Kommentar

Slobodan Milosevics styre er et skrekkens eksempel på hvordan et samfunn ikke løser etniske konflikter. Burde ikke det være en lærdom vi tar til oss?

Mediene har en merkelig evne til å konservere hendelser og fryse dem i tidssegmenter. Milosevic tilhører årene 1987-2000, som vi fjerner oss fra i hyperfart. Men hva med lærdommene? Er det ikke noe fra denne tiden som har relevans for vår egen?

Jugoslavia var et lappeteppe av kulturer og folk. Tito la et lokk over motsetninger og interessekonflikter mellom folkegruppene og tvang alle inn under Enhet og Brorskap. Da republikker og folk begynte å gli fra hverandre, tok Milosevic skrittet og sa høyt til serbere i Kosovo: «Ingen skal slå dere mer!» Han sto frem som serber, og det han sa var egentlig: Vi skal forsvare oss mot de andre, og det var i dette tilfellet kosovoalbanerne, som i hovedsak er muslimer. Konflikten som var opptakten til Jugoslavias sammenbrudd, hadde altså et kulturelt/politisk og religiøst tilsnitt.

Milosevic dyrket frem en sjåvinistisk storserbisk nasjonalisme. De andre så på med skrekk. Så slapp han ødeleggelsene og krigen løs.

Er det noe å lære av dette? Den utspekulerte, hensynsløse volden savner sidestykke i etterkrigs-Europa. Milosevic renset offiserskorpset for andre nasjonaliteter, tømte fengslene og til dels de psykiatriske anstaltene og sendte dem ut for å myrde og fordrive.

Det kan ikke skje hvor som helst med hvem som helst. Bestemte forutsetninger må foreligge. Bl.a. et folks oppfatning av seg selv som forurettet, som ofre med krav på oppreisning. I dette tilfellet med rett til å hevne tifoldig. Offer-rollen er opplagt et faretegn. Tyskerne bar på et slikt stigma etter første verdenskrig. Følelsen av å være krenket og ydmyket gjorde dem mottagelige for AH og NSDAP. Araberne har dyrket en lignende offerrolle i flere tiår. Det har også muslimer utenfor Midtøsten, med lokale variasjoner.

Storserbisk nasjonalisme gikk ikke bare utover muslimer. Kroatene fikk også sitt. Her var det oppgjøret med Ustasja som lå bak. Men den religiøst-blandende nasjonalismen bidro til at bosniakene ble mer religiøse og mistet noe av troen på Europa, til tross for deres fredsælhet. Kosovoalbanerne sverget aldri mer å akseptere serbisk overhøyhet, og brente ned de ortodokse kirkene og klostrene. En forferdelig vandalisering. Det samme hadde serberne gjort i Bosnia, ødelagt 800 moskeer, blant dem flere uerstattelige. Akkurat denne dimensjonen ved krigen, ødeleggelsen av religiøse symboler, er lite omtalt. Å stå på tomten til den store moskeen i Banja Luka, som ble omgjort til parkeringsplass, er en forferdelig opplevelse. Stedet åndet forbrytelse, omtrent som etter nazistenes ugjerninger.

Milosevic valgte krigen som middel og det endte med forferdelse. Ødeleggelsene var ikke «collateral damage», en beklagelig følge av omstendighetene. De var planlagt og var ment å skape gjensidig uforsonlig hat.

Ingen ønsker å gjenta det eksperimentet i dagens Europa, i stor eller liten målestokk. Lærestykket er likevel der: For å avverge en katastrofe må man handle i rette øyeblikk. Det nytter ikke å vente til man ser resultatet. Man må tidlig oppdage hvor det bærer hen. Venter man for lenge blir omkostningene store, særlig for de det går ut over.

Europa gikk i denne dobbelte fellen, slik at det moralske nederlaget ble dobbelt. Unnfallenheten gjorde at man forspilte mulighetene til å stanse volden på et tidlig stadium, og prisen ble følgelig meget høy for ofrene. Derfor hadde Dayton et preg av å være halvt seier, halvt nederlag. Og den manglende viljen til å ta Karadzic og Mladic bare bekrefter dette.

Brorparten av Milosevics ofre var muslimer. I tilfellet bosniakene var deres skjebne knyttet til at de hadde konvertert til islam. Nå skulle det tas et oppgjør med tyrkere og ottomaner! For kosovoalbanernes del spilte religion en underordnet rolle. Her handlet det mer om demografi, et annet sensitivt tema.

Bare det å diskutere Balkan-krigene med tanke på dagens Europa er en uvant problemstilling. Men kanskje andre gjør det og trekker lærdommer?

Serberne er representanter for europeisk, kristen kultur. Den råskapen de har vist mot andre vil hefte ved dem i lang tid. Akkurat som tyskerne har de et langt forsoningsarbeid foran seg.

For oss andre er det dynamikken i historien som bør studeres og huskes. Folkegrupper kan settes opp mot hverandre. Uttrykket balkanisering er gått inn i språket. Det er noe av det som skjer i Irak: Individer søker identitet og trygghet i gruppen. Folkegruppene skilles, de bor ikke lenger sammen, og mennesker drepes i hevnoppgjør kun fordi de tilhører en folkegruppe.

Farene ved gruppetenkning kan ikke understrekes sterkt nok. Når frykten overstiger et visst punkt, blir noe av prosessen selvdrivende. Milosevic visste hvordan han skulle spille på denne frykten. Her har vi et eksempel på politisk manipulasjon med forferdelige konsekvenser. Vi burde bruke dette blodige skuespillet til å lære, slik at vi selv ikke faller som ofre for de samme mekanismene. Spenninger og motsetninger i fremtidens Europa gir oss ingen garanti mot gjentakelser.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også