Kommentar

Brennpunkt-redaksjonen i NRK har sendt to programmer laget av Ola Flyum om krigen i Bosnia. Begge var «revisjonistiske», dvs. presenterte helt nye vinkler på krigen. Hvis man skal utfordre den rådende oppfatning, bør man ha solid dokumentasjon. Flyums filmer er utflytende og uten kontekst, og påstandene blir hengende i luften.

Det mest alvorlige er at de prøver å slå bena under kjente fakta om muslimene som hovedofrene for krigen.

Programleder Håkon Haugsbø synes ikke å forstå ironien og paradokset når han i introduksjonen understreker at dette var den verste krigen i Europa siden annen verdenskrig. Over 100.000 mennesker ble drept.

Filmen han introduserer, konkluderer imidlertid med at sannheten om krigen er en helt annen: Det muslimske lederskapet var svikefullt, forrædersk og korrupt. Ikke bare ofret de Srebrenica; den militære lederen i byen, Naser Oric, hadde oppført seg slik at Ratko Mladic var i sin fulle rett da han angrep og inntok byen.

Dette er det mest alvorlige ved filmen: Srebrenica er kjent som den verste massakren i Europa siden annen verdenskrig, men ifølge filmen var den en konvensjonell militær operasjon.

Det er ordene til en tidligere ansatt i USAs National Security Agency, John R. Schindler, en av nøkkelfigurene i filmene.

Det er få av dem. En annen er bosniaken Mirsad Fazlic, som er cicerone og gravende reporter. Men ut fra de dristige påstandene i filmen virker utvalget av kilder  merkelig: en tidligere bosnisk ambassadør til London, en tidligere bosnisk militær fra Zepa, den tidligere politisjefen i Srebrenica (som omtales som «mektig»!). Utvalget virker tynt de alvorlige påstandene tatt i betraktning. Man spør seg: Er det fordi teamet ikke fikk andre i tale? Eller er det fordi de sa det man gjerne ville ha bekreftet?

Intervjuene med serbiske ofre virker ekte nok. Men man savner kontekst, man savner uttalelser f.eks. fra Haag-domstolen, som bl.a. frikjente Naser Oric i 2008. I filmen påstås det at han var skyld i drapene på 1.300 sivile serbere. Ordet som brukes er «butchered», slaktet. Ville det ikke vært naturlig å spørre domstolen?

I filmen hevdes det at Oric og hans menn utførte de mest bestialske handlinger. Angrepet på byen Kravica fremheves. En rettsmedisiner fra Beograd, Zoran Stankovic, forteller om overgrepene mot bakbundne fanger i Zvornik. En serbisk filmfotograf, Urosevic, var med da Naser Oric ble konfrontert med spørsmål om lemlesting og tortur. Filmskaperne snakker med serbiske etterlatte som kan fortelle om grusom tortur. Det er klart slikt gjør inntrykk på seerne.

Det hevdes at drapene hadde et religiøst preg. De drepte var omskåret og kastrert før de ble drept. Gravide kvinner fikk skåret inn kors på magen og fostrene ble fjernet. Noen ofre ble korsfestet til trær.

Her begynne tvilen å melde seg. Hvis slike overgrep var begått av Oric og hans menn og dette kunne dokumenteres – burde man ikke konfrontert domstolen i Haag med bevisene?

I parentes bemerket er det også skrevet så mye om Srebrenica at disse overgrepene fra muslimsk side umiddelbart ville fått internasjonal oppmerksomhet om de hadde blitt kjent. Kan Flyum og Fazlic ha kommet over helt nytt materiale?

Grunnen til at man må tvile på dette, er den fremstilling filmskaperne gir av hvorfor Srebrenica ble erobret av serberne.

Det ene elementet var de beskrevne angrep på og overgrep mot sivile serbere i landsbyer og på gårder rundt Srebrenica. Det ble påstått at 5.000 sivile serbere ble drept i slike angrep, et voldsomt høyt tall.

Den andre faktoren var Alija Izetbegovics kynisme og troløshet. Izetbegovic var opptatt av sammenhengende områder. Å bevare enklavene nær Drina-dalen ville bli vanskelig, bedre å bytte dem mot forsteder til Sarajevo, var tankegangen. Utad kunne man late som om man forsvarte seg heltemodig, mens man i realiteten ofret befolkningen i disse områdene for maksimal internasjonal sympati.

Slik opplevdes ikke de beleirede områdenes situasjon da krigen pågikk. Områdene var isolert, befant seg i en trengt situasjon, ble stadig angrepet, det var problemer med å få inn forsyninger fordi serberne blokkerte og trenerte, og regjeringen i Sarajevo var selv i en trengt situasjon, med få og små ressurser som skulle fordeles på mange fronter. Man var heller ikke profesjonell, og ting gikk på tverke eller ble amatørmessig håndtert.

Men derfra til det kyniske spillet Flyum skisserer, er det et stort sprang.

Så går Flyum og Fazlic over til å beskrive selve inntagelsen av Srebrenica, som var et brudd på FNs sikkerhetssone, og ordbruken her er påfallende.

Nevnte Schindler har uttalt at det foregikk våpenslipp til Srebrenica. Det ville i så fall vært et alvorlig brudd på sikkerhetssoneavtalen. Men Schindler sier disse «black flights» var noe alle visste om, og han hevder at det var en årsak til at Ratko Mladic iverksatte Operation Kravija.

Den utløsende faktor var en ordre fra Izetbegovic om å angripe den serbiske landsbyen Visnjica 26 juni 1995. Her ble fire serbere drept, hus brent og sauer stjålet.

– For serberne var dette som en marsjordre, sies det i filmen.

Ratko Mladic, øverstkommanderende for BSA, den bosnisk-serbiske hæren, hadde 400 soldater og 1.600 lokale.

– Men Mladic stolte ikke på disse, de manglet disiplin og han var redd de ville benytte enhver anledning til å ta hevn, sies det i filmen.

Det sies i neste øyeblikk at BSA var underlegne. For Oric hadde 5.500 mann under våpen og ble støttet av NATO-fly.

Nå var ikke Oric og hans nærmeste lenger i byen. De hadde forlatt den til fordel for Tuzla i april.

Da Mladic rykket inn i byen, fant han den tom. Alle forsvarere var borte, og sivile hadde flyktet til FN-leiren som lå i en nedlagt batterifabrikk i Potocari, rett nord. Mladic sto overfor en vanskelig oppgave – han måtte finne Orics menn, hevdes det.

Vi ser bilder av Mladic i det berømte møtet med Srebrenicas ordfører og leder for den nederlandske FN-styrken, Karremanns. Mladic lover høyt og hellig at ingenting skal tilstøte bosniakene. Det gir han sitt æresord på.

De neste timene og dagene ble 2.000 bosniaker drept på stedet, sies det.

Ytterligere 5.000 ble drept på vei til Tuzla. Dette var soldater og sivile om hverandre som forsøkte å flykte. Serberne forfulgte dem.

– Det var som en konvensjonell militære operasjon, sier John R. Schindler.

Det var altså ingen massakre, slik verden inntil nå har trodd.

Ola Flyum finner ingen grunn til å gå nærmere inn på hvordan denne «myten» kunne oppstå. Men han antyder motivene når han sier at myndighetene bare har frigitt 50 % av de DNA-identifiserte likene man har gravd opp. Man frigir dem puljevis for å holde på verdens oppmerksomhet. Mao manipulasjon med ofrene nok en gang, nå etter at de er drept.

Så hvem er egentlig skyldig? spør programmet.

Man må heller spørre NRK, Brennpunkt: Hvordan er det mulig å presentere dette som et program om den verste massakren siden annen verdenskrig, når programmets budskap er at det ikke var en massakre slik ofrene hevder, men noe de selv bidro til og utløste ved sine lokale overgrep, ved kynisk maktpolitikk, ved USAs brudd på sikkerhetssoneavtalen, slik at serbernes angrep var forståelig.

Det foreligger et stort materiale om Srebrenica, og påstandene i filmen står i skrikende kontrast til dette. Mladics styrker var ikke underlegne, og NATOs fly kom aldri, det sørget Thorvald Stoltenbergs kollega Akashi for. Drepingen var heller ikke spontan. Det var en nøye planlagt operasjon, som krevde et stort logistisk apparat: Det finnes detaljerte beretninger om alle biler og busser som ble rekvirert. Dreping av så mange mennesker er en krevende affære.

Alle som nærmer seg en slik hendelse, oppdager hvor kompleks og enorm den er. Den krever virkelig en stor innsats for å realiseres. Serberne klarte det.

Men NRK og Ola Flyum vil ha oss til å tro at muslimene kan skylde seg selv. Det budskapet serverte Thorvald Stoltenberg allerede under krigen.

Det offisielle Norge inntok en svært lunken holdning til bosniakene under krigen. Til tross for at Norge mottok 10.000 flyktninger, har ikke interessen og medfølelsen stått i forhold. Bosniakene er en forholdsvis usynlig gruppe i Norge. Dette står i et merkelig misforhold til hvordan man anstrenger seg for å komme ikke-europeiske muslimer i møte.

Det er som om historien ikke har funnet sted. Vi snakker om vårt eget blodige kontinet. Bosniakene er våre.