Kommentar

Noe av det mest illevarslende ved dagens Europa er svermingen for Putin. Alle som har denne dragningen må ta de moralske omkostninger med i beregningen. Regningen er allerede høy.

Onsdag kom rapporten fra den internasjonale kommisjonen som har studert nedskytingen av MH17 over det østlige Ukraina. 298 mennesker ble blown out of the sky. Rettsmedisinerne kan slå fast at det var en russisk rakett som ble brukt. Man har funnet fragmenter inne i kroppene til den drepte besetningen. Raketten eksploderte like utenfor cockpiten.

Man har opptak av samtaler hvor det snakkes om at separatistene må få raketter, man har bilder av at den tas over grensen og vet hvor den havnet. Man har bilder av den brente jorden hvor den ble avfyrt og man har bilder av lastevognen som vender tilbake til Russland uten rakett.

Bevisbyrden er knusende. Likevel innrømmer ikke Moskva noenting. De stonewaller nå akkurat som da flyet ble skutt ned. De anklager kommisjonen for å ha politiske beveggrunnen. På samme måte avfeide de bevisene om doping under Sotsji-OL. Fakta betyr ingenting i Putins Russland.

Det er ingen bagatell. Et regime som overhodet ikke bryr seg om sannhet er i stand til mye.

I dette tilfellet handler det om ansvaret for drapene på 298 mennesker, uskyldige sivile. Det er således ikke selve ulykken, men avvisningen av ethvert ansvar, som sier noe ubehagelig om hva Vesten står overfor.

Vi ser det samme i Syria der russiske og syriske fly bomber sivile og bevisst rammer sykehus. Det er ikke ulykker eller collateral damage. De går bevisst etter sykehusene.

Og innrømmer ingenting. Russerne påstår at de ikke har drept en eneste sivil med sin bombing. Syrian Observatory for Human Rights mener det er 3.000.

Et regime som lyver skamløst er i stand til mye. Assad er samme type. De lyver med glatte ansikter om de mest forferdelige ting.

Moralsk fallgrube

Putin representerer den største fristelse/trussel for det nye høyre i Europa. Altfor mange lar seg friste til å se en alliert i Putin, mot islam. Men det vil være en djevlepakt. En slik allianse vil undergrave det moralske grunnlaget for en kamp mot islam, og uten et slikt grunnlag vil kampen forfalle til brutalitet.

Folk svarer: Ja, men se på det overordnede strategiske bildet – Putin er da ingen Stalin eller Hitler?

Langtifra. Men hvis det er målestokken er det mange slags allianser som blir spiselige.

Det en slik innvending er uttrykk for er at man er bitt av den relativismen som spiser opp prinsipper og normer innenfra. Man ønsketenker og bruker relativismen som instrument til.å drepe motforestillinger.

Et menneske med en historiske bevissthet vil vite at Ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin var det som gjorde annen verdenskrig mulig. Uten den ingen krig. Vesten ble tatt på sengen. Det verden ikke fikk vite den gang var at de to  totalitære statene også hadde inngått en Vennskapspakt og den innebar ikke bare enorme leveranser av råstoffer fra Sovjetunionen til Tyskland, men også at Polen og Baltikum skulle deles. De visste begge at de forberedte krig.

Stalinistene i Norge, som Klassekampen, fortsetter å forsvare denne pakten, slik de nå er for en allianse med islam. De antidemokratiske genene fornekter seg ikke.

Når man sier at Putin ikke er Stalin begynner man i feil ende. Putin har normalisert Stalin slik at han inntar en historisk rolle som skal forsvares.

Det betyr at man forsvarer forbrytelsene.

En russisk blogger ble trukket for retten nylig og dømt for å ha kritisert Ikke-angrepspakten. Det var historieskjending.

Putin har selv laget en historisk akse hvor Stalin inngår. Når man begynner forsvare Stalins forbrytelser sier det noe om regimets karakter: Man er selv forbrytersk.

Svakhet og blindhet

Denne villigheten til å se en annen vei er et tegn på unnfallenhet og svakhet. Det gjelder ikke bare det nye høyre.

Måten norsk presse og norsk filmmiljø har forsvart «dokumentaren» om Sergej Magnitskij på – i ytringsfrihetens navn, er et tegn på at man ikke lenger forstår forskjellen på løgn og sannhet. Hvis det å forsvare grove forbrytelser er viktig for ytringsfriheten, mener man at vår offentlighet trenger løgn for bedre å forstå sannheten.

Men det kommer ingen sannhet ut av løgnen, og vårt samfunn er allerede sultefôret på sannhet.

Aftenposten og Dagsavisens oppslag om Nekrasovs dokumentar er derfor et tegn på at man mangler vurderingsevne, kunnskap og moralske normer.

Hva hjelper det å gå inn for syriske flyktninger, hvis man med den andre hånden omfavner mordere?

Les også

Russland fortjener bedre -
Moral og konsekvens -
Terror i Russland -
Memorial -

Les også