Gjesteskribent

Journalist Kjell Arild Nilsens avsløring av at partiet Rødt har utgitt et amerikansk hefte som hevder at Srebrenica-massakren er sterkt overdrevet, har betydning langt ut over seg selv: den etablerte venstresiden går inn for en revisjonisme som minner sterkt om forsøket på minimalisere Holocaust.

Man må spørre om instinkt-baserte, irrasjonalle politiske krefter på en ekstrem akse viser sitt sanne jeg: hvis benektelse av folkemord er minste felles multiplum er det grunn til uro og bekymring. Så ekstreme tanker har en egen dynamikk.

Nå har de hvert sitt folkemord å benekte:

ML og Rødt benekter folkemordet på bosniakene.

Islamistene og nynazistene benekter Holocaust.

Det finnes en viss logikk i islamistene og nazistenes opptreden: de hater jøder og islamistene vil gjerne fullføre jobben Hitler begynte. Mange av dem bekjenner det åpent.

Det er på mange måter skumlere med sosialistene: de har en høyere troverdighet og langt større innflytelse og påvirkningsmulighet.

Nettopp av den grunn vil Kjell Arild Nilsens kronikk ikke få særlige konsekvenser. Det er for mange som har investert for mye i en venstreorientert livsanskuelse til at de våger å plukke ut stener fra muren. Det er en indikasjon på et forfall i politisk kultur. Normalt ville en anklage om bagatellisering av folkemord veie ganske tungt. Det er tross alt et ord det står en viss nimbus og skrekk av.

Er det arven etter Stalin, Mao og Pol Pot som slår ut? eller glorifiseringen av Arafat og PLO?

Ett av kjennetegnene på 30-årenes kultur var at folk svitsjet fra ytre venstre til ytre høyre, og omvendt: som regel den veien – de gikk fra å være kommunister til nazister.

En plausibel teori kunne være at det manglende oppgjøret med fortidens forbrytelser – gjorde at man lettere slukte islamistenes hatideologi: Muslimene er det nye proletariatet som skal knuse Vesten. Men da er ønsket om ødeleggelse større enn ønsket om forandring. Det er denne irrasjonelle komponenten som er merkbar i Rødts omfavning av den rasistiske serberpropgandaen.

Det er nettopp det som er kjennetegnet på ekstremisme og irrasjonalitet: ytre venstre forsvarer muslimer og islamister, samtidig som de benekter folkemordet på Europas egne muslimer! Hvis jeg var muslim i Europa ville jeg tatt det som et ytterst dårlig tegn: dette vitner om manglende mental balanse.

Affiniteten for serberne er den type sjåvinistisk-rasistisk overlegenhetsdyrking som russerne nå eksellerer i under Putin, med katastrofale resultater for dem selv.

En av veteranene i Rødt, høyskolelektor Peder Martin Lysestøl, svarer i dagens Aftenposten, og han benekter ikke essensen i Nilsens kritikk:

Etter min og manges mening er det få store politiske katastrofer som er så ensidig behandlet i mediene som de om lag ti årene oppløsningen av Jugoslavia varte.

Det lyder nesten som et ekko av Putins ord om at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret. Lysestøl hadde en egen interesse for Jugoslavia, kanskje det er noe av grunnen for denne nostalgien, og kanskje Rødt har råtnet på rot slik at enkeltpersoner kan ture frem.

Men hvorfor går det bare i en retning, det hatbaserte, etnisk-sjåvinistiske? Man må se det i sammenheng med andre avvik: som Brendebergs skriverier om jøder i Klassekampen, og flere lignende overtramp. Forskjellen denne gang er at det kommer fra en av die alte Kameraden.

Lyestøl står inne for revisjonismen i heftet fra the Monthly Review:

I ti punkter påviser forfatterne at mye av det som har vært påstått å være sannheten om krigene, er løgner. Det jeg sier i baksideteksten er at det er viktig at løgnene avsløres.

Det er det samme revisjonistene av Holocaust sier: Man hevder at sannheten er «påstått» og at den i realiteten bygger på løgner. Derfor går man i gang med å avsløre.

Man tar et bukk i retning av etablert sannhet, før man går løs med øks:

Det forfatterne gjør er å reise tvil om omfanget av massakren og å påpeke hvordan Den internasjonale krigsforbryterdomstolens bruk av begrepet folkemord i forbindelse med denne massakren er tvilsomt.

Hvis Lysestøl hadde et minimum av kunnskap og forstand i behold ville han vite at ICTYs arbeid er så omhyggelig og grundig at deres dommer, moralske som juridiske, står på et ytterst solid fundament. Bare det å kalle deres vurderinger for «tvilsomme», sier alt om hvor han hører hjemme.

Lysestøl kommer med et annet standardargument som har en parallell til nazistisk apologi:

Han spør: hvorfor skrives det så mye om Srebrenica, men nesten ingenting om fordrivelsen av 250.000 serbere fra Krajina noen måneder senere, «hvor det også var omfattende og brutale massakrer».

Ni millioner tyskere ble fordrevet vestover i sluttfasen av enn verdenskrig og rundt 1 million mistet livet eller ble drept. Hvorfor vi leser mer om tyskernes folkemord enn om fordrivelsen av tyskerne vestover?

Ganske enkelt fordi det siste er et resultat av det første: både serbernes og tyskernes forbrytelser var så store at det setter deres egne lidelser i skyggen. De brakte ulykken ned over sitt eget hode. Det betyr ikke at feks mange tyske sivile led forferdelig. Men konteksten bestemmer den historiske hukommmelsen.

Det er å lov å minnes alle ofre. Men grensen går der man begynner å skrive om historien. Det er det revisjonistene gjør. Det er det partiet Rødt og Peder Martin Lysestøl gjør. Det er noe ganske annet.

Benekter folkemord

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også