Kommentar

Det som skjer på Maidan berører ikke bare ukrainerne, men også oss. Det er del av den store ideologiske krigen som raste i det tyvende århundre og som kostet millioner av mennesker livet.

I 1989 falt Muren og Tyskland ble gjenforent. Med Mikhail Gorbatsjov hadde den kalde krigen vært over en stund, men den symbolske betydning var likevel stor.

Men det finnes en annen mur; den som går i venstreorientertes hoder. Den er fortsatt intakt. Den er en forlengelse av den store ideologiske krigen.

I denne optikken var det Sovjetunionen og Stalin som vant kampen mot fascismen. Uansett hvor store feil han begikk og hvor hardt systemet var; denne hardheten var kanskje noe av forklaringen på at Sovjetunionen klarte å beseire fascismen? Slik tenker en sosialist og denne tenkemåten forvandles til sympati med Sovjetunionen, tross alt. Når ofrene vitterlig var ufattelig store forvandles også empati til sympati.

Denne versjonen av historien har Sovjetunionen flytt på lenge, og den har preget den sosialistiske siden og offisiell historieoppfatning i Norge og Vest-Europa.

Nyere forskning slår hull på denne versjonen.

I siste utgave av NRKs Verdibørsen fortalte Johannes Due Enstad ved Forsvarets Forskningsinstitutt, FFI, om sin forskning på Ukraina under annen verdenskrig. Det var langt flere ukrainere som passivt eller aktivt støttet/samarbeidet med tyskerne enn det var som sloss på Sovjetunionens side. Hatet mot Stalin og Moskva var sterkere enn aversjonen mot en invaderende hær. Til tross for de store lidelelsene den påførte samfunnet. Det var først da tyskerne ga ordre om masseevakuering i oktober 1943 at befolkningen reiste seg og flyktet til skogs.

Yale-historikeren Timothy Snyder utfyller bildet: Ukrainerne bar en uforholdsmessig stor del av byrden ved krigen. Hans opplysninger vil komme overraskende på mange:

World War II on the eastern front was fought chiefly in what was then Soviet Ukraine and Soviet Belarus, not in Soviet Russia. Five percent of Russia was occupied by the Germans; all of Ukraine was occupied by the Germans. Apart from the Jews, whose suffering was by far the worst, the main victims of Nazi policies were not Russians but Ukrainians and Belarusians. There was no Russian army fighting in World War II, but rather a Soviet Red Army. Its soldiers were disproportionately Ukrainian, since it took so many losses in Ukraine and recruited from the local population. The army group that liberated Auschwitz was called the First Ukrainian Front.

Due Enstad opplyste at befolkningen som hadde levd under tysk okkupasjon fikk et eget merke i ID-kortene etter krigen. Stalin stolte ikke på dem.

Den systematiske mistenksomheten gjør noe med menneskene som utsettes for den. De vil gjengjelde den.

Ankepunktet i myten om kommunistene som de store antifascistene er den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av august 1939. Den slo ned som et lyn i Europa. Så lenge Hitler var truet fra to kanter kunne han ikke gå til krig. Når han hadde høyre flanke fri kunne han utfordre vestmaktene.

Pakten var også en vennskapspakt; Sovjet forpliktet seg til store råvareleveranser til Tyskland. Den hadde også et hemmelig tillegg som skulle bli avslørt: Hitler og Stalin hadde avtalt hvordan de skulle dele Polen og Baltikum mellom seg.

Dette forræderiet har polakkene og balterne aldri glemt. Først ble de utsatt for Hitlers nådeløse Blitzkrieg. Så marsjerte den røde hær inn. Det var et forræderi uten sidestykke.

München-avtalen i 1938 der Frankrike og Storbritannia forrådte Tsjekkoslovakia var det ynkeligste og mest nedrige som tenkes kan, og vil aldri bli glemt. Men det var et knefall. Stalins delte byttet med Hitler.

Likevel fortsetter venstresiden i Norge å forsvare ikkeangrepspakten, som et klokt trekk. Så sent som i 2009 forsvarte redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen den på lederplass. Det samme gjorde SV-ideologen Hans Ebbing i en kommentar noe senere.

Forsvarer man ikkeangrepspakten forsvarer man myten om Stalin og Sovjetunionen som antifascist.

Vanlige förnuftige mennesker har for lengst stilt seg spørsmålet: Hvis antifascisten benytter samme metoder som fascistene, hva er da forskjellen?

Stalinistene og maoistene i Norge har villet redusere Stalin og Maos forbrytelser til feil.

Historien er ved å innhente dem.

Feil folk

Ytre venstre har aldri kunnet ta stilling for folket når folket har stemt med føttene eller hjertene.

Praha-våren vakt blandede følelser.

Det samme gjør protestene på Maidan-plassen.

Klassekampen har i dag to artikler som bekrefter – utrolig nok – at myten om Stalin som antifascist står like sterkt.

Internasjonal sekretær for partiet Rødt, Arnljot Ask, kritiserer innblandingen til Vesten og Russland, men det er Vesten som får gjennomgå mest.

Ask kaller politiets framferd for «hardhendt», og likestiller det med «deler av opposisjonens bruk av vold».

Ask er lei seg for at innblanding utenfra forsterker motsetninger og «undergraver mulighetene for utvikling av et reelt demokrati og forsterker den utbredte korrupsjonen i alle de politiske leirene».

To dager etter avsløringen av Viktor Janukovitsj ødselhet i Caligula-stil, omtaler Rødt-politikeren korrupsjonen som «utbredt i alle de politiske leirene». Han er misfornøyd med folket på Maidan og vil ha et annet folk.

Men det er i kritikken av opposisjonen at Ask viser sitt egentlige ærend: Den er infiltrert av fascister.

Demonstrantenes bruk av vold …..

har gitt høyreekstreme krefter som den naziinspirerte Svoboda-bevegelsen ekstra spillerom.

Ask krever på Rødts vegne at

den norske regjering må bli like klar i fordømmelsen av antidemokratiske tendenser hos den ukrainske opposisjonen.  Norge må unngå å bli trukket med i en regimeskiftekampanje som det ser ut som USA og EU kjører frem.

Det er altså fra opposisjonen faren kommer, godt hjulpet av USA og EU, som driver et uanstendig spill.

Den russiske innblandingen i Ukraina handler åpenlyst om å sikre egne økonomiske og geopolitiske interesser. Den vestlige innblandingen handler om nøyaktig det samme, selv om den seiler under falskt flagg, som en støtte til dmeokrati og menneskerettigheter.

Så kommer det:

Men de autoritære og antidemokratiske tendensene er like sterke innenfor den vestlige-støttede opposisjonens side som hos den russsisk-støttede regjeringsalliansen.

Smak på den setningen. Les den to ganger. Stort klarere kan ikke Rødt bevise at det er et fallitbo. Maidan-folket er like ille som Janukovitsj og Putin. Slik skriver Rødt seg ut av historien.

Men det er ikke bare Rødt, også hele venstresidens avis, Klassekampen, har en journalist som skriver i akkurat samme lei. Peter M. Johansen er en veteran. Når han skriver er det avisens syn han formidler.

Ifølge Johansen er det fascistene som kommer til makten i Ukraina. Det er akkurat hva Moskva påstår.

Det nye innslaget siden Oransjerevolusjonen er de væpnede og ubevæpnede høyreekstremistene i og rundt det ultranasjonalistiske, antirussiske og antisemittisme Svoboda (Frihet).

..

Den harde kjernen av kampgrupper som målrettet militariserte protestene fra 17. januar  for å tvinge fram konfrontasjonene med Berkut, sikkerhetspolitiet, er fortsatt å se på Maidan.

Banneret (det rødsvarte flagget) tilhørte Ukrainas opprørshær (UPA) som var alliert med SS under Nazi-Tysklands invasjon i 1941 under sin leder Stephan Bandera. Nazilederens portrett går bokastavelig talt igjen på Maidan.

Svoboda fikk ti prosents oppslutning på landsbasis, men 31-33 prosent rundt Lviv og mange steder i Ivano-Frankivsk og Ternopil.

Retorikk

Man kjenner igjen stalinistisk retorikk; EU og USA kjører frem menneskrettigheter, mens de i virkeligheten er ute etter å sikre sine egne interesser. Det er moralsk korrupt. At de står i ledtog med fascister viser hvor dypt de kan synke.

Det fins et stort innrykk av folk fra disse områdene i Vest-Ukraina og på Maidan, og Svobodas leder Oleh Tjahnibok har blitt legitimert av USAs viseutenriksminister Victoria Nuland, ambassadør Geoffrey Pyatt og den republikanske Arizona-senatoren John McCain, EUs utenrikspolitiske leder Catherine Asthon og andre europeiske politikere og av opposisjonslederen Arsenij Jatsenjuk og Vitalij Klitsjkov som har delt podium med ham, inkludert under Tymosjenkos forestilling lørdag.

Det er duket for at Svoboda får god plass i overgangsregjeringen.

Om det er av dumhet, naivitet eller bevisst: alle disse navnene legitimerer ifølge Klassekampen at fascister kommer i regjering. De har dermed avsagt en dom over seg selv og må tåle å bli mistenkeliggjort. Det at man har delt podium med en slik politiker/parti kompromitterer. Dette er guilt by association, og assosiasjonene er anrettet av Peter M. Johansen som står fritt til å forsyne seg fra historiens bord av grusomheter. Det er assosiasjoner a la carte.

Sammenfall

Klassekampen har akkurat samme syn på Maidan som Putin. Også i Moskva sier man det har vært et kupp. I dette ligger at man har rett til nødverge. Både konstitusjonelt og for å beskytte russiske borgere på Krim.

Johansen påstår at Moskva har ført en ikkeinnblandingspolitikk ved å ikke å undertegne avtalen mellom Janukovitsj og opposisjonen. Når Putins utsending V. Lukin fløy tilbake til Moskva torsdag kveld var det fordi Putin ikke ønsket å være bundet av en avtale der hans protesje var ved å tape. EUs megling fremstilles som om man hadde andre motiver enn å avverge vold.

Russland holdt fast ved sin «ikkeinnblandingspolitikk» ved ikke å signere avtalen mellom EU, Janukovitsj og opposisjonen. Mens EU og USA gir uforbeholden tilslutning til at avtalen i løpet av få timer ble satt til side, er Russlands utenriksminister sterkt kritisk.

– Ulovlige grupper av ekstremister nekter å la seg avvæpne og har tatt kontroll over Kiev med opposisjonens stilltiende aksept, sa han i telefon med USAs utenriksminister John Kerry.

Klassekampen underskriver her på Moskvas påskudd til å intervenere i Ukraina militært eller økonomisk.

Johansen siterer en en representant for Svoboda som sier de bare deltar i pro-EU-leiren for å styrke de antirussiske strømningene i landet. Kynisk altså.

Så følger den sømløse overgangen til hva de egentlige ønsker seg, og Johansen later som han siterer når han serverer sine egne ondsinnede løgner:

De mest frittalende ser for seg et Ukraina uten russere og jøder – eller svarte fotballspiller.

«De mest frittalende …..»  det er samme retorikk som brukes mot høyresiden i Europa: Man mener å vite hva de egentlig vil og det er alltid det verste.

At Klassekampen har sammenfallende syn med Putin på Maidan kan overraske. I det norske nyhetsbildet velger man å ignorere denne oppsiktsvekkende solidaritet med en hersker som står for den klareste autoritære utfordring til Europa.

Men sammenfallet har en indre logikk: det er historien om den antifascistiske kampen.

Spørsmålet som resten av verden stiller og som er syretesten på ethvert system er det samme: hvis antifascistene benytter samme metoder som fascistene. Hva er da forskjellen?

For et eksempel på Peter M Johansens retorikk; http://www.klassekampen.no/article/20140220/ARTICLE/140229994/1006