Sakset/Fra hofta

Vold, kriminalitet og opptøyer

Den forholdsvis utbredte volden i muslimske bydeler er et viktig hinder for sosial blanding og integrasjon. Innvandrere og deres barn begår en stor del av kriminaliteten i alle europeiske land, og mesteparten av kriminaliteten i noen av dem. Utenlandske statsborgere utgjør 26 prosent av de innsatte i svenske fengsler. Blant dem som sitter inne på dommer lengre enn fem år – som i Sverige bare idømmes for alvorlige forbrytelser som mord, voldtekt og narkotikahandel i stor skala – er omtrent halvparten utenlandske statsborgere, tall som ikke omfatter utenlandsfødte som er blitt svenske borgere. Blant innvandrerne er muslimene spesielt tilbøyelige til å lage problemer. I følge sosiologen Farhad Khosrokhavar er islam nå «sannsynligvis den største religionen i franske fengsler». Selv om det er vanskelig å få fatt i presise tall, utgjør muslimer 50 prosent av de innsatte i mange franske fengsler, og opp mot 80 prosent i visse fengsler i nærheten av banlieuene. En fengselstjenestemann anslår at 45 prosent av de innsatte i Torinos fengsler er utlendinger (marokkanere, tunisiere, algirere og albanere utgjør de fire største gruppene), og den andelen utenlandske innsatte er under Italias samlede nivå (47 prosent). Den store tilstrømningen av rumenere i løpet av det siste tiåret har stått i sentrum for politiske stridigheter, men i private samtaler er det nordafrikanere som oftest nevnes særskilt. En journalist sa i 2006 at når en forbrytelse begås i Italia, «hører man ofte Sarà stato un marocchino» (Det var sikkert en marokkaner).

Volden har holdt innfødte europeere ute av bestemte innvandrerbydeler med samme effektivitet som et elektrisk gjerde. Slike steder er etniske kolonier i en mer bokstavelig forstand av Ceylans talemåte. Det finnes steder hvor europeerne føler at de har mistet retten til å passere, selv om de i juridisk forstand fortsatt er europeisk territorium. «De innfødte trekker seg pysete og i stillhet tilbake,» skrev den tidligere Tory-statsråden George Walden i 2006, «og konturene av etniske ministater dannes rundt oss.»

Opptøyene som begynte i de parisiske forstedene i oktober 2005, var den verste og mest omfattende volden begått av sivilbefolkning som Vest-Europa hadde sett på flere tiår. Den 27. trodde de to tenåringsguttene Zyed Benna og Bouna Traoré i forstaden Clichy-sous-Bois feilaktig at de ble forfulgt av politiet. De brøt seg inn i et inngjerdet område hvor det stod en strømtransformator, og ble drept av elektriske støt. Flere titalls biler ble brent i protest den natten. I dagene som fulgte brøt det ut sympatiprotester i innvandrerbydeler og etniske områder over hele landet, sågar også i andre europeiske land. Det var et to uker langt raseri med brente biler, smadrede bygninger og truende bevegelser (foran TV-kameraene) som var hentet fra hip hop-videoer. Det berørte alle større og mellomstore byer i Frankrike. 8.000 biler ble brent og 2.900 personer arrestert. Det var en eksplosjon som mange – faktisk de fleste – observatører av banlieuene hadde forutsett.

Frankrike hadde historisk vært mindre rammet av raseopptøyer enn for eksempel Storbritannia, hvor man hadde en flere tiår lang historie med vold mellom etnisk baserte pøbelgjenger, et fenomen som begynte med hvite angrep på vestindiske innflyttere i Notting Hill sent på 1960-tallet. Siden da hadde Storbritannia vært skueplass for minst et dusin raseopptøyer igangsatt av etniske minoriteter. På 1980-tallet var det alvorlige tilfeller av uro i Bradford, Bristol, Brixton og Broadwater Farm.

Selv om Frankrike hadde hatt et mindre antall voldsutbrudd, hadde også det landets forsteder lenge vært trykkokere av misnøye. Det hadde vært opptøyer igangsatt av beurs, som unge fransk-arabere ble kalt, i forstedene til Lyon i 1981 og 1990. I Strasbourg brente herjende vandaler flere titalls biler hver nyttårsaften, i det som hadde blitt en slags tradisjon. Ved en tilfeldighet kunngjorde innenriksminister Nicolas Sarkozy dagen før Bennas og Traorés død forårsaket opptøyene, at 9.000 politibiler – altså gjennomsnittlig en tjue-tredve om dagen – allerede var blitt brent eller på annen måte ødelagt det året. Det hadde i 2005 funnet sted opptøyer av mer isolert type på forskjellige steder i Frankrike ved 200 forskjellige nattlige anledninger.

Hvem var disse urostifterne? Var de beundrere av Frankrikes majoritetskultur som var frustrerte over ikke å kunne ta del i den på samme måte som andre? Eller tok de ganske enkelt sikte på å brenne ned til grunnen et samfunn de foraktet, hva enten det skyldtes dets eksklusivitet, dets hykleri eller dets svakhet? Til forskjell fra de amerikanske raseopptøyene på 1960-tallet, og til forskjell fra de franske studentopptøyene i 1968 for den saks skyld, gav ikke disse stadige voldsutbruddene opphav til noen ledere, ingen sosial bevegelse, ingen tankevirksomhet som utenforstående observatører enten kunne akseptere eller avvise, og det kom ingen krav som kunne besvares på fornuftig vis. Flere år etter hendelsene var det fortsatt ikke engang noen enighet i den franske offentlige opinionen om hva opptøyene hadde «dreid seg om».

I politiske diskusjoner og mediedebatter grep folk fatt i den første tilgjengelige forklaringen: offisiell rasisme eller en eller annen form for utelukkelse, som opptøyene i de fattige bydelene var en ren reaksjon på. Men hvordan denne formodede rasismen virket, var ikke åpenbart. Det ble gitt to grunnleggende forklaringer. Den første var at franske myndigheter forsømte banlieuene, en usannsynlig anklage mot et land som pløyde en så usedvanlig høy andel som 1,9 prosent av sitt BNP inn i boliger for lavinntektsgrupper. Den andre forklaringen var politibrutalitet. Den var enda mindre sannsynlig. Flere hundre overvåkningskameraer befant seg i forstedene under opptøyene i 2005, og de avslørte svært få tilfeller av overdreven tjenesteiver, og enda mindre brutalitet. Ikke en eneste urostifter ble drept i løpet av de titusener av tjenestetimer hvor politiet hanskedes med omfattende vold og ødeleggelser.

Anklagene om politivold hadde anstrøk av standardformularer. Etter en ny runde med opptøyer i desember 2007 advarte den liberale dommeren Jean de Maillard om at visse forsteder var blitt zones de non-droit, eller lovløse områder, ikke fordi politiet møtte overlegen ildkraft, men fordi innbyggerne motsatte seg enhver inngripen fra politiets side, uansett hvor mild den var. De som satte sin lit til at mer hensynsfullt politiarbeid kunne bidra til å dempe gemyttene i ghettoene lurte seg selv, skrev de Maillard.

Du kan ikke sette inn lokalt politi for å ordne opp i et samfunn som er så sykt og ødelagt, og hvis medlemmer gjør åpent opprør mot storsamfunnet. Politiet er et middel, ikke et mål. […] Politiet betraktes ikke lenger som legitimt i disse forstedene […] og kan ikke lenger utøve selv den minste kontroll uten å fremprovosere mindre opptøyer, og selvsagt bli kalt for rasister.

Mens det var usannsynlig at fransk politi var blitt tøffere, var det udiskutabelt at landets gater var blitt mer brutale. I 2002 viste EU-statistikk at Frankrike hadde 4.244 forbrytelser pr. 100.000 innbyggere pr. år, hvilket gjorde landet til et samfunn med mer kriminalitet enn selv det lenge foraktede USA. Og igjen: Mye, om ikke mesteparten, av denne kriminaliteten ble begått av innvandrerminoriteter og deres barn. Det var sannsynligvis ingen tilfeldighet at 2002 også ble det året hvor Jean-Marie Le Pens fascistiske Nasjonal Front lyktes i å nå den siste runden i presidentvalget, for slik å ta sosialistenes plass ved stemmeurnene som Frankrikes nest største parti.

Denne triumfen oppnådd av reaksjonære fryktmakere ble sjeldnere tilskrevet kriminaliteten enn l’insécurité, eller utryggheten, en ny offisiell eufemisme. I Frankrike og andre steder snakket politikerne oftere om «utrygghet» enn om kriminalitet. «Utryggheten» betydde oppfattelsen av kriminalitet. Implikasjonen var at folk opplevde det som om det var mer kriminalitet enn den faktiske. Kriminaliteten som statistikken talte høyt og tydelig om, ble regnet for å være et fantasifoster tilhørende den øvre middelklassen. Dersom «utryggheten» og ikke kriminaliteten var problemet, lå ikke skylden hos folk som begikk kriminelle handlinger, men hos enhver som fortalte om dem, altså hos offentligheten. I årene før og etter opptøyene var franske bokhandler fulle av utgivelser som tok opp bekymringer om kriminalitet kun for å fnyse av dem, som f.eks. Violence and Insecurity: Fantasy and Reality in the French Debate, eller Punishing the Poor: Governing by Social Insecurity.

En lignende refleks gjorde seg gjeldende i indignasjonen over innenriksminister Nicolas Sarkozys retorikk. Da han besøkte Paris-forstaden Aulnay-sous-Bois den 31. oktober 2005, mens opptøyene raste som verst, bønnfalt en mor ham fra et vindu om å gjøre noe med «pøbelen» (racaille) som var i ferd med å brenne ned nabolaget, og han lovte å gjøre det, idet han selv også benyttet ordet racaille. Mange ungdommer i banlieuene som ble intervjuet på TV anførte Sarkozys retorikk som et av sine viktigste klagemål, helt til man nesten glemte at landets ghettoer hadde brent i fire dager før han talte. Engelskspråklige aviser verden over bidro til ytterligere forvirring ved å oversette ordet som «scum», altså avskum, enda hverken Larousse eller Robert oppgir det som oversettelse av racaille, et gammelt fransk ord som er beslektet med det engelske ordet «rascal». Oversettelsen «scum» fikk Sarkozys uttalelse til å høres avhumaniserende ut, sågar nazi-lignende.

Det fantes et til desperasjon grensende ønske om å forklare opptøyene med at de skyldtes en eller annen form for dårlig oppførsel fra majoritetssamfunnets side. For hvis en slik forklaring ikke lot seg oppdrive, kunne opptøyene kun forklares som en del av urostifternes egen agenda. Og det å fremheve urostifternes intensjoner ble, nok en gang, å fremheve temaet islam.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»