Det skrives historie foran våre øyne. Folket viste seg sterkere enn makten. Vi registerer og observerer, men den helt store entusiasmen mangler. Revolusjonen i Ukraina føyer seg inn i rekken av revolusjonære årstall: 1789, 1848, 1968, 1989.

ukraina.martyrer.efrem.lukatsky.ap

Nå er det et stort folk i øst som har reist seg og kastet et korrupt regime. Vesten har en tendens til å huske Paris 1968 fremfor Praha samme år. Alexander Dubcek forsøkte å skape en sosialisme med et menneskelig ansikt, men våren i Praha ble knust av stridsvognene fra Warszawapaktlandene, en parallell til den arabiske våren og dens endelikt: i autoritære tradisjoner blir folkets frihetstrang knust med vold.

Revolusjonen i Ukraina kan sees i sammenheng med lignende opprør i det koloniserte Øst: Maidan er bekreftelsen på en frihetslengsel som begynner enda blodigere, med det ungarske opprøret i 1956. Den gang turde ikke Vesten gripe inn. Men det var ikke bare på grunn av frykten for å starte en tredje verdenskrig. Det var også en manglende identifisering med og empati med folkene bak jernteppet.

Dette kom tydelig til syne da general Jaruzelski innførte unntakstilstand i Polen i desember 1981 for å stanse Solidaritetsbevegelsens fremmarsj. Den gang var det flere kommentatorer og politikere i Vest som mente at polakkene hadde gått for langt. Dvs. de hadde ikke lyttet til truslene fra Moskva om å gripe inn hvis ikke reformtakten ble senket.

Pragmatisme slo over i kompromissvilje og opportunisme.

Dette var Østpolitikkens skyggeside, og er lite belyst. Man har valgt å glemme den opportunistiske siden av detente, avspenningspolitikken som Vest-Europa la seg på for å skape dialog med Moskva.

Opportunismen betød at folkenes frihetstrang ble brysom når den hevdet seg. Det så vi da de baltiske land ville ut av Sovjetunionen. De henvendte seg til Norge og ville ha olje fra Statoil, men ble møtt av en reservert, for ikke å si kjølig holdning fra utenriksminister Thorvald Stoltenberg og regjeringen. Det historiske fellesskapet stakk ikke særlig dypt når det kom til stykket.

Maidan-revolusjonen er ukrainernes forsøk på å reconnect til sin egen historie, på å oppheve den autoritære tradisjonen de har vært underlagt. Når man styres av gangstere blir man minnet om hva tyrannene har stelt i stand. Minnet om Holodomor, Josef Stalins menneskeskapte sultkatastrofe som kostet millioner ukrainere livet i årene 1932-1933 , forsvinner ikke så lett. Vladimir Putin og Viktor Janukovitsj er bærere av samme tradisjon: Mennesket betyr ingenting.

Det var dette ukrainerne på Maidan sa nei til. De hadde fått nok. Alle som ble intervjuet sa de var der for barnas skyld. De hadde ingenting å tape. De ville ikke leve under et kleptokrati.*

 

 

 

 

*

Kleptokrati; et styre av kleptokrater, tyver. Den som tror dette er en overdrivelse: Ukrainas BNP per kapita har stått stille i tyve år, mens nabolandenes er blitt femdoblet.

Ukrainere som besøkte Janukovitsjs landsted utenfor Kiev lørdag så en ødselhet som minnet om Romerriket; med egen zoologisk have der dyr som skulle spises ble holdt og en festsal på en flytende øy.

Ukraina er delt, men selv i øst er det gangsterne som holder folk i sjakk. Kulturelle bånd og identitet er imidlertid en kanal for Putin til å anstifte bråk og spille det etniske kortet.

 

Les også

-
-
-
-
-
-