Kommentar

Når man leser meldingene om Angela Merkel og Francois Hollande som er på vei til Moskva, Jens Stoltenberg som skal møte Sergej Lavrov på sikkerhetskonferansen i München, John Kerry i Kiev, Biden i Brussel, så kan vi konstatere: Vi har vært her før. Det er déjà vu.

slobo

Slobodan Milosevic spilte på samme nasjonalistiske, sjåvinistiske strenger som Putin nå gjør. Hans endelikt burde være en advarsel. Også for Vesten. Putins bruk av krig som politisk våpen og diplomati som uthalingstaktikk minner i forbløffende krag om Milosevic. Leser man ikke historie i utenriksdepartmentene?

Det er akkurat samme opplegg som under Balkan-krigene. EUs politikere skytlet frem og tilbake til Beograd, også den gang med håp om forhandlinger og våpenhvile. Hver gang ga Slobodan Milosevic dem et lite håp, nok til at de kunne holde fast i et ørlite håp. Det var på grensen til det uanstendige. Gang på gang ble våpenhvilen brutt. Gang på gang reiste forhandlerne til Beograd og fikk forsikringer om at den serbiske siden ikke ville noe annet enn fred.

Også den gang var det en Stoltenberg i en av hovedrollene. Thorvald Stoltenberg var forhandler på vegne av FN, sammen med EUs David Owen. Begge deltok i den diplomatiske runddansen som gav illusjonen av at Serbia ville ha fred. Stoltenberg la ikke skjul på sin pro-serbiske holdning og ble etterhvert lite populær blant bosniakene. Ikke bare sa han om bosniakene at «de er jo serbere alle sammen», en uttalelse som selv norske medier fant var hårreisende, han insinuerte også at bosniakene selv sto bak noen av de mest blodige angrepene på sivile i Sarajevo, noe serbisk propaganda påsto. Hensikten skulle være å utløse NATO-flyangrep. Bosniakene var den svake part og fikk sympatien. En slik handling ville deligitimert dem moralsk. Stoltenberg senior ytret seg slik etter krigen, men da gikk han enda lenger og påsto at det var ensidige medier som vant krigen for bosniakene. Det var kampanjejournalistikken til CNN og andre som forlenget krigen for den fikk bosniakene til å holde ut.

Embargo

help-bosnia-now

Bosniakene fikk nemlig ikke våpen utenfra. Det sørget vestlige land for. Storbritannias utenriksminister Douglas Hurd ble «berømt» for sin uttalelse om at de ikke ønsket en «level killing field». Det var en slags pervers anstendig måte å si at hvis bosniakene fikk våpen ville også de kunne drepe. Det var bedre at bare den ene siden kunne det!

«Verdenssamfunnet» godtok slike uttalelser. John Majors konservative regjering kjørte langs samme spor i flere år. Og bosniakene døde.

Vi står i en tilsvarende situasjon i Ukraina. Der har separatistene fått tunge og avanserte våpen fra Russland. Ikke bare det. De har også direkte deltagelse av russiske spesialstyrker. Det fikk vi et lite bevis på da en våken kvinne i Moskva overhørte en samtale på bussen.

Svetlana Davydova bor like i nærheten av basen hvor den militære etterretningen GRUs 82. brigade holder til. De er stadig å se på offentlig kommunikasjon med sine karakteristiske grønne uniformer. Denne dagen var det en soldat som snakket skjødesløst på telefon om at de var på en «mission»: De ble sendt i sivil til Moskva og derfor på en «forretningsreise». Davyvodva forsto at det dreide seg om Donetsk i Ukraina. Der er det sett mange «grønne menn» uten uniformsmerker. Hun ringte den ukrainske ambassaden og trodde at informasjonen kunne forhindre videre krig. I stedet ble hun 21. januar arrestert i sitt hjem og risikerer nå 20 års fengsel for landsforræderi. Slik er det i Putins Russland.

Moderasjon betyr fred?

vladimir-putin-night-wolves-biker-gang-1

Putins regime har et preg av opera, av å være teater. Men det er et dødelig teater av de mange som utsettes for det. Gudfaren til venstre, gladiatoren til høyre.

Opplysningene er ikke sjokkerende. NATO har lenge sagt at det står russiske soldater i Ukraina. Selv Jens Stoltenberg har sagt det offentlig. Likevel skriver Ingeborg Moe og Alf Ole Ask i Aftenposten:

Mange frykter at våpenhjelp fra Vesten vil være den unnskyldningen Putin trenger for å gå inn i Ukraina med regulære styrker.

Aftenposten representerer nei-til-krig-fronten. Nyheter vinkles for å bygge opp under at alle offensive svar på Putins krig er å eskalere volden. En melding om at Norge skal holde en øvelse i Finmark med 5.000 mann, for første gang siden 1967, utstyres av avisen med tittelen: 5.000 soldater i Finmark kan provosere Russland. Avisen siterer NUPI-forsker Jakub Godzimirski, som samtidig sier at dette er bløff fra Putins side, som har gjort langt mer provokative ting langs grensen.

Politikken er som før annen verdenskrig: Det gjelder å sitte stille i båten og foreta seg minst mulig. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sier det er uaktuelt for Norge å levere våpen til Ukraina. Tyskland vil gjerne opptre ansvarlig.

Blod på tann

Men i en krig mister man momentum hvis man ikke gir et svar som er adekvat. Signalene fra Europa har lenge vært at man helst ville nedskalert sanksjonene hvis bare Putin kunne hive til dem et bein. Det har han ikke gjort. Tvertimot. Putin har vist at han mener krig. Budskapet er ikke til å ta feil av. Merkel – Hollande er en vits – liker ikke dette og vrir hendene. Det gir Putin blod på tann.

Budskapet lyder klart og tydelig fra Baltikum og Polen: Hvis ikke Ukraina får hjelp, hjelp som monner, offensive dødelige våpen, vil Ukraina falle. Hvor langt Putin går, om han er villig til å innta Kiev er uvisst. Han har allerede vist at han er villig til å gå all the way.

NATO kan følgelig velge om de vil stoppe ham nå, hvor prisen er overkommelig. Eller om de vil vente til krigen har gått så langt at NATO ikke tør gå inn, for det ville da kreve så stor innsats at det ville bety direkte deltagelse. Det er denne eskaleringen Putin satser på.

Gambler

Slobo Milosevic gjorde akkurat det samme, og han utmanøvrerte Vesten gang på gang.

Etter noen runder blir man ikke offer for svindlende affærer, man blir selv deltager i spillet. Det ble Europa, til prisen av et stort moralsk tap. Endestasjonen Srebrenica handlet om noe mer enn 7000 drepte.

Europa/NATO/USA er på vei mot et lignende nederlag. Og denne gang er innsatsen mye høyere. Putin er en gambler, liksom Milosevic var det og han vil fortsette å gamble – med krig som innsats – inntil han blir stoppet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også