Kommentar

Stalin som ikon. Putin har latt Stalin-dyrkelsen leve videre, vel vitende om at det understøtter personkulturen rundt ham selv. Bildet er tatt på 60-årsdagen for Stalins død, 5. mars 2013. Foto: Sergej Karpukhin/Reuters/Scanpix

To amerikanske forskere har utgitt The Kremlin Letters, korrespondansen mellom Stalin og Roosevelt/Churchill. Boken er, ifølge Simon Heffer, en sjeldent kvalifisert amelder, ikke bare fremragende, men uunnværlig.

Korrespondansen gjør oss i stand til å besvare noen avgjørende spørsmål om forskjell på diktaturer og demokrati i krig, og hva prisen var for at de samarbeidet mot en felles fiende.

Vi kan være sikre på at hvis Hitler ikke hadde vært stormannsgal og brutt ikke-angrepspakten fra august 1939, ville annen verdenskrigs forløp blitt et helt annet. Vi lar spørsmålet stå åpent. Ikke-angrepspakten ble fulgt av en hemmelig vennskapspakt, hvor de to diktatorene delte Polen og Baltikum mellom seg. Pakten var et sjokk for vestmaktene og alle visste at demokratiene med ett slag var forsvaket og at krig var unngåelig. Men likevel var det noen som aldri forlot forhandlingslinjen, som det fremgår av filmen om Churchill. Selv etter Dunkirk ville appeasement-fløyen i Storbritannia anført av Lord Halifax, forhandle. Hadde han blitt statsminister ville det vært goodbye Britain.

Russerne betalte en enorm pris for at Stalin først utryddet offiserskorpset og deretter trodde på Hitler. Sovjetunionen ble tatt på sengen. I ettertid har venstresiden gitt Stalin æren for russernes blodofre, når det i virkeligheten var Stalin som var ansvarlig for de enorme tapene. En italiensk fallen soldat utenfor Stalingrad. 

Demokratiene gjør feil, feil på feil. Men det finnes feil man ikke kan gjenopprette. Prisen for å gjøre dem kan bli så stor at man blir beseiret.

Diskusjonen om demografi og befolkningsutskiftning er temaer som er selvfølgelige innenfor en diskusjon om hva som konstituerer nasjonen og dens fremtid. Det var det under og etter verdenskrigen, og det er det idag. At den politiske eliten bruker nazismen som slagvåpen og at FrP er så svake at de ikke klarer forsvare seg, forandrer ikke på det.

Strategi og moral

Studiet av historien er tvingende nødvendig hvis man vil forstå dagens konflikter. De samme spørsmål kommer opp: F.eks om det er moralsk forsvarlig å inngå allianser med udemokratiske stater. USAs allianse med Saudi-Arabia er blitt et klassisk eksempel. Den venstreliberale forståelsen er plutselig blitt så moralsk at den vil bryte samarbeidet med en spiller som USA har vært alliert med i årtier. Kronprins Salmans forbrytelser kan brukes til å ramme Trump. Vi hører mindre om at USAs støtte til den dirty krigen i Jemen var noe som begynte under Obama.

En utenriks- og sikkerhetspolitikk basert på en moralsk «Blenda vasker hvitere» vil høyst sannsynlig ende med en katastrofe.

Mange vil mene at vi allerede har seilt inn i ikke bare en, men flere.

Knapt noen er så fulle av enfold som den norske politiske eliten, det måtte da være svenskene.

Dialog og diktat

I Kremlin Letters kan vi lære at Stalin helt fra første stund ville ha åpnet en front i Vest, både i sør, i Frankrike og i nord, i Arktis. Dvs han ville at engelskmennene skulle gå inn i Finnmark eller Finland fra nord. Da ville Norge blitt trukket inn i krigen på en helt annen måte. Kontrafaktisk historieskrivning basert på dokumenter er noe annet enn spekulasjoner.

Men kravene Stalin stilte var helt urealistiske. Engelskmennene hadde ikke krefter, og var helt nede etter Dunkirk. Men for Stalin spilte ikke menneskeliv noen rolle, og det synes som om denne fullstendige mangel på empati og moral fikk ham til å bli urealistisk. Liksom Hitler stilte han umulige krav.

Storbritannia var så langt nede at Churchill sa at hvis Hitler invaderte Helvete kom han til å gå inn for en allianse med Djevelen selv i Underhuset.

Alliert med Djevelen

Det var det alliansen med Stalin var: En allianse med Djevelen.

Det fikk britene og amerikanerne til å tie eller forsvare hans forbrytelser. Det laget det skisma mellom Polen og vestmaktene som fremdeles er der.

Da Stalin invaderte Polen 17. september 1939 skjøt han den polske eliten: 22.000 ble tatt til skogene i Ukraina og skutt, blant dem kremen av offiserene. Da tyskerne kom over massegravene og offentliggjorde bilder av dem i 1943, reagerte Stalin med å gå til angrep og avkrevde britene og amerikanerne solidaritet.

The Russian massacre of 22,000 Poles in Belorussia and Ukraine in 1940 began to manifest itself when the Germans discovered the mass graves of 4,400 Polish officers in the Katyn Forest near Smolensk in April 1943. The Foreign Office had little doubt who was responsible, nor did the Americans. Stalin, his filthy secret exposed, took the dictator’s traditional route of attack being the best form of defence.

Long having sought an excuse to take issue with Poland’s government in exile, based in London, Stalin accused them of “collusion” with the Nazis for blaming Russia for the massacres, and roared his outrage to Churchill. “The Soviet Government considers that the attitude taken of late by the Polish Government vis-à-vis the Union of Soviet Socialist Republics is completely abnormal and contradicts all the rules and usages of relations between the two allied states,” he wrote.

He denounced the “slanderous campaign… started by the German fascists” over a massacre “perpetrated by themselves”, and further denounced the Poles for not treating the German claim “with the contempt it deserves”, given the “monstrous crime” they had clearly committed. He called a proposed Red Cross investigation “a comedy”.

Stalin ville ikke tålt noen moralsk fordømmelse og utnyttet Vestens dilemma til å drive drev moralsk utpressing samtidig som det var advarsel og trussel. Det er det som diktaturer gjør: De kan vende en svakhet til egen fordel.

Moralsk utpressing er noe venstresiden har drevet med og perfeksjonert i ulike former helt siden den franske revolusjon. Man skal høre godt etter for ikke å bli lurt.

Solgte ut Polen

Hvis man spiller kort med Djevelen må man telle fingrene. Churchill gikk lenger enn han burde ha gjort.

Shamefully, Churchill chose not to force the issue. Of the massacred Poles, he told Maisky, when he delivered the letter containing this bluster, that “if they are dead, they could not be resurrected”. The British ambassador, like his Foreign Office colleagues, turned the blind eye; and Churchill wrote to Stalin to placate him, and promised to try to bring the Polish government under control.

Men dette var ikke slutten på ettergivenhet og complicity (medskyldighet), det var en overskridelse av moralske grenser som rev andre forbrytelser med seg.

Det mest grusomme og forferdelige var at Vesten lot Warszawa-oppstanden høsten 1944 bli knust. Den Røde hær sto på andre siden av elven Wisła og lot Warszawa bli ødelagt og blomsten av polakkene bli drept. Det sier alt om Stalin og Hitler. De var to alen av samme stykke.

Sadly, that was not the end of Stalin trying to manipulate Poland. Despite pleas from both his allies, he would not facilitate either American or British air support for the Warsaw uprising in August 1944, precisely because he wanted what he called the “criminals” of the city – who he knew would be opposed to what he planned for the country – to be left to stew.

En forbrytelse ledet til en enda større: Flytting av grensene vestover og overlatelsen av Polen til Stalin etter krigen.

Roosevelt and Churchill urged Stalin to allow self-determination for a democratic Poland after the war; but they caved in on the position of the post-war boundaries.

Ni millioner tyskere ble drevet vestover. En million døde. Det er ikke stor oppmerksomhet de har fått i vår bevissthet.

Konvoiene

Moral krysser strategi når man er alliert med en Djevel i krig med en annen Djevel. Vestmaktene gjorde det de kunne for å styrke russerne, hvilket var å sende konvoier til Murmansk. Sjøfolk og gaster betalte med sine liv og ødelagte liv etter krigen.

Britain did what it could to supply Russia with essential materials and weapons via the Arctic convoys, but these were prey to U-boats and, in the nightless days of high summer, to a surface fleet that could spot them unrelentingly. By the autumn of 1942, the losses were so severe that one convoy required 77 Royal Navy ships to protect it.

This diversion of resources became impossible and Churchill decided to stop the convoys, temporarily. Roosevelt begged him not to tell Stalin, but it was too late. Ivan Maisky, Russia’s talented ambassador in London, was already well aware what was going on. Having by now learned something about “Stalin management”, Churchill broke the news to him, and Roosevelt followed up immediately promising more materials sent across the Pacific and to the Persian Gulf, and praising Stalin for the defence of Stalingrad. Stalin remained icy, nonetheless.

Hvordan kommuniserer man med en diktator uten å gå på kompromiss med vitale moralske prinsipper? Hvis ens egne vitale interesser står på spill, kan ledere være villige til å selge ut moralen.

Trekker seg opp etter hårene

Den hypermoral som vestlige ledere i dag følger, gjør slike forbrytelser enda mer sannsynlige, for ikke å si unngåelige.

Det må være en riktig miks mellom makt og moral og for å oppnå det må man ha en strategi. EU og Norge har ikke en slik strategi. De har erstattet det med hypermoral, både innenlands og utenrikspolitisk. Det kan ikke vare ved.

Skal man unngå historiens feil er man nødt for å studere den.

One sees something approaching the true nature of Stalin in these letters, and the difference in the way that democracies in a state of total war run their affairs, and how a dictatorship does.

Spørsmålet man kan avlede er: Hvorfor tror vestlige ledere at man kan kommunisere med autokrater som om de var som dem selv? Svaret er at troen på dialog er blitt et dogme. Det fyller en viktig rolle: Det bor en nordmann eller danske i hver vietnameser eller araber eller somalier som innvandrer. Med nok trygdepenger vil man dyrke frem en sosialdemokrat.

Den vanlige befolkningen har begynt å forstå at denne seilasen er på vei mot revene. Det lesses derfor et stort ansvar over på deres skuldre: De må ta stilling til spørsmål som statsledere og generaler skulle ta seg av.

Ut av dette vokser for noen sansen for den sterke mann. De ønsker seg noen som kan ordne opp. Derav svermingen for Putin og Assad.

Det er som å bekjempe pest med kolera.

Liksom innvandrere flykter fra kaos, krig og korrupsjon i sine egne land, men uten evne til å forstå hvorfor problemene oppsto, slik at de gjenskaper forholdene som førte til dem, hos oss, svermer folk for løsninger som løsrevet fra deres sammenheng: De som tror at Putin og Assad har svaret burde prøve å leve under deres åk.

Årelating

Ikke bare har den europeiske eliten lagt Europa åpen for islam. Den har også unnlatt å ta et oppgjør med kommunismen, sosialismen og marxismen. Det er en sammenheng mellom de to. Europa fornekter sine kristne røter, og hyller – som Jean-Claude Juncker gjorde i en kirke i Trier, de marxistiske. Juncker, Macron og Merkel innbiller seg at de er toppen av en sivilisatorisk utvikling, når de i virkeligheten er fallerte figurer på vei ut i kulissene.

De kan ha stelt i stand noe som ikke bare vil rive Europa i filler, men utløse åpen konflikt.

Norge ligger her spesielt dårlig til. En hybrid-ideologi har overtatt. Grunnen til at den harde venstresiden ikke er større, er at sentrum har overtatt store deler av deres ideologi. Den norske pietismen lever videre som enfoldighet, likegyldighet og passivitet. Alt er mulig. Hele byggverket bygger på løgn.

One great question remains unanswered: which is why it remains respectable in our current political discourse for those on the hard Left to endorse Stalin’s brand of thought and politics, when it has for 80 years, quite rightly, been unthinkable to endorse Hitler’s. What this insight into Stalin proves is that they were as bad as each other (as the unmentionable, for Stalin, non-aggression pact of August 1939 between the two tyrannies showed). And yet Stalin still has not received his due as one of the true monsters of history.

Visitors look at a painting, part of the «Totalitarian art» exhibition at the National Art Gallery in Sofia July 9, 2009. The exhibition displays over 65 paintings and sculptures of Bulgarian and Soviet communist rulers created by Bulgarian artists before the collapse of the Communist rule in the country in 1989. The portraits in the painting are authors of «The Communist Manifesto», Karl Marx (L-R) and Friedrich Engels, founder of the Soviet state Vladimir Lenin and late Soviet dictator Joseph Stalin. REUTERS/Stoyan Nenov (BULGARIA SOCIETY)

De fire store: Marx, Engels, Lenin, Stalin. De er ikke historiske skikkelser bare, men guder i den autoritære venstresidens pantheon. De prydet headingen på Klassekampen i mange år. De er profeter og forbilder man skal bøye seg for og kopiere. Fra en utstilling over totalitær kunst i Sofia, Bulgaria, 9. juni 2009. Foto: Stoyan Nenov/Reuters/Scanpix

 

Stalin var like ille som Hitler. Det er ikke gangbart i norsk skole og offentlighet. Det var en kulturminister fra Høyre, Widvey, med Knut Olav Åmås som statssekretær, som utnevnte Aslak Sira Myhre til ny direktør for Nasjonalbiblioteket.

Den tidligere RV-lederen får gode skussmål av kulturminister Thorhild Widwey:

— En dyktig, engasjert og visjonær leder, er hennes beskrivelse av den nye nasjonalbibliotekaren på Twitter.

Myhre stilte i studio mot Kristin Clemet og ville ikke ha noe av at Stalin og Hitler skulle likestilles i historiebøkene. Han var motstander av ekvivalensen mellom de to.

Da SUF føyde M-L til navnet, var det for å omfavne Stalin og Mao, nok et monster. Slike handlinger får konsekvenser, hvis man ikke motsetter seg dem.

Man kan ikke ta på seg moral når det passer. Moral er bundet opp til historie, dvs. erfaringer.

Hvis man ikke er villig til å lære vil øksen falle. Ubønnhørlig.

 

 

Stalin was as bad as Hitler – so why do the hard Left still defend his ideas?

 

Likte du denne artikkelen? Er du interessert i historie? Da bør du lese Den islamske fascismen og støtte Document:

 

 

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.