Kommentar

Jeg leser to reaksjoner i Norge på Beslan: Den ene er den velkjente konsensus-søkende, konfliktskye, avpolitiserende: «vi vil alle det beste»-holdningen, som skyr unna de mørke sidene i russisk historie, selv om de er store som himmelen. Den andre er tendenser til en positiv sympati for Putins kamp mot terrorismen. Men er det samme kamp Russland og Vesten kjemper?

Faren er stor for forenklinger, og for å søke sammen med fiendens fiende, som også er kaukasisk, hvit og har kristne røtter. Det kan føre galt av sted.

Det går en vei fra Beograd til Moskva. Disse ortodokse områdene har på grunn av sin erfaring med kommunismen, og en spesiell nasjonalisme, havnet i en mental bakevje, hvor elementer raskes sammen til en «ideologi». Det var akademikere som forsynte Slobodan Milosevic med det ideologiske skytset til å starte krigen for Stor-Serbia. En gjenganger er synet på seg selv som forurettet offer. Det finnes noe av det samme grumset i Russland. Kirken er med, som i Serbia.

Stikkord for denne nasjonalismen er et tydelig skille mellom oss og dem, hvor de andre gjerne er minoriteter i landet: behandlingen av de kaukasiske folkene med tilnavn som «svartskaller». Gjenoppliving av antisemittisme, Zhirinovskij, fascistlignende grupper, alt dette er uttrykk for en tendens. Det er ikke lett å være afrikaner i Moskva. Heller ikke homoseksuell. Kristendommen får en brodd mot andre: Forholdet til muslimer er anstrengt, for å si det mildt.

I Hellas er noe av de samme stemningene utbredt. Først like før OL ble det vedtatt at Athen skulle få sin første moské, til tross for at det finnes titusener av fremmedarbeidere i landet som er muslimer. De møtes i undergrunnsmoskeer. Grekerne holdt med serberne under krigen i det tidligere Jugoslavia, og angrep britiske soldater som gikk i land i Thessaloniki på vei til Kosovo.

For vår egen del er det et tankekors: at det var så liten sympati for muslimene i Bosnia, og heller ikke er det for tsjetsjenere. Den liberale eliten som ellers står på barrikadene for palestinere og sørafrikanere, forholdt seg taust da muslimene på Balkan, Europas innfødte muslimer, ble forsøkt utryddet. Heller ikke kosovoalbanerne fikk den politiske sympatien, det var mer den humanitære, apolitiske (tiltalen i Haag mot Milosevic omfatter nå folkemord).

Putins Russland har skapt seg sin egen fiende i Tsjetsjenia. Vesten må vokte seg for ikke å falle i den samme forenklingens felle. 911 har fått en retroaktiv kraft, hvor synet på fortiden refortolkes. Noen ganger riktig, andre ganger galt. I tilfellet Bosnia er det flere som der ser et eksempel på at Alia Izetbegovic var fordekt islamist, som slapp Al Qaida inn i Europa. Dette er feil både faktisk og politisk: Al Qaida var fysisk til stede, men fikk aldri fotfeste, ganske enkelt fordi bosniakene står helt fremmed overfor en slik type islam.

Men det som skjedde, var at Iran tilbød assistanse, og at mujahedin meldte seg til tjeneste. Dette alarmerte amerikanerne og var en grunn til at USA forsto at de måtte gripe inn.

Bosniakene ble mer religiøse. De sto alene, forlatt av verden, og da er religion identitetsskapende.

Moralsk har vi et problem: Imamen av Sarajevo, Mustafa Ceric, sa i et intervju med BBC: Hvilken rett har dere til å kritisere oss? spørsmålet gjaldt islamisme og terror.

Spørsmålet er betimelig. Bosniakene paid the price. Mens vi satt trygt foran TV-skjermen og lot folk som Thorvald Stoltenberg representere oss. Den som har latt et Srebrenica skje, har mistet noe av sin rett til å mene noe overfor ofrene.

Det er en sannhet vi ikke tenker over, tar inn over oss. Den har relevans for kampen mot terror.

Jason Burke skriver i boken Al Qaeda, in the shadow of terror, godt om alle betydningene av ordet Al Qaida. Det kan like godt bety prinsipper, og det er slikt det ble oversatt av FBI opprinnelig. Det handler om strømninger, om oppfatninger av verden, og ikke alle er like. De har noe til felles, men er farget av lokale forhold. Vi gjør en stor feil ved å samle alt i en stor haug og kalle det Al Qaida, ledet av bin Laden. Virkeligheten er langt mer komplisert.

Noe av den samme forenklingen er til stede i Bush-administrasjonens terrorbilde. Verdensopinionen reagerer instinktivt og føler seg usikker og utrygg, med en viss rett.

Det internasjonale samfunn, FN og Vesten, har støttet Putins Russland i dagens situasjon. Av bekvemmelighetshensyn og fordi de ikke kunne annet. Men hvis ikke Vesten legger press på Moskva og krever en politisk løsning, vil denne forenklingens logikk kunne føre til at Russlands terror sauses sammen med Vestens på en ulykksalig måte. Da kan begivenhetene fange på måter vi idag ikke kan forestille oss.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også