Kommentar

Noen vil sikkert mene at hvis også Ratko Mladic pågripes – om han blir tatt levende er en annen sak – kan det endelig settes punktum for Milosevic-æraen som brakte slik vanære over Europa. Men det er en overflatisk betraktning.

Ondskapen Karadzic, Mladic og Milosevic sto for, er fortsatt med oss, og Bosnia er et ødelagt land.

Fra et begrenset synspunkt er det viktig at de største forbryterne blir tatt og stilt for retten. Uten Karadciz og Mladic vil Krigsforbrytertribunalets arbeid vært ufullstendig. Flere stater har likevel ønsket at domstolen skulle legges ned, slik de også saboterte domstolens arbeid i begynnelsen.

Den harde realitet er at internasjonal rettferd er omstridt. Israels okkupasjon og overgrep blir vi uavlatelig minnet om, men de virkelig store forbrytelsene er omhegnet av mange hensyn. Fordi folkemord som regel begås av stater, berører de reasons of state, og dermed interessene til andre stater. Da er folkemord ingen hindring.

Slik var det også etter annen verdenskrig. Men det var en viktig forskjell: I denne krigen hadde de demokratiske landene brakt store ofre. Det gjorde de ikke i Bosnia. Tvertimot, man syntes ikke bosnierne var verdt en eneste FN- eller NATO-soldat. Hvilken politiker tør be foreldre sende sine sønner ut for kanskje å dø? spurte Thorvald Stoltenberg, og mente svaret burde være: Ingen.

Karadzics og Mladics prosjekt var mulig fordi ansvarlige politikere i Europa, USA og FN aldri turde konfrontere serberne. De danset tango med døden. Srebrenica var den logiske endestasjon.

UNPROFORs og FNs ansvar er fastslått, liksom de nederlandske soldatenes. Men liberalitetens knefall for vold og trusler har ikke gått inn, fordi den samme holdning fortsatt er rådende. Den eksisterer i en bekvemmelighetsallianse med kynisk realpolitikk. Ingen ønsker å ofre noe som teller: sitt eget blod for sin neste.

Darfur er et nytt Bosnia. Liksom bosniakene er den afrikanske del av befolkningen ikke nok verdt. Det finnes dessuten en rekke storpolitiske hensyn som dikterer at man ikke griper inn. Men et flyforbud over Darfur ville neppe utløst noe ragnarokk, og ville vært et viktig symbol på at det internasjonale samfunn bryr seg.

Til syvende og sist handler det om «baller». Sjefaktor Luis Moreno-Ocampo har guts. Parellellen til Bosnia er slående også på dette punkt: De samme aktørene kommer løpende og advarer: En tiltale mot president Omar al-Bashir vil gå ut over sivilbefolkningen i Darfur. Det var akkurat slik man advarte mot å trosse serberne.

Hvorfor denne unnfallenhet? Er Aftenposten og Stoltenberg-regjeringen onde? Ikke primært. Unnfallenheten bunner i uvilje mot å betale prisen for en konfrontasjon. Man nekter å erkjenne hva man står overfor og hva som kreves for å beseire det. Men da havner man lett på parti med de som ønsker at ikke noe skal skje.

Humanitær hjelp er i våre dager blitt et skalkeskjul for å slippe å foreta seg noe som monner.

Bosnia innvarslet en ny mørk tid, for Europa og verden. Bare to generasjoner etter annen verdenskrig ble et europeisk land igjen utsatt for noe som kunne minne om nazisme: en ekstrem nasjonalisme med etnisk rensing som program.

Som om ikke det var nok: Midt under krigen i Europa skjer det et nytt folkemord, i Afrika. Også dette planlagt, og tallet på drepte er her enda større, rundt 800.000. Verdenssamfunnet, les: Vestens, unnfallenhet og kynisme er enda mer åpenbar.

Mens Bosnia er Europas ansvar og skam, er Rwanda USAs. I begge tilfeller var det Clinton-administrasjonen som styrte. NRK viste lørdag filmen «Shake hands with the devil». Vi så bildet av den godt likte utenriksminister Madeleine Albright i Sikkerhetsrådet, som satt og bestemte at FN-soldatene skulle trekkes ut.

Bosnia og Rwanda var den liberale elitens nederlag. Det ene verre enn det andre.

For bosniakene har arrestasjonen av Karadzic derfor en bitter smak. NATO unnlot å handle da det kunne ha betydd noe, rett etter Dayton-avtalen. Det ga inntrykk av at de serbiske lederne nøt immunitet, hvilket de trolig også hadde.

Slik er politikk: full av brutale motsigelser. Krigsforbrytertribunalet arbeider for rettferdighet, og politikerne som opprettet det, saboterer at de viktigste blir tatt.