy arbeidsledighet».

I 2006 levde 40 prosent av familiene i Bergsjön kun på trygd, og mange av de andre mottar forskjellige ytelser som i realiteten er velferd, men kalles noe annet. Langt under halvparten av befolkningen har jobb. Ordføreren i Göteborg sa tidligere i dette tiåret: «Utsiktene til å gjøre Bergsjön til et vanlig svensk nabolag er så godt som null.» Og det finnes steder som dette over hele Sverige – Stockholm-forstedene Rinkeby og Tensta, flere hundre kilometer nordøst, er ikke særlig forskjellige. Innvandrerne og deres etterkommere utgjør 85 prosent av innbyggerne på begge steder, med en velferdsavhengighet på nivåer som kan sammenlignes med Bergsjöns. I Tensta for eksempel, mottar en femtedel av kvinnene i slutten av førtiårene uføretrygd. Innvandrerne har til de grader blitt assosiert med millionprogrammet at Gringo, innvandreravisen i Stockholm nevnt i forrige kapittel, myntet begrepet miljonsvenskar for å omtale dem.

Denne utskiftningen av arbeiderklassen med innvandrerbefolkningen skjedde i nesten hvert eneste europeisk land. Om offentlig subsidierte boliger og innvandrere kan man si det samme som den amerikanske filmen Field of my Dreams sa om idrettplasser og baseballspillere: «Bygg dem, og de vil dukke opp.» Frankrike begynte også å oppbevare innvandrere på de stedene som landets borgere hadde nedstemt med føttene. Mer enn halvparten av landets nordafrikanere bor i HLM-er i dag, mot bare en sjettedel (17,6 prosent) av de innfødte franskmennene. De gamle beboernes flytting vekk fra HLM-ene har akselerert i løpet av årene. De hvite som ikke hadde råd til å dra sin vei, er blitt grunnpilarene i de høyreekstreme partiene, herunder Jean-Marie Le Pens Nasjonal Front. I industribyen Torino var de statlig finansierte leilighetene, bygget på 1960-tallet for å huse innflyttere fra Sicilia som kom for å jobbe en kort stund ved fabrikkene, ved århundreskiftet sterkt dominert av nordafrikanere. De beryktede høyblokkene i De Bijlmer i den sørøstlige delen av Amsterdam ble fullført så sent som i 1975, men ble snart innvandrerdominerte. Store deler av byggverkene i Bijlmer er allerede blitt revet, og mye av resten er under gjenoppbygging.

Lovløse områder

Utover det var boligprosjektene i Europa, akkurat som i USA, perfekt tilpasset små og store kriminelles behov. Enhver som kunne kontrollere heisene (eller, hvis det var for skummelt å bruke dem, de graffitidekkede trapperommene) kunne drive utpresning av et titall familier (eller flere titalls, hvis bygningen var høy nok). Enhver som kunne kontrollere de lange adkomstveiene, kunne stanse trafikken inn og ut av boligområdene og trakassere (eller sågar jage bort) politiet. Ved flere anledninger sommeren 2004 stanset samferdselsmyndighetene busstrafikken til Tensta på grunn av angrep på passasjerer. Brannmenn og ambulanseredningsmenn ble angrepet i forstedene til Malmö. I Frankrike var det ved århundreskiftet mange områder hvor politiet ikke ville bevege seg, mer av ulyst til å fremprovosere uro enn av frykt eller likegyldighet. De kom til å bli omtalt som zones de non-droit, eller «lovløse områder». Lokale ungdommer organiserte uformelle grupper av vakter i nabolaget, ikke for å underrette politiet om kriminell aktivitet, men for å advare kriminelle om politiets nærvær.

Pierre Cardo, den populære, mangeårige borgermesteren i Chanteloup-les-Vignes tre-fire mil vest for Paris, kalte mye av infrastrukturen i byen sin for architecture criminogène, altså kriminogen eller kriminalitetsfremkallende arkitektur. Chanteloup var en av de mest spektakulære fiaskoene i den franske byplanleggingens historie. Siden byen ligger midt blant store gipsforekomster og det befant seg flere bilfabrikker i nærheten, ble det i 1966 utarbeidet planer for å utvide over natten en pen landsby med 2000 innbyggere til en soveby med 20.000. Da man hadde bygget halvparten, avslørte det gravende ukeskriftet Le Canard enchaîné at utbyggingen av Chanteloup baserte seg på en av de største bestikkelsesskandalene i etterkrigstidens Frankrike (den som til å bli kjent som Aranda-affæren). Byggingen ble stanset ved en rettslig forordning. De irriterte byggherrene dekket over vann- og strømnettene som allerede var blitt bygget, og ødela plantegningene som viste hvor de befant seg. Tidlig på 1970-tallet åpnet president Valéry Giscard d’Estaing de uønskede leilighetene for innvandrere. De tre-, fire- og femetasjes HLM-ene som utgjorde to tredjedeler av husene i Chanteloup ble oppkalt etter diktere og lærere, men alle omtalte dem med de mer kontroversielle økenavnene som barna på stedet hadde gitt dem, som «Bestiariet» og «Hippodromen».

I 1995 var to tredjedeler av innbyggerne i Chanteloup av utenlandsk opphav. Samme år laget regissøren Matthieu Kassovitz La Haine («Hatet»), et drama om forstadsvold og brutalt politi spilt inn i Chanteloup. Det ble betraktet som en så ubehagelig realistisk skildring av håpløsheten de franske tenåringene var fanget i, at daværende statsminister Alain Juppé beordret hele sin regjering til å se den. I dag er det enkelte detaljer som virker kuriøse inntil det sentimentale. Skildringen av en jødisk og en nordafrikansk tenåring som kommer på vennskapelig fot som medlemmer av den samme gategjengen, er svært lite sannsynlig i dagens franske forstadsvirkelighet. I tiden før La Haine pleide de unge å vade over slusene som skiller Chanteloup fra nabobyen Andrésy for å angripe rivaliserende gjenger med jernstenger og baseballkøller. (Et forvirrende aspekt ved belastede strøk i Europa er utbredelsen av baseballkøller i land hvor det ikke spilles baseball.)

Ti år senere hadde volden i Chanteloup blitt enda mer vågal og ambisiøs, og den hadde spredd seg utenfor boligprosjektenes grenser. Gjenger på plyndringstokt fra Chanteloup herjet ofte ved La Défense i utkanten av Paris, også i Cergy Pontoise, flere togstasjoner unna. I 2006, da en 24-åring fra byen ble skutt ned og drept etter å ha tatt et gissel under et væpnet ran av en Gap-forretning i Paris, gikk 60 bevæpnede og hettekledde ungdommer til koordinert angrep på politistasjonen i Chanteloup. Sammenlignet med dette virket La Haine naiv. Den hadde like mye å gjøre med volden i det 21. århundrets Frankrike som West Side Story hadde med amerikanske opptøyer sent på 1960-tallet.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro