Sakset/Fra hofta

Klassekampen har intervjuet Nik Brandal om intellektuelle som inntar ekstreme standpunkt og dermed bidrar til forføring i stedet for opplysning. Anledningen er en ny bok.

Samtalen er springende. Gert Nygårdshaug nevnes, fordi han kort etter 9/11 skrev kronikken «Vi som ikke tenner lys for USA»   i Dagbladet.

Klassekampen er ambivalent til et prosjekt som også omfatter venstresiden. Det forstår man godt. Brandal & Co ville funnet mange eksempler hvis man tok for seg avisens redaksjonelle linje sett opp mot politiske konfliktlinjer.

Det mest oppsiktsvekkende er at redaktør Bjørgulv Braanen har valgt å forsvare Russland, selv etter nedskytingen av MH17 og leveranser av tunge våpen til opprørerne.

Den kjølige holdningen til Kiev har vært politikk i lang tid. Men derfra til å forsvare Vladimir Putin, etter at han viser at han er en Slobodan Milosevic king size, er et ganske stort sprang. Da har Braanen på mange måter gått over Rubicon.

Putin er den fremste trusselen mot den politiske orden i Europa etter annen verdenskrig. Putin viser at han er villig til å smadre den. Dette forsvarer Braanen, dvs. han later som han ikke ser det, som at det er noe annet som foregår.

• Russland framstilles som en uberegnelig røverstat, som bare kan stoppes med boikott, sanksjoner og eksportforbud. Virkeligheten er ikke så enkel. I stedet for forsoning, vil denne typen sanksjoner øke bitterheten og besluttsomheten i Russland og styrke Vladimir Putins posisjon. Det er mye som taler for at et tillitsfullt samarbeid med landet, basert på respekt og likeverd, ville vært en mye bedre strategi for å skape fred og forsoning i Ukraina.

Er det fremstillingen det er noe galt med? Tydeligvis. Det er altså Vesten som har skapt et fiendebilde. At EU og til dels USA har holdt igjen og motstrebenede innført sanksjoner, er ikke realiteter i Braanens verden. Her er det den gamle leninistiske konspirasjonen og paranoiaen som stiger frem: Det er alltid Vestens skyld. Vesten representerer ursynden.

Blod er tykkere enn vann sies det, og når the chips are down er det en gammel KGB-sjef Braanen føler tilhørighet med, når han må velge mellom Vesten og mafiastaten i øst.

Å snakke om tillitsfullt samarbeid med en aggressor som ikke viser vilje til å backe ut og ned, er å løpe aggressorens ærend. Det er dessuten hodeløst av en avis som ønsker å være bred. Hvor stor sympati og støtte har Putin i norsk opiniion? De fleste ser vel med forundring og forbauselse på en politikk som er ødeleggende for begge parter. Hvis Putin har gode hensikter,  hvorfor opptrer han slik når verden er truet av islamister?

Braanen har flere ganger i årenes løp mente at vi befinner oss i en parallell til tredveårene. Nå trer han selv inn i rollen som medløper med en makt som vil knuse den europeiske fredsordningen med vold. Man må gjerne mene at EU har provosert, men derfra til å rettferdiggjøre Putins politikk er det et stort sprang. Det er to verdener.

Dette er klassisk bolsjevikisk propaganda: De andres pragmatiske politikk er krigshissende, mens de virkelige aggressorene er ofre som fortjener vår sympati og støtte.

Opprøret i Øst-Ukraina fortsetter, men det er altfor enkelt å se dette som et direkte resultat av Kremls politikk. Og selv om nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet var en enorm tragedie, er det på ingen måte godtgjort at det var Russland som sto bak. Og uansett var det et feiltak som ikke kan fungere som en begrunnelse for boikott og sanksjoner av en stat.

Her når Braanen at lavmål. Er det ikke godtgjort at det var Putin som sto bak? Hvem ellers? Var nedskytingen et feiltak? Nei, den var en logisk konsekvens av Moskvas politikk, noe Moskva har vist ved å trappe opp støtten. Uten Putins støtte ville opprøret vært over på et begrenset stykke tid. I stedet leker Putin med full krig.

Braanen gjentar «øvelsen» i en ny leder fredag 15. august. For å gi seg manøvreringsrom må han kjøre frem Ordkrigen. Ved å behandle begge parter som løgnere kan han lettere skjule sin velsignelse av Putin.

• Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen er trygt plassert blant propagandistene når han sier at det er en overhengende fare for russisk militær invasjon av Øst-Ukraina. Lite tyder på at det er riktig. Russland annekterte riktignok Krim, men halvøya har en helt særegen plass i russisk historie og det store flertallet av befolkningen ønsket å bli en del av Russland.

Dette gir ekko av Sudetenland, hvor apologeter for Hitlers aggressive politikk rettferdiggjorde den på samme måte og bagatelliserte bruddene på internasjonal rett.

Milosevic benyttet samme taktikk. Han oppdaget at han ved å love serberne utenfor Serbia at han skulle beskytte dem, oppnådde en popularitet han kunne bruke. Han fikk en blank sjekk han kunne fylle ut til hva det skulle være. Putin følger samme linje. Han skal også beskytte russisktalende i utlandet, og gjør det under en humanitær maske.

Braanen faller for den.

Den folkerettsstridige framgangsmåten bør fordømmes, men det er ingen grunn til å tro at dette vil bli malen for nye russiske erobringer. I Russland er det utbredt sympati med opprørerne i Øst-Ukraina, men lite tyder på at Russland vil invadere Ukraina for å komme dem til unnsetning. Prisen er altfor høy.

Ingen grunn? En autoritær leders oppisking av sjåvinisme unnskyldes som legitim sympati.

Propaganda var bolsjevikenes favorittgren. Braanen svikter ikke. Han kan kunsten å gjøre svart til hvitt og hvitt til svart. En verden oppned.

• I propagandaøyemed underslås også viktige hendelser når de ikke passer inn i fortellingen. Russland har for eksempel flere ganger tilbudt seg å bidra til en våpenhvile, noe som er blitt avslått av regjeringen i Ukraina. Russland har også gått inn for uavhengig internasjonal gransking av nedskytningen av det malaysiske flyet. De russiske hjelpesendingene med mat og medisiner blir også i Vesten framstilt nærmest som et militært erobringsforsøk, mens alle vet at en tilsvarende vestlig, humanitær konvoi ville ha vært lovprist i høye ordelag, og alle som hadde forsøkt å hindre den, ville ha blitt framstilt som grusomme barnemordere.

Så mye godtroenhet kan selv ikke Klassekampens lesere svelge. Man har forsvart Lenin, en periode også Stalin, Mao og Pol Pot. Det synes som om den autoritære lengselen overvinner alt annet.

Nik Brandal & Co ville hatt hendene fulle hvis de skulle kartlagt denne banen som ender med omfavnelsen av Putin.
Klassekampens holdning til Putin er en gjentakelse av holdningen til Milosevic. Det er en viss logikk i galskapen: Man er instinktivt mot alt Vesten er for. Det reduserer venstresiden til gutlevel, og dette gutlevel er altså tilhørighet til det mest autoritære, korrupte Europa kan by på. Det er omfavnelsen av det rødbrune som Milosevic og Putin står for. Sjåvinistisk, antisemittisk, rasistisk.

Hvor dypt går det an å synke?

 

http://www.klassekampen.no/article/20140813/ARTICLE/140819983/1008

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-