Kommentar

Dette er de åtte selvmordsbomberne som sprengte kristne og hotellgjester i lufta første påskedag.

Hvordan var det mulig at demokratiene ikke så og forsto hvilken fare Hitler og De tredje riket utgjorde? En ny bok gir ny forståelse.

Tim Bouverie heter forfatteren, og boken heter enkelt og greit: Appeasing Hitler.

Når man leser om eksemplene og dokumentasjonen er det umulig ikke å få assosiasjoner til demokratienes forhold til islam som politisk og religiøst system. Våre ledere later ikke til å leve i samme virkelighet som vi andre gjør. De sitter fast i en helt annen forståelse, og trekkes snarere nærmere islam, som møllen mot lyset.

Et premiss ser ut til å være at hvis mennesker har interesse av å tro noe, holder de fast i sin overbevisning, lenge etter at begivenhetene har motsagt dem.

Mange trodde Hitler var sosialist.

Tim Bouverie has evidently spent rather more time on Appeasing Hitler, his first book, and his list of guilty men is more extensive, and sometimes surprising. The Oxford don and future Labour Cabinet minister Richard Crossman, for example, believed for most of the Thirties that Hitler was a socialist. AL Rowse remembered shouting at him that Hitler “meant not socialism, but fascism”: “Dick would defend Hitler with, ‘At least you must admit that he is sincere!’” AJP Taylor, another Oxford don, welcomed the Munich agreement as “a triumph for all that was best and most enlightened in British life”.

München-avtalen er selve symbolet på appeasement – ettergivenhetspolitikken. I 1938 overdro den britiske statsminister Neville Chamberlain det tysktalende området i Tsjekkoslovakia, Sudentenland, til Hitler under dekke av å gjøre godt igjen en nasjonal urettferdighet. Tsjekkoslovakias forsvarsverk lå her. Landet ble liggende forsvarsløst. Avtalen ble inngått over hodene på tsjekkerne. De ble forrådt. Et halvt år senere marsjerte Hitler inn i resten av Tsjekkoslavia. Det var en voldtekt av et land som hadde stolt på vestmaktene.

Da var det duket for krig. Men Hitler trodde han kunne bløffe seg til seier nok en gang, denne gang mot Polen. Han feilberegnet britene og krigen var et faktum.

Diskusjonen om hvem sin sin skyld det var, begynte på britisk side.

In 1940, during the “Phoney War”, members of the Foreign Office’s Political Intelligence Department debated who was responsible for the war, and deserved to be “hanged on lamp-posts”. They agreed on the leading candidates: Sir John Simon, foreign secretary from 1931-35, was top of the list, followed by Stanley Baldwin and Sir Samuel Hoare. Also included, according to Robert Bruce Lockhart, who was present, were “Labour lunatics who wished to attack everyone and voted against rearmament”, the press baron Lord Beaverbrook, Geoffrey Dawson, editor of The Times, and of course Neville Chamberlain.

Flere av disse navnene sier oss ikke stort idag, men når situasjonen snur og man får et eureka-øyeblikk, ser man fortiden i et helt annet lys. Da melder lysten seg til å ta de ansvarlige. Det er toner man stadig hører i kommentarfeltene om dagens politikere.

Mange er opptatt av at Europa igjen går undergangen i møte. Men blant establishment vekker slike tanker og følelser ingen gjenklang. Tvertimot. I skrivende stund synes NRK begeistret over at myndighetene på Sri Lanka klarte å stenge ned sosiale medier for å unngå spredning av fake news. Det ligger i kortene at NRK kunne tenke seg noe av det samme.

Helst vil NRK og norske medier fjerne medier de mener sprer fake news og de synes ikke ha særlige motforestillinger.

Denne blanding av skråsikkerhet og hevngjerrighet kan være katastrofal hvis vi står i en situasjon som er tredveårene om igjen, men med helt andre figurer i rollene som helt og skurker.

Det siste er en utålelig tanke for establishment, og deres svar er å stenge ned medier som ikke vil være med på leken.

Det er eksempler i Bouveries bok som minner sterkt om dagens islamofili.

In 1938 John Reith, Director- General of the BBC, asked the German foreign minister to tell Hitler that the BBC was “not anti-Nazi”, adding that if his German opposite number were to visit, he would fly the swastika from Broadcasting House. Even after war was declared, the BBC decided not to allow Sir Horace Rumbold, a former ambassador to Berlin, to broadcast on Germany because he was “too anti‑Nazi”.

En annen parallell er at man går inn i et modus som i dag kalles Stockholm-syndromet: Man begynner å se verden med motpartens briller.

Et annet ord for det er løgn. Våre myndigheter visste at 2015 forandret synet på migrasjon hos mange. Likevel underskrev de Marrakesh-avtalen, og forsøkte å gjøre det uten diskusjon. Da diskusjonen kom, forsikret de at pakten ikke var bindene.  Før det viste seg at det var den. Den kommer inn bakdøren.

Stort klarere kan man ikke undergrave folks tillit, som fra før er tynnslitt.

Duff Cooper, who resigned from the Cabinet after Munich, told friends that if Chamberlain had “come back from Munich saying ‘peace with terrible, unmitigated, unparalleled dishonour’, perhaps I would have stayed. But peace with honour!” Harold Macmillan burnt Chamberlain in effigy on Guy Fawkes Night in 1938.

Det var noe helter også den gang, ikke bare Churchill.

In 1932 Boothby was in Berlin, lecturing on the economic crisis, when he was introduced to “a short, dark, spare figure with a small moustache, who clicked his heels, raised his arm and shouted ‘Hitler’”; Boothby did the same, shouting “Boothby!”

Appeasement er en overbevisning man lager for å rettferdiggjøre en politikk. I tredveårene begynte den med overbevisningen om at Versailles-freden var urettferdig mot Tyskland. Da det ble den rådende oppfatning var neste skritt å si at det var vestmaktene som var skyld i nazismens fremvekst. For å stagge den var det nødvendig å innfri krav som rettet opp igjen uretten begått i Versailles.

Dette var en sirkelargumentasjon. Man tok seg selv ved nesen og gikk i ring.

Akkurat samme logikk ligger innebygd i appeasement-politikken overfor islam.

Neste logiske skritt var å gå inn for nedrustning og avvæpning, slik dagens regjeringer også gjør.

The mood of the country was “Never again!” In 1933, the Labour Party leader George Lansbury announced that he wanted to disband the Army and Air Force, and dare the world to “Do your worst”, and at the party conference in October delegates voted for total disarmament and a general strike in the event of war.

Vesteuropeiske regjeringer vil helst avvæpne egen befolkning. De stoler ikke på dem. Denne mistilliten stikker frem under all solskinnspraten om det nye samfunnet.

Begrepene høyrepopulisme og høyreekstremisme skal avskrekke borgere fra å tenke selv. Hvis det virker er det med en negativ effekt. Det hindrer en reell diskusjon om hva som foregår.

Det ble krig fordi Hitler forsto vestmaktenes psykologiske svakhet. Han tok vestmaktene på sengen, på samme måten som islamister tar vestlige land på sengen. De spiddes på sine egne idealer.

Hvis du konsekvent reagerer feil vil du få en stadig svakere posisjon. Hitler fikk rett igjen og igjen.

Islamismen er farligere fordi det ikke går noe skarpt skille mellom dem og vanlige muslimer. Mange er – når det kommer til stykket – islamister uten å vite det.

Uzma Ahmed heter en kvinne på Nørrebro som laget et kjærlighet og kaleprosjekt med dans og fest som svar på opptøyene. Hun forklarte på Facebook hva som foregår i hodet hennes: Uzma var kandidat for det venstreorienterte partiet Alternativet til Folketinget. Hun kom ikke inn, men……

Jeg opnåede en form for heltestatus i dét lokalområde jeg færdes i. Især børnene gav mig mod på at fortsætte, trods modvind. For man giver ikke op, når deres øjne er på én. Da valget var ovre, blev jeg fejret til den lokale skoles revy, på trods af, at jeg ikke kom i Folketinget. Jeg blev spurgt, hvornår vi skulle i valgkamp igen. Jeg var børnenes ’Super Uzma Ahmed’, og bliver den dag i dag mødt af det tilråb på gaden. Midt i festlighederne, kom en somalisk pige på omkring 10 år, hen til mig og krammede mig. Hun sagde, at hun var bange. For hendes forældre havde fortalt hende, at nu bestemmer Dansk Folkeparti, og at de derfor ville blive smidt ud af Danmark. Så de måtte flygte igen. Jeg blev ramt af alvoren, midt i festen, og sagde til hende at hun ikke skulle bekymre sig, for det var et voksenproblem, som hun ikke skulle tage ansvar for. Og desuden var hun jo født i Danmark, så det ville ikke ske. Vi lever i et demokrati, ved du nok, fik jeg sagt til hende.

Den somaliske piges bekymringer var reelle, og dét jeg afviste som en paranoid tanke hos forældrene har vist sig at blive til virkelighed. For i dag har vi en lovgivning, Paradigmeskiftet, som er så restriktiv, at vi netop afviser at forlænge opholdstilladelsen hos mennesker, som har levet her i over 15 år. Mennesker, som har en tilværelse her i Danmark. Ja, forældre til børn, der er født i Danmark.

Jeg husker, at jeg endda, i mine tanker skældte forældrene til den somaliske pige ud, fordi de havde skræmt hende med ting, som jeg mente ikke kunne ske, og som børn ikke skal skræmmes med. Men i dag, peger pilen tilbage til mig. Jeg sagde at det var et ansvar vi voksne skulle tage, men jeg tog det ikke. Det må jeg gøre nu. For gør jeg ikke dét, kan jeg ikke komme til at leve i fred med mig selv. For Danmark skal været et land, hvor dine og mine børn skal kunne sove trygt, i vished om, at de voksne sørger for retfærdighed og kærlighed omkring dem.

Paradigmeskiftet er regjeringens forsøk på å forsikre danske borgere om at flyktninger som kom dit skal vende hjem når det er blitt fred i hjemlandet. Men det er det ikke alle nye dansker som kan akseptere. De ser på denne selvbestemmelsen som utslag av en «mørk» politikk.

Noen har over mange år innbilt Uzma at Danmark er et hippieland fylt av kjærlighet. Hvis det er problemer så er svaret mer godhet. Aldri pisk.

Samme tankegang i Norge: Også IS-barna skal omfavnes i kjærlighet.

Noen har interesse av at dette narrativet forsterkes og at de som motsier det stemples. slik at i en viss forstand velmenende mennesker som Uzma våkner opp og oppdager at de er islamister.

Derfor er det en kamp hver gang det skjer noe dramatisk om å ha et narrativ som vinner.

For eliten er det ekvivalens, likhetstegnet mellom islamsk ekstremisme og høyreekstremisme.

Men hvis de tar feil, hvis dette er løgn og bedrag, vil motsetningene bare skjerpes.

Hitler vant fordi han forsto spillets regler bedre enn do-gooderne.

Enhver begivenhet generer en energi som kan utnyttes. Vest-Europa er helt uforberedt på intern uro, eller sammenbrudd i land som ligger tett på Europa: Algerie er et aktuelt case.

Reaksjonen vil antagelig bli den samme som i 2015: -Vi må ta vår del, vi må ta inn flere.

Det er ikke utviklet noen nye strategier siden da, bare famlende forsøk om å opprette asylsentra der nede.

Det som mangler er vilje til å bruke makt.

Leksen i tredveårende var at man ventet så lenge at prisen ble astronomisk. 50 millioner drepte og et blodtappet Europa som ble et lett bytte for Stalin.

Vi har nå en elite som er en herlig blanding av liberalister og marxister, begge i allianse med islam. Begge tror de kan «hoppe av» hvis spillet blir for farlig.

Det trodde Chamberlain også:

“Chamberlain had never met anybody in Birmingham who in the least resembled Adolf Hitler… His mistake was only that of the little boy who played with a wolf under the impression that it was a sheep – a pardonable zoological error – but apt to prove fatal to the player who makes it.”

Appeasing Hitler by Tim Bouverie, review: Uncovering the unexpected guilty men of appeasement

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her