Kommentar

Avsettelsen av forsvarssjef Volodymyr Zamana er et klart signal om hva som vil skje. For to måneder siden sa han at «ingen har rett til å bruke de væpnede styrker for å innskrenke borgernes rettigheter».

Når et régime avsetter ham etter at 40 er drept og 1000 såret, er det en klar melding: regimet vil bruke hæren om nødvendig. Nødvendig vil si «det som trengs» for å knuse opposisjonen. Siden opposisjonen utgjør store deler av folket – i økende grad også i øst – vil det si blodbad og borgerkrig.

Det vi har sett til nå vil bare være begynnelsen.

Dette er ikke alarmistiske toner. Korrespondent for Jane’s Defence Weekly i Kiev sier til BBC at hvis ikke USA og EU får ut fingeren vil de bli tilskuere til borgerkrig i ett av Europas viktigste land. USA og EU  er tafatte og ikke på høyde med situasjonen. De må sende et sterkt og utvetydig signal til Janukovitsj og Putin om at militære midler ikke vil bli tolerert.

I Kiev har man følelsen av et nytt München, dvs at vestmaktene overgir dem til diktaturet. Oleksii Haran har lyttet til pene uforpliktende ord fra EU:

The nice words about necessity of dialogue with criminals look like neo-Munich policy: if the EU does not take decisive steps, it will share responsibility for bloodshed in Ukraine and hundreds of thousands of refugees.

Dette lyder dramatisk i våre ører som heller ikke er med på hva som skjer i Ukraina.

Alexander J. Motyl skriver i worldaffairsjournal.org at tirsdag 18. februar er en historisk dato:

Tuesday, February 18, 2014, will go down in European history as a day of infamy. It was then that Viktor Yanukovych declared war on his own people.

Det som gjør Ukraina spesielt er at det er blitt arena for en maktkamp mellom Øst og Vest. Mens EU ikke helt klarerer å forholde seg til denne brutale maktkampen, viser Putin vilje til å bruke alle midler. Det er en direkte sammenheng mellom EUs vankelmodighet og Janukovitsj vilje til å bruke vold.

As it is, the European Union lacks credibility with Yanukovych. Explicitly stating that sanctions might be imposed only if bloodshed occurs was an invitation to Yanukovych to continue with harsh crackdowns. Like the Regionnaires (red.; legend medlemmer av Janukovitsj’ parti) in general, Yanukovych doubts that the Europeans will ever act forcefully—even if Ukraine becomes another Bosnia and the cost of EU intervention skyrockets.

EUs prestisje var investert i Ukraina etter år med forhandlinger om en assosieringsavtale. Da Janukovitsj brått valgte å vende seg mot Moskva, var det et slag, ikke bare mot EU, men også det ukrainske folket. De ønsket ikke mer korrupsjon og utbytting.

Opprøret er ikke noe spontant som har kommet ut av kontroll. Det er et resultat av en katastrofal politikk. Hvis man lytter til vanlige ukrainere som deltar sier de at de ikke har noe valg. De slåss for familiens fremtid. Under Janukovitsj er det ingen fremtid. Han og hans kumpaner har ødelagt landet.

In 2010, he arrogated to himself the powers of a sultan. Thereafter, he progressively dismantled all of Ukraine’s democratic institutions and undermined all its freedoms. Finally, he and his cronies systematically looted the country to the tune of more than $10 billion. Having consistently treated the Ukrainian people as second-class citizens whose sole function consisted in serving the needs of the ruling Regionnaires, Yanukovych finally took his disdain for the nation to its logical conclusion: he began to butcher them.

Yanukovych claims that he is Ukraine’s legitimate president, that the protesters reject the constitutional solutions that he, the supposed moderate, supports, and that they are responsible for the violence. Don’t believe him for a second.

Democratically elected leaders become illegitimate tyrants the moment they turn against the people who elected them. Yanukovych abandoned whatever minimal claims to legitimacy he may have had back in 2010. The amazing thing is that Ukrainians actually hoped against hope for three years before deciding that the man had to go.

Bruddet med EU var dråpen som fikk begeret til å renne over. Putin er fast bestemt på at Ukraina skal forbli del av Russlands maktsfære. Hvis ikke EU klarer å svare på denne politikken vil det få konsekvenser. Putin spiller et maktspill, men det er et spill befolkningen i Ukraina ikke har sans for. De ønsker noe annet. Janukovitsj svarer med vold. Vold gjør konflikten helt uforutsigbar. Hva har EU og USA tenkt å gjøre med det?

Hittil har reaksjonen vært like tafatt som i Syria. Denne gang truer borgerkrig i Europa.

Putin viste hva han var i stand til i Georgia.

Den som har initiativet har fordelen. Han dikterer tempo og fremdrift. EU og USA risikerer å bli sittende igjen på sidelinjen. De har ikke en gang klart å utvikle en retorikk som er på høyden. Et nederlag i Ukraina vil være et nederlag for Europa.

Putin vil ha bevist at vold lønner seg. (Er det tilfeldig at han er støttespiller for Bashar al-Assad?)