Kommentar

Konspirasjonsteorier og paranoia har på kort tid blitt vanlige karakteristikker. De signaliserer sykelige tilstander. Hvorfor har slike diagnostiserende begreper fått slik utbredelse?

En teori: Der hvor de politiske endringene skjer fort og den snakkende eliten henger etter, oppstår et skjærende misforhold. Intellektuelle skal formidle, hvis de gjør det motsatte oppstår ikke bare dissonans, men vrangforestillinger i stedet for motforestillinger.

Ett trekk i tiden er at høyre og venstre møtes i sin avsky mot USA og omfavner autoritære regimer.

Nabintu Herland

Hanne Nabintu Herland skrev en kronikk i Aftenposten om USAs krig mot IS som kunne vært forfattet av Erling Borgen på høygir. Hun angrep USAs intervensjon og mente at USA bare gjør vondt verre. USA setter seg suverent ut over alle konvensjoner og gjør som de vil, hevdet hun. Dette er klassisk venstreretorikk.

Nabintu Herland tilhører høyrefløyen og skulle «normalt» forsvart USA som denne gang intervenerer høyst motvillig. Men denne kontekst er helt fraværende i Nabintu Herlands beskrivelse. Her gjenstår bare USAs arroganse og maktbrynde.

I dagens USA er respekten for FNs folkerett og staters suverenitet lik null.

Herland støtter Bashar al-Assad og mener han er demokratisk valgt. Ham burde USA støttet! Man skal ha fulgt ganske dårlig med hvis man freidig kan hevde at Assad er demokratisk valgt. Like demokratisk som en annen baathist, Saddam Hussein, i sin tid?

Det er nedslående at man så lett kan overse dokumentasjon på massive overgrep som Assad-regimet har begått mot egen befolkning, på deres systematiske antisemittisme, og hensynsløse krigføring. Nabintu Herland gir inntrykk av en normalitet som aldri har eksistert og som det nå ikke er noe igjen av. Derfor er det ingen som vil støtte Assad som demokratisk, slik Nabintu Herland gjør, i høyden som det minste av to onder.

Sympati for Assad, demonisering av USA

Det er den høystemte lovprisingen av en diktator koblet til fordømmelsen av USA, som gjør Nabintu Herlands kronikk uspiselig.

Anklagene mot Assad om å bruke kjemiske våpen, er heller aldri blitt verifisert, og de få områdene man ikke fikk samlet inn kjemisk arsenal fra var i regioner kontrollert av opprørere.

..

Igjen ser Samuel Huntington ut til å få rett i sine dystre prognoser om at storkonflikter kommer til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. Med mindre det er verre: Man forstår hva man gjør, men våpen- og andre industriers søken etter profitt trenger krig. For uten USAs aktive deltagelse i ødeleggelsen av land etter land, ville konfliktene ikke på langt nær vært på samme nivå.

Hånden bak

Her er vi over i konspirasjonsteorienes verden. Beskyldningene mot USA var høyst levende på 60-70-tallet: Det var det militærindustrielle kompleks som «virkelig» bestemte. Men nå har anklagene en mørkere undertone og det er nettopp den uforstilte hyllesten av hensynsløse diktatorer som gjør det.

Det oppstår en merkelig situasjon: Både ytre høyre og venstre kritiserer USA, men er tause om ofrene i Irak og Syria. Nabintu Herland mener Assad beskytter minoritetene. Til en pris. Men han kan uansett ikke beskytte minoritetene i Irak, og han har da ikke gjort noe for å hjelpe kurderne ved Kobani, ikke at han evner. Assad er kun interessert i sin egen overlevelse.

At SV og Audun Lysbakken helt har ignorert spørsmålet om hvem som skal beskytte minoritetene – også shiaer – er en fallitterklæring. De er i selskap med store deler av norsk presse.

Men Putin kan man omfavne. Han er Assads beskytter, sammen med Teheran, men det har nesten ikke fått oppmerksomhet i norsk presse.

Sion Vises i ny versjon

Nabintu Herland kvier seg ikke for å kolportere rykter som omsettes på ytterliggående nettsider i USA, som at John McCain skulle ha møtt IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi under et besøk i Irak, og den uhyrlige påstanden at USA skulle finanisert IS.

Paradoksalt nok hylles udemokratiske Saudi-Arabia og dets prinser av republikanernes tidligere presidentkandidat, senator John McCain. Han bekreftet ifølge CNN selv linken til Saudi-Arabia da han: «takket Gud for Qatar, Saudi-Arabia og prins Bandar som sammen med oss finansierer opprøret i Syria.»

Han tok ifølge The Atlantic æren for å ha oppmuntret Riyadh til å bistå økonomisk. USA var altså en aktiv medspiller i opptakten til den grusomste borgerkrigen etter andre verdenskrig.

Da McCain besøkte Syria for å vise USAs støtte til sunni-opprørere i 2013, ble han smilende avbildet med opprørsledere. Det kan pinlig nok se ut til at IS leder Abu Bakr al-Baghdadi er en av dem, noe som har ført til betydelig spekulasjon. Bildene viser også ifølge The Telegraph, amerikansk støtte til det gamle Baath-partiet til Saddam Hussein, der nåværende leder general Al-Douri lenge har vært på USAs liste over ettersøkte terrorister. En rapport fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel hevder dessuten at USA direkte har trent opp IS-medlemmer i Jordan.

Her er enda et ironisk punkt: Da IS opptrådte i Syria var de USAs allierte, da de krysset grensen over til Irak ble de fienden.

Det er den ultimate delegitimering: USA har finansiert og trent IS. Det er på linje med islamistiske påstander om at Israel står bak IS.

Disse teoriene minner om Sion Vises Protokoller. Man vinker farvel til sin forstand og forleder seg selv til å tro hva som helst.

Det passer inn at man viser større forståelse for diktaturene enn demokratiene.

Putin er urettmessig behandlet. SV-veteranen Stein Ørnhøi bakket opp flertallet i landsstyret som kun kritiserte NATOs inngripen i Ukraina, ikke Putin. Nestleder Bård Vegar Solhjell tapte. Han fikk høre at han, Erik Solheim og Kristin Halvorsen hadde ødelagt partiet med sin NATO-vennlige politikk, som begynte med å forsvare NATOS bombing av Serbia. Men nå er det nok.

Når Slobodan Milosevic king size, Putin, er på fremmarsj, velger Ørnhøi å stå frem og forsvare det kulturelle fellesskap, på tvers av grenser, som det mest autentiske, og herskeren som den mest populære og dyktigste leder. Det lyder som en serbisk stornasjonalist i SV-gevanter. Noe har skjedd med sosialistene, en fermentering i tidens skjød.

Apologi

Det er NATOs skyld, som har rykket frem helt inn i Russlands fjæresteiner. Det er selvfølgelig tull. NATO har lovet ikke å anlegge baser og utstasjonere tropper i de nye medlemslandene i Øst.

En rekke både formelle og uformelle avtaler er brutt ved at NATO nå har etablert baser helt inn til Russlands grenser.

Med en slik fortolkning blir Putin en som «lærer» når han går til krig. Han er klok av skade.

Så langt har forsøkene på det samme i Georgia og Ukraina mislyktes fordi Putin har «lært». Han har stoppet framrykkingen. Putin er en meget dyktig politiker. For sikkerhets skyld: Putin er ikke en mann jeg gjerne reiser på ferie med. Putin er ingen filantrop eller godlynt humanist, slik vår kjære Obama er. Så det er absolutt ingen grunn til at Jagland skal gi Putin fredsprisen. Men som leder av det store Russland er han dyktig. Derfor er han kanskje også den mest populære leder Russland noen gang har hatt. Litt trist naturligvis, men slik er det. Men jeg er glad jeg ikke er russer. Naturligvis har flertallet av folkene i Øst-Europa ønsket en tettere tilknytting til NATO, USA og EU. Men det er ingen universell rett å bli medlem av NATO. NATO-medlemskap for denne delen av Europa har også destabiliserende konsekvenser. Og hva skjer om Russland begynner å røre på seg for å forsvare russiske minoriteter som blir trakassert i våre nye NATO-land?

Dette er som å lese borgerlige avisers forstående holdning til Hitlers anneksjoner på 30-tallet. (Stein Ørnhøi: Vi som hater Amerika)

Også Vestens bedrifter er angrepsmål

I Klasse, folk, nasjon gjør Ørnhøi to ting: han greier å fremstille islamister og storrussere som uttrykk for folkeviljen, og han greier å definere folket ikke ut fra grenser og nasjon, men kulturell samhørighet. Det er Milosevics nasjon Ørnhøi hyller. Den er aggressiv, selvforherligende og sjåvinistisk.

Putin ser svakheter i Vesten: troen på egne idealers overbevisningskraft har fått seg et skudd for baugen. Men Ørnhøi/Putin bruker svakhetene som våpen mot Vesten. Hva er det de vil sette i stedet?

Venstresiden greier å fremstille Vestens største bedrifter som skavanker: Alt bebreides Vesten som uttrykk for vilje til makt. Men hva slags makt er det de selv representerer?

Og etter kolonitida påtvinger vi verden vår fred og frihet og vårt demokrati for å beholde den politiske og økonomiske kontrollen. Og vil de ikke, så skal de.

Hele veien har vi vært overlegne økonomisk og militært. Men nå butter det. At vi utfordres ideologisk er ikke det store problemet. Vesten har som kjent aldri latt seg sjenere verken av moral eller dobbeltmoral.

Ørnhøi forsvarer de verste terrorbevegelser som uttrykk for autentisk folkevilje.

Vi drepte i Afghanistan uten å forstå at i dette er landet er Taliban også et uttrykk for folkeviljen hos det pashtunske folket.

..

Den vestlige verden bør nå sette dobbel hengelås på våpenskapet. Vi bør tenke oss om før vi slipper flere bomber. For det dukker bare opp nye skurker. Først var det Taliban, så Al-Qaida, ISIL og IS og nå den grumme Putin.

..

Men hvorfor går det galt hele tida? Naturligvis fordi andre folk liker innblanding like lite som vi gjør. Når det smeller hos oss, enten det er på Manhattan, i Madrid eller London, reagerer vi voldsomt som rett og rimelig er. Slik andre reagerer når uskyldige blir rammet av våre droner, bomber eller raketter. Men først og fremst går det galt fordi vi ikke forstår hva vi utfordrer med våre raketter. De fleste menneskers primærlojalitet er slekt og familie. Dernest det nasjonale fellesskap en tilhører. Det er dessverre ikke klasse som er viktigst, slik den internasjonale arbeiderbevegelse gjerne ville at det skulle være. Og det er heller ikke statsborgerskap. Atlasets oversikt over riker og land er ingen oversikt over lojaliteter. De fleste pashtunere er mer pashtuner enn afghaner, de fleste kurdere er mer kurder enn iraker eller syrer. Og de fleste skotter er faktisk mer skotsk enn britisk. Det som teller mest for oss alle sammen – heldigvis eller dessverre – er hva slags folk vi tilhører.

 

Hyllest til blod og ære

Ørnhøi erstatter nasjon med blodets bånd, med kultur og homogenitet. Dette fra en venstresosialist!

Så perverterer han tenkingen ytterligere ved å påstå at Taliban og Putin er uttrykk for folkesuverenitet!

Norge som stat er bygd på Rousseau sin idé om folkesuverenitet. Men fordi vi misliker herrefolkets suverenitet og pervertert nasjonalisme, har vi etter hvert kommet i skade for å fornekte folkesuverenitet som idé og politisk kraft. Derfor forstår vi ikke de motkreftene vi utløser når vi sender våre godlynte raketter over uskyldige mennesker. Og vi forstår slett ikke hvorfor den grumme Putin er verdens mest populære politiker. Men det forstår de i Moskva. For de kan sin Rousseau, og de har diskutert og forstått «det nasjonale spørsmål». Grenser på kartet, folkerettslig anerkjent eller ikke, skaper ingen lojaliteter, dessverre. Det gjør bare nasjon forstått som kulturelt fellesskap.

Dette er umiskjennelige toner fra høyre side av det politiske spekter, og det ganske langt ut. Det fellesskap Ørnhøi gjør seg til talsmann for er et helt annet enn de nye multikulturelle fellesskap, det er ikke engang den sunne konservative nasjonalismen som er åpen for verden, men minner sterkt om et høyreradikalt fellesskap.

Putin som lakmustest

Putin ser ut til å være en lakmustest. John Færseth bemerker i en artikkel i minervanett.no hvor mange som flørter med Moskva, og det er både ytre venstre og ytre høyre i skjønn forening. Det brune og røde flyter over i hverandre.

Det spesielle er syntesen mellom kommunistisk nostalgi og Putin-sjåvinisme. Færseth trekker frem organisasjonen Borotba, som utad angriper Kiev for fascisme og selv representerer antisemittisme.

Borotbas virkelige posisjon kan antagelig best beskrives som et sted i det forvirrende feltet der utgrupper fra høyre og venstre for tiden ser ut til å finne hverandre i et felles hat mot USA og Vesten, et ønske om en «multipolar» verden med Russland som den andre polen og – ofte – sterkt antisemittiske konspirasjonsteorier. Ikke overraskende har organisasjonen demonstrert sammen med partier tilknyttet det nyfascistiske og antisemittiske nettverket til Lyndon LaRouche, og på nettet finnes også flere bilder og videoopptak av lederen Sergei Kirichuk sammen med den prorussiske antisemitten og konspirasjonsteoretikeren Jøran Jermas, alias Israel Shamir. I sommer kom det også til skandale i Tyskland da Kirichuk forsøkte å arrangere lanseringsmøter for en bok skrevet av to tidligere nynazister der det nasjonalistiske partiet Svoboda ble sagt å være finansiert av jøder.

Men hvorfor begrense kritikken til radikalportal.no og Bjørn Nistad? Putin-apologien har vært en gjenganger i Klassekampen, hvor Bjørgulv Braanen gjentatte ganger har hvitvasket Moskvas aggresjon. Da EU var i ferd med å innføre nye sanksjoner, som for en gangs skyld hadde litt tenner, advarte Braanen:

Det er ingen tvil om at Russland representerer en trussel mot nærstående land som Ukraina, Georgia og Moldova. Men landet utgjør ingen sikkerhetsmessig trussel mot Europa for øvrig. Det er derfor et risikabelt spill å skape et slikt bilde, slik EU nå gjør, og Nato tidligere har gjort ved etablere en utrykningsstyrke i Øst-Europa, som gir inntrykk av at Baltikum, Polen og Romania er sikkerhetspolitisk og militært utsatt. Dette fryktbildet er irrasjonelt og overdrevet, ettersom det ikke finnes noen veldokumenterte analyser som tilsier at Russland har slike militære ambisjoner. De nye EU-sanksjonene forteller derimot Moskva og Putin at det ikke hjelper å være imøtekommende, man blir straffet like fullt. Den nasjonale selvstendigheten til alle land i Øst-Europa må forsvares, men nå handler det åpenbart om noe mer og annet fra Vestens side.

Her gjenfinnes Ørnhøis apologi og mistenkeliggjøring av Vesten i fortynnet form. Lignende forståelse har de fleste norske medier stått for.

Brox

Farlig ensidighet. Hvor er motforestillingene mot Vestens hitling av Valdimir Putin, heter kommentaren i Klassekampen tirsdag 11. september av professor emeritus Ottar Brox.

Venstresidens retorikk degenererer. Når en mann som Brox oppramser Lebensraum-prosjektet for å sette Putins politikk i relieff, sier han i en parentes etter å ha nevnt «massakrer på millioner av ikke-ariere» at «Han (Hitler) opptrådte med andre ord som dronning Viktoria i kolonitiden».

Forfall i språk er et forsvarsel om mangel på motstandskraft. Brox påstår at «det er vanskelig å forstå Putin som annet enn defensiv». Så følger den vanlige oppramsingen av Vestens invasjoner av Russland, geopolitiske legitime interesser osv.

Villet blindhet

Den storrussiske sjåvinismen som Putin har mobilisert er man blind og døv for. Også NRKs mann i Moskva, Morten Jentoft. Den passer ikke inn. Det kunne komme til å stille litt for store krav på Jens Stoltenberg. En blåblå regjering gir heller lisenser til Putin-oligarken Mikhail Fridman i Nordsjøen.

Mens utallige kommentatorerer har advart om at Putin er noe annet. Jeg har ennå ikke hørt noen sammenligne ham med Hitler. Men derimot med innmarsjen i Sudetenland: bruken av nasjonaliter som våpen, ødeleggelsen av internasjonal lov og orden som program. Det er en helt annen type sammenligning.

Når man i stedet gir seg til å forstå denne aggresjonen og endog rettferdiggjøre den som folkelig fellesskap befinner vi oss langt ut i det ekstreme.

At ytre høyre og ytre venstre finner hverandre er en av de mest bemerkelsesverdige og urovekkende tendenser i vår tid.

Man beundrer det autoritære, mens man omfatter vår egen samfunnsform med forakt eller det som verre er.