Kri­mi­na­li­se­ring av menin­ger

Over tid for­and­ret tole­ranse­ideo­lo­gien seg på to måter. Først bredde den seg utover. Kate­go­ri­ene av men­nesker som hadde rett til beskyt­telse mot into­le­ranse, ble flere. Og det som utgjorde brudd på tole­ran­sen, ble til­fel­dig og situa­sjons­be­stemt. I Mac­pher­son-under­sø­kel­sen, bestilt av det bri­tiske innen­riks­de­par­te­men­tet etter det uopp­klarte og maka­bre dra­pet på den svarte Lon­don-bebo­eren Step­hen Lawrence in 1993, ble en rasis­tisk hen­delse defi­nert som «en hvil­ken som helst hen­delse som blir opp­fat­tet rasis­tisk av offe­ret eller en hvil­ken som helst annen per­son». Denne defi­ni­sjo­nen av rasisme – at den fin­nes når noen sier det – ble arbeids­nor­men i mange euro­pe­iske land. Man fikk en ny, «utvi­det liste over men­neske­ret­tig­he­ter», for å si det med Pierre-André Tagui­eff.

Siden ble ideo­lo­gien skar­pere i kan­tene. Den fikk reell, utøvende makt, dels fordi den ble lov­fes­tet, dels fordi fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner opp­trådte som free­lance-politi. Brudd på tole­ranse­ideo­lo­gien med­førte ikke len­ger bare kri­tikk og utfrys­ning, men også fare for tap av leve­brød og pro­ble­mer med offent­lige myn­dig­he­ter.

Der hvor det opp­stod synergi mel­lom disse to tenden­sene, utbre­del­sen og skjer­pin­gen, ble resul­ta­tet hard avstraf­felse av opp­før­sel som inn­til ganske nylig hadde blitt betrak­tet som nor­mal. Homo­ret­tig­he­ter er det mest eks­treme eksemp­let på denne pro­ses­sen. I 2006 ble et ekte­par av kristne evan­ge­lis­ter i Stor­bri­tan­nia for­hørt i en time og tjue minut­ter av poli­tiet, etter mis­tanke om at lit­te­ra­tu­ren de spredde viste «poten­si­elt homo­fobe hold­nin­ger». En 63 år gam­mel luthersk pre­di­kant i Sve­rige ble dømt til én måneds feng­sel for å ha sitert Bibe­lens mis­bil­li­gelse av homo­sek­su­ali­tet. Og Chris­tian Vann­e­ste, et med­lem av den franske nasjo­nal­for­sam­lin­gen som hadde sagt at han fant «hete­ro­sek­su­ali­te­ten homo­sek­su­ali­te­ten over­le­gen på det moralske pla­net», ble den første fransk­man­nen dømt for homo­fobi. Det som hadde vært kon­sen­sus hos men­nes­ke­he­ten fra sivi­li­sa­sjo­nens mor­gen til slut­ten av det 20. århundret, ble ved begyn­nel­sen av det 21. plut­se­lig en for­bry­telse man kunne fengs­les for.

ANNONSE

I saker ved­rø­rende rase og inn­vand­ring ble reg­lene omgjort nes­ten like raskt. I 1984 offent­lig­gjorde Ray Honey­ford, en popu­lær over­læ­rer ved en etnisk blan­det skole i Brad­ford, en artik­kel i Salis­bury Review hvor han angrep visse til­tak gjen­nom­ført av det han kalte «raselob­byen». Han hev­det, langt på vei i lik­het med det den ame­ri­kanske sosio­lo­gen (og siden sena­to­ren) Daniel Pat­rick Moyni­han hadde gjort i sin rap­port The Negro Family fra 1965, at en akti­vis­tisk poli­tikk fra regje­rin­gens side kunne skade mino­ri­te­tene den var ment å hjelpe. For­søm­melse, like­gyl­dig­het og fiendt­lig­het kunne ikke for­klare hvor­for så mange pakis­tanske og vest­in­diske stu­den­ter mis­lyk­tes, skrev Honey­ford. Siden de måtte til­passe seg den bri­tiske stu­die­kul­tu­ren, kunne pro­gram­mer som opp­ford­ret dem til å være stolte av sine opp­rin­ne­lige kul­tu­rer — hva vi i dag ville kalle «multi­kul­tura­lisme» — være til hin­der for dem på sko­len, og føre til ytter­li­gere segre­ga­sjon fra stor­sam­fun­net. Honey­ford fikk rett. Den blandede elev­mas­sen han beskrev for 25 år siden, er ikke blan­det len­ger. I alle fall har sko­len svært få ele­ver av engelsk avstam­ning igjen, og den er blitt omdøpt til Iqra School etter ønske fra det over­vel­dende mus­limske lokal­sam­fun­net den nå lig­ger i. Men det at han hadde rett, for ikke å snakke om at han var godt likt blant stu­den­ter av alle folke­slag, red­det ham ikke fra å miste job­ben.

I 1990 brøt den franske nasjo­nal­for­sam­lin­gen en ny bar­rière. I den hen­sikt å for­hindre «enhver rasis­tisk, anti­se­mit­tisk og xeno­fo­bisk hand­ling» ved­tok den en lov frem­met av den kom­mu­nis­tiske repre­sen­tan­ten Jean-Claude Gayssot, som opp­he­vet visse garan­tier i den 109 år gamle loven om presse­fri­het. Gayssots lov kri­mi­na­li­serte ikke bare hand­lin­ger, men også hold­nin­ger og ideer, i sær­de­les­het benek­telse av nazis­te­nes Holo­caust. Tysk­land og Sveits fulgte snart etter, senere også andre land, slik at det å benekte (eller baga­tel­li­sere) Holo­caust ble straff­bart i Øster­rike, Bel­gia, Tsjek­kia, Litauen, Polen, Slo­va­kia og Sveits. Det var under slik lov­giv­ning at den bri­tiske his­to­ri­ke­ren David Irving ble dømt til tre års feng­sel i Øster­rike i 2006. (Han satt inne mindre enn ett år.)

Frank­rike hadde vært pin­lig berørt av en rekke ytter­lig­gå­ende intel­lek­tu­elle og tid­li­gere Vichy-poli­ti­kere, som hev­det at Holo­caust aldri hadde fun­net sted. Loven kunne kan­skje virke som et for­nuf­tig verk­tøy for inn­fø­ring av offent­lige ansten­dig­hets­stan­dar­der. Det ble den ikke. Den nå avdøde his­to­ri­ke­ren Madeleine Rebé­rioux, for­fat­te­ren av bio­gra­fien over Drey­fus-for­sva­re­ren og sosia­lis­ten Jean Jaurès, advarte mot Gayssots lov så snart den gikk igjen­nom. Det burde være unød­ven­dig å si at hver­ken Rebé­rioux (som kom fra en berømt fami­lie av mot­stands­folk og depor­terte til kon­sen­tra­sjons­leire) eller noen av de mange andre his­to­ri­kerne som var imot Gayssots lov, hev­det at det fan­tes noe som helst av viten­ska­pe­lig verdi i å la folk late som om Holo­caust ikke hadde fun­net sted. Pro­ble­met var sna­rere poli­tisk. «Sov­jet­unio­nen betalte en så høy pris for sin opp­før­sel i slike saker, at Frank­rike ikke burde ha noe ønske om å følge i dens fot­spor,» skrev Rebé­rioux senere. «En dag kom­mer [denne loven] til å gjøre seg gjel­dende på andre områ­der enn folke­mor­det på jødene, og gå over til å handle om andre folke­mord og andre angrep på det noen vil kalle “his­to­riske fakta”.»

Hun fikk rett. I 1995 dømte en fransk rett den engelsk-ame­ri­kanske his­to­ri­ke­ren Ber­nard Lewis, Ves­tens frem­ste auto­ri­tet på det 20. århund­rets Tyr­kia, for å ha unn­latt å bruke ordet folke­mord om tyr­ker­nes mas­sa­krer på arme­nerne i for­kant av den kema­lis­tiske revo­lu­sjo­nen. En lov som defi­nerte disse mas­sa­krene som «folke­mord» ble ved­tatt i 2001. Fem år senere stemte nasjo­nal­for­sam­lin­gen over et lov­for­slag om at enhver som benek­tet denne defi­ni­sjo­nen skulle døm­mes til ett års feng­sel og 45.000 euro i bot (det ble ikke ved­tatt). En annen lov fra 2001 defi­nerte slave­han­de­len som en «for­bry­telse mot men­nes­ke­he­ten». Som et kjøtt­bein til dem som var nos­tal­giske på koloni­ti­dens vegne, ble det i 2005 bestemt at lærere skal under­streke den «posi­tive rol­len» Frank­rike spilte under sitt nær­vær i Nord-Afrika.

Så snart Gayssots lov var blitt ved­tatt, ble det vans­ke­lig å argu­men­tere slag­kraf­tig mot en ende­løs rekke av menings­for­bry­tel­ser, slik Rebé­rioux hadde advart mot. Hen­del­sene press­grup­pene for­søkte å fast­slå en offi­si­ell sann­het om — mas­sa­krene på arme­nerne, koloni­ti­dens reds­ler, slave­han­de­len — var når alt kom til alt akku­rat like reelle som Holo­caust. Man kunne inn­vende at siden Holo­caust-benek­telse van­lig­vis skyl­des anti­se­mit­tisme, og anti­se­mit­tis­men har den moralske for­der­vel­sen av flere vest­lige poli­tiske sys­te­mer på rulle­bla­det, hadde Frank­rike en sær­skilt inter­esse i å unngå at lan­det ble ram­met av noe slikt. Man kunne også bemerke at ingen fak­tisk benek­tet at sla­ve­riet eller kolo­nia­lis­men hadde fun­net sted.

Men diverse etniske lob­byer tol­ket Gayssots lov som en utford­ring til å få sine egne lidel­ser «ran­gert» på linje med jøde­nes. En orga­ni­sa­sjon bestå­ende av «søn­ner og døtre av depor­terte afri­ka­nere» lagde et hebra­isk-klin­gende ord for for­ti­dens slave­trans­port som kunne lyk­kes bedre i å tevle med det reso­nans­rike Shoah, som er nav­net på Holo­caust i Frank­rike. De begynte å kalle slave­sei­la­sene for «Yovo­dah». Den mest frem­stå­ende franske sla­veri­his­to­ri­ke­ren, Oli­vier Pétré-Gre­nouil­leau, kri­ti­serte i et inter­vju i 2005 loven om slave­han­de­len fra 2001. En press­gruppe bestå­ende av «etter­kom­mere av sla­ver» brakte ham for ret­ten for å ha «truk­ket i tvil en for­bry­telse mot men­nes­ke­he­ten». Mange fulgte den svarte, mus­limske pre­di­kan­ten Louis Far­ra­khan i å hevde at jødene var ansvar­lige for hele den vest­lige slave­han­de­len. Den ytter­lig­gå­ende komi­ke­ren Dieudonné Mbala-Mbala, lede­ren for en afro-fransk agi­ta­sjons­gruppe kalt Les Indigè­nes de la Répub­li­que, sa: «Afri­ka­nerne nek­tes inn­syn i sine arki­ver, akku­rat som pale­sti­nerne nek­tes å vende til­bake til sitt land.»

Gayssots lov ble laget for å bekjempe en strå­mann. Den satte fin­ge­ren på tenden­ser fra 1930-tal­let (popu­lisme, nasjo­na­lisme, fascisme) som ved århundre­skif­tet begren­set seg til noen få iso­lerte tul­lin­ger og lenge hadde vært dis­kredi­tert. Det 21. århund­rets pro­ble­mer (inn­vand­ring, isla­misme, vel­ferds­sta­te­nes ban­ke­rott, finan­si­ell panikk og redde-seg-den-som-kan-følel­sen som folk fikk av å leve i et for­bruks­sam­funn) var anner­le­des. Det fan­tes en ny gruppe eks­tre­mis­ter. Mange av dem hadde, akku­rat som disse anti­se­mit­tiske «etter­kom­merne av sla­ver», lyst til å mele sin egen kake ved å spille på et retts­sys­tem foku­sert på 75 år gamle pro­ble­mer. For hver ny, offent­lig sank­sjo­nert, his­to­risk sann­het duk­ket det opp nye «moralske lob­byer», som de kom til å bli kalt i Frank­rike, som sta­dig mek­ti­gere og mer insis­te­rende frem­met sine krav på sta­dig mer sen­trale poli­tiske områ­der. Alvor­lige trus­ler mot fri­he­ten kunne opp­stå sam­ti­dig som Europa holdt under opp­sikt en gjeng ald­rende «fascis­tiske» klov­ner. Og å opp­stå var nett­opp det de gjorde.

Over­satt av Chris­tian Skaug

Copy­right: Document.no

Chris­to­pher Cald­well: Betrakt­nin­ger over revo­lu­sjo­nen i Europa
Del I: Inn­vand­ring
Del II: Euro­pas befolk­nings­pro­blem
Del III: Inn­vand­rings­øko­no­mien
Del IV: Inn­vand­rin­gen sav­ner side­stykke
Del V: Det kapi­ta­lis­tiske argu­ment: Å redde døende bran­sjer
Del VI: Job­ber ingen vil ha
Del VII: Det sosia­lis­tiske argu­men­tet: Vel­ferds­sta­tens red­ning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er inn­vand­rin­gen for?
Del X: Vel­ferd og hvit flukt
Del XI: Bar­ce­lona eller døden
Del XII: Gjest­fri­he­tens for­plik­telse
Del XIII: Asyl og men­neske­ret­tig­he­ter
Del XIV: Asyl og demo­krati
Del XV: Frykt mas­kert som tole­ranse
Del XVI: Kri­mi­na­li­se­ring av menin­ger
Del XVII: For­uret­tede orga­ni­sa­sjo­ner
Del XVIII: Mang­fold og selv­hat
Del XIX: Islam – etniske kolo­nier
Del XX: Dagens og frem­ti­dens mus­limske befolk­ning
Del XXI: Arki­tek­tur og segre­ga­sjon
Del XXII: Segre­ga­sjon eller selv­se­gre­ga­sjon?
Del XXIII: Lom­mer av sha­ria
Del XXIV: Vold, kri­mi­na­li­tet og opp­tøyer
Del XXV: For­stads­opp­tøy­ene og islam
Del XXVI: Stam­me­kul­tur, ideo­logi og eska­le­ring

Document.no invi­te­rer leserne med på å finan­siere over­set­tel­sen av boken slik at den kan pub­li­se­res online, kapit­tel for kapit­tel.

Hvis du synes dette er et pro­sjekt det er verdt å støtte, sett inn pen­ger på konto: 1644.29.32828

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Aesop

    Via Sna­pha­nen kom jeg over noen uttal­ser fra dis­ku­sjo­ner jour­na­lis­ter selv i mel­lom som bør vekke opp­sikt.

    Jour­na­lis­tene det er snakk om job­ber bl.a. for the Guar­dian, Time m.fl. og deres mål er å stanse Fox og er vil­lig til å ty til skitne og ude­mo­kra­tiske triks. De gjør ikke dette fordi Fox er en kon­kur­rent, men fordi Fox ikke føl­ger samme poli­tiske linje som jour­na­lis­tene øns­ker. Flere av utta­lel­sene som kan leses her er grove: 

    http://dailycaller.com/2010/07/21/a-few-excerpts-from-journolist-journalists/