Kommentar

Verden minnes Srebrenica 15 år etter, og denne gang var markeringen større enn noensinne. Skyldtes det antall døde som skulle gravlegges – 755 – eller har Srebrenica begynt å få en ny politisk betydning?

Antall prominente politikere var imponerende. Størst relevans hadde det at Serbias president Boris Tadic var til stede. Tadic representerer et mer moderne Serbia som er klar over hva som skjedde, men at Ratko Mladic fortsatt er på frifot sier noe hvor vanskelig det er å ta et oppgjør med fortiden.

Andre regionale ledere har sin naturlige plass: Montengros president Filip Vujanovic, Slovenias president Danilo Türk, den østerrikske diplomaten Valentin Inzko som er det internasjonale samfunns øverste representant, i realiteten «stattholder», representanter for EU og USA og Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner.

Kouchner var den eneste på toppnivå som kan sies å representere et ekte engasjement for Bosnia helt siden krigens dager.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan var der. Tyrkia har historiske bånd til Bosnia og var tilfluktssted for mange under krigen. Spørsmålet er om Erdogan ønsker å bruke Bosnia politisk.

Norske aviser skrev på lederplass at Norge må erkjenne at Bosnia var et folkemord, noe utenriksminister Jonas Gahr Støre i et svar i Stortinget ga uttrykk for at man gjør, selv om Norge ikke har tradisjon for å gjøre det gjennom politiske vedtak.

Mediene viser også en viss interesse for Srebrenica. Men man behandler det som et enkeltstående tilfelle. Det rager opp i europeisk etterkrigshistorie, og det er som sådan det behandles. Det settes ikke inn i en historisk kontekst.

Symptomatisk er en artikkel av Aftenposten Tor Arne Andreassen. Han har besøkt åstedet og snakket med de etterlatte og rettsmedisinerne. Det er en sterk artikkel. Nå har man faktisk lykkes å identifisere nesten 6500 av 8373. Det er imponerende. Det internasjonale samfunn har ytt en innsats – etter katastrofen, som så ofte før.

6498 av de over 8300 muslimske guttene og mennene som forsvant i Srebrenica i juli 1995, er hittil identifisert av Den internasjonale kommisjonen for savnede personer (ICMP). Identifiseringen av ofrene som etter hvert ble funnet i en rekke massegraver i området rundt Srebrenica, gikk de første årene svært sakte.

Men etter at man tok i bruk DNA-identifisering i 2001, skjøt identifiseringen fart. De siste årene er mellom 467 og 753 personer blitt identifisert hvert år. Den yngste var 13 år gammel, mens den eldste var 81 år gammel. 366 av dem som er blitt identifisert, var under 20 år gamle da de døde.

I det vi kommer på omvisning i senteret for identifisering av ofrene fra Srebrenica, er levningene fra ett av ofrene blitt lagt utover et undersøkelsesbord.

– Det er meget godt bevarte levninger, sier rettsantropologen Laura Yazedjian. –Vi har de fleste knoklene fra den døde, bortsett fra at vi mangler en arm. Det er det som er igjen av en 19-åring som ble drept i julidagene i 1995. Ved nærmere ettersyn kan vi se hvordan 19-åringen som ligger på undersøkelsesbordet, ble drept. Over det ene øret, mot toppen av hodeskallen, er det et kulehull.

Muslimene i Drina-dalen er sterkt knyttet til landskapet, ikke ulikt nordmenn. Båndet blir dobbelt sterkt når deres nærmeste ligger der som ofre for en forbrytelse.

Meira Djogaz forteller at den eneste grunnen til at hun flyttet tilbake, var å få være i nærheten av gravene til sønnene. Hun har to sønner begravet i Potocari og en sønn og ektemannen begravet et annet sted. Hennes eldste sønn og ektemannen ble nemlig drept med bare en ukes mellomrom av serbernes granatild under innledningen av krigen i 1992. Hun peker mot et hus som ligger oppe i åsen bare noen hundre meter fra gravplassen til over 3600 av ofrene fra Srebrenica-massakren.

– Han som bor der var med i den serbiske hæren og deltok i utvelgelsen av dem som skulle drepes, forteller hun. – Mange andre som var med og begikk drapene, bor i nærheten. Du kan tenke deg hvordan det er å bo her.

Men faktaboksen som følger artikkelen er villedende, og vitner om at man ikke har noen gjennomreflektert forståelse av hva som skjedde.

I juli 1995 presset serbiske styrker på mot Srebrenica. Den bosniske hæren trakk ut mesteparten av styrkene sine, og byen falt i serbernes hender.

FN-bataljonen mente de ikke hadde kapasitet til å beskytte flyktningene, og fikk ikke nødvendig luftstøtte.

Hvorfor denne diskrepans mellom historie og umiddelbar realitet? Er det fordi historien er for vanskelig?

Ubehagelig

De to folkemordene i nyere tid skjedde begge under FNs overoppsyn. Det er den brutale sannhet. Politikken som havarerte, er den som Norge har støttet. Norge var til overmål direkte implisert gjennom Thorvald Stoltenberg som Sikkerhetsrådets fredsmekler.

Det skrives lite eller ingenting om denne rollen og politikken i norske medier.

Men en ny «interesse» har dukket opp, og det er hensynet til den voksende muslimske befolkningen i Europa og Norge. Det var jo primært muslimer som var ofre. Omtanken for dagens nye landsmenn får retroaktiv betydning.

Men det skurrer. De samme mediene som idag er islam-vennlige, viste minimal interesse for bosniakene. Sympatien for bosniakene var lunken. Journalistikken var en blanding av distanserthet, motvilje mot å ta stilling og serbersympati. Stoltenbergs berømte setning var ikke tatt ut av lufta: – De er jo serbere alle sammen.

Man har derfor problemer med å hoppe over sin egen historiske skygge. Men ønsket er der.

For å kunne trekke paralleller mellom dagens situasjon og 90-tallet må man gjøre vold på historien. Skammen sitter foreløpig så dypt hos de fleste at man kvier seg. Man vet at det var Europas og FNs passivitet som kostet så mange sivile livet.

Men Dagbladet går foran.

I en leder søndag ser avisen det samme bilde tegne seg i dagens Europa som da de storserbiske sjåvinistene blåste til etnisk rensing.

Markeringene for å minnes Srebrenica som foregår over hele Europa idag, skjer i et landskap av sterkt økende frykt for muslimer. Hatretorikken til Karadzic og Mladic hører vi nå fra glatte vesteuropeiske høyrepopulister som suser fram i valg etter valg. Likhetene er skremmende. Beleiringen av Sarajevo ble rettferdiggjort med at man skulle stoppe «muslimske terrorister». I opptakten til folkemordet strødde Karadzic om seg med formuleringer som like gjerne kunne kommet fra Geert Wilders eller Pia Kjærsgaard: «For oss er et flerkulturelt samfunn det samme som å forsøke å blande det som ikke blandes kan, olje og vann».

Over tid vokste det fram en kollektiv forestilling om at det var enten eller: Enten tar vi muslimene, eller så tar de oss. Slik er folkemordets enkle logikk. La massegravene i Srebrenica stå som en akutt advarsel om hva dagens anti-muslime hatpropaganda kan føre til.

Dette er eksempel på en type retorikk som benytter nettopp de midler man hevder å bekjempe: vulgærpropaganda som glir inn som omsorg for dagens mennesker. Svenske Andreas Malm benytter samme argumentasjon, Bjørgulv Braanen i Klassekampen snakker helst om jøder i 30-årene.

Det er skamløs journalistikk. Man benytter historien som klubbe. Man skjender både de historiske ofrene og i dette tilfelle legitime, demokratiske politikere. Å sammenligne Pia Kjærsgaard med Radovan Karadzic er hinsides enhver realitetssans.

Men det er nettopp den lederskribenten vil man skal koble ut. Vedkommende lager en assosiasjon og håper den med sin moralske sprengkraft skal bli sittende.

Bør de ikke stanses?

Sammenligningen har en innebygd appell: Hvis Kjærsgaard snakker som Karadzic, bør hun ikke da stanses? Hvilke midler kan man bruke for å stanse en potensiell folkemorder? For det er det Dagbladet antyder kan skje i Nederland og Danmark hvis disse politikerne får holde på. Hva slags midler vil være legitime for å stanse dem? Det må være et logisk spørsmål.

Enten er lederskribenten en historisk ignoramus, eller mer sannsynlig: man ser et poeng og klinker til ved å late som om retorikk er kunnskap.

Nøye planlagt

Det storserbiske prosjektet var et resultat av en lang prosess, der b.la. noen av Jugoslavias ledende marxister i Praxis-gruppen – utgitt av Pax forlag – ble nasjonalister. Akademikere i det serbiske vitenskapsakademiet utarbeidet den ideologiske begrunnelse for etnisk rensing, og man overtok det jugoslaviske statsapparatet innenfra og renset ut andre nasjonaliteter fra blant annet hæren. Uten den jugoslaviske staten ville det aldri blitt noen krig eller folkemord. Og den jugoslaviske staten ble kuppet av Slobodan Milosevic. Uten Milosevic heller ingen krig, ikke i det omfang, ikke fire-fem kriger.

Karadzic, Mladic, Milosevic var mordere. Den etniske rensingen ble sluppet løs fra første dag, med spesialstyrker som Arkans som begikk massakrer i Biljelina i april 1992. De internerte og torturerte. Leirer som Trnopolje og Omarska var ikke improviserte tiltak. De var planlagt. Den bosnisk-serbiske hæren og spesialstyrkene fra Jugoslavia/Serbia benyttet hærens egne unntaksplaner.

OK. Men hva med «hatet»?

Det finnes et ytre høyre i dagens Europa som har et hatefullt forhold til muslimer. Men for å få regnestykket til å gå opp utelater Dagbladet mye.

Som en britisk historiker med stor interesse for Balkan, Marko Atilla Hoare, skriver: Det tradisjonelle venstre har sviktet sine idealer og gått i kompaniskap med islamistene. Også kjent som Marx-Muhammed-alliansen. Dagbladet faller selv i denne kategorien.

Som reaksjon på dette har en rekke folk med bakgrunn fra venstresiden, som Nick Cohen, tatt et oppgjør. Denne konflikten begynte allerede under Bosnia-krigen, da det tradisjonelle venstre var mer opptatt av å være mot NATO og USA enn å støtte bosniakene. I Klassekampen var man direkte serbervennlig.

Dette passer med kløften mellom vanlige bosniaker og arabiske/utenomeuropeiske muslimer: Bosniakene var for fredsæle og uvillige til å slåss til at de fikk den muslimske verdens sympati i særlig grad. Det var en nokså lunken støtte.

En sak som kan brukes

Men bosniakenes skjebne bød samtidig på et politisk potensial. Deres sak kunne brukes, slik islamistene i Tower Hamlets i London gjorde det, og slik Iran etter hvert leverte våpen, med USAs godkjenning, og slik jihadister sendte sine mujahedin. Men det var ikke noe lykkelig kompaniskap.

Islamistene fikk en fot innenfor i Bosnia, slik at islamismen fikk et brohode også der.

Men det er historisk taskenspill og lureri når Dagbladet oppkaster seg til moralsk dommer og setter demokratiske politikere i bås med folkemordere.

Dagbladets egen rolle

Hva med Dagbladets egen rolle? Hva skrev avisen på lederplass etter Srebrenica, for massakren ble kjent temmelig fort. Da var vel Dagbladet opprørt? Nei, avisen skrev at «det er vanskelig å føle sympati med noen av partene». Det var samme dag det ble holdt en demonstrasjon mot massakren på Universitetsplassen.

Mange av dagens innvandrede muslimer til Europa er ikke som bosniakene. De er ikke europeere, og mange sliter med å finne seg til rette. De velger islam fremfor det sekulære samfunn, og noen vil realisere gudsstaten med egne lover og sogar vold. Dette skremmer – helt legitimt – europeerne. Både Pia Kjærsgaard og Geert Wilders er demokratiske uttrykk for denne frykten. Å slå dem i hartkorn med Karadzic er nedrig. Det er et angrep på den demokratiske prosessen og har noe av den samme frekkhet og arroganse som de storserbiske nasjonalistene opptrådte med. Sannheten var hva som passet i øyeblikket.

Dagbladets leder: Folkemordets logikk, søndag 11. juli 2010.

Begravelsene i Srebrenica fortsetter