Kommentar

Et tegn i tiden. På høyresiden og venstresiden høres de samme argumenter mot EU, USA og NATO.

Når man finner de samme synspunkt i en del av leserkommentarene til document.no og på redaksjonell plass i Klassekampen, har noe skjedd.

Det vil ikke bli bemerket av mediene som holder seg med sine stråmennsfiender, og heller ikke av fløyene selv. Desto større grunn til å påpeke denne konvergens om en antivestlig holdning og en beundring for autokraten.

Antivestlige holdninger er inngrodde på venstresiden, det er mer oppsiktsvekkende at vi nå hører de samme synspunkt forfektet med styrke på høyresiden.

Det er nytt.

Synspunktene er ikke ukjente, men later nå til å ha fått et helt annet omfang. De er blitt manifeste.

Det som uroer meg er at skepsis og kritikk av det overnasjonale prosjektet EU og globaliseringen har gått over til en fiendskap mot selve systemet. Man mener at systemet er udemokratisk og derfra til å forakte systemet, les; demokratiet, er ikke veien lang.

Her begår man kvantitative hopp. Det ene følger ikke av det andre.

Snowdens avsløringer av overvåkingssamfunnet betyr ikke at våre samfunn er blitt udemokratiske. De betyr at ytringsfrihet og personvern er under press.

Man forveksler forsvar for ytringsfriheten og det å forkaste det samfunnet hvis myndigheter setter den under press. Da har man oppgitt den politiske debatten. Andre krefter tar over.

En målestokk på en slik avvisning av samfunnet er svermeriet for Putin og det slavofile.

Det er utrolig at mennesker som er skuffet over eliten i Vesten kan få seg til å sverme for en autokrat som har vist at han leder en mafiastat som er et kleptokrati av historiske proporsjoner. Denne autokraten er grepet av et stormaktsvanvidd, inspirert av politiske tenkere som åpent bekjenner seg til en blanding av nasjonalbolsjevisme og nasjonalfascisme.

At noen kan finne på å se Putin som forsvarer av noe som helst, er vanskelig å begripe. Det vokser ingenting i Putins fotefar. Han har allerede vist at han er en stor ulykke for Russland.

Kynisme

En gjenganger i beskrivelsen av våre samfunn er kynisme. Det er et sprik mellom liv og lære, og en tomhet som gjør at folk hengir seg til kynisme. Kynisme kan være adekvat. Man finner den representert i de øvre samfunnslag. Den er ikke bare et underklassefenomen.

Når den blir en sinnsstemning er den farlig. Politisk sitter «kynismen» ikke stille, den vil ha utløp. Det er en slik frustrasjon man merker i kommentarfeltet.

Følelsen av å være tråkket på, forurettet, mistroen til at representanter for makten er den de sier de er. Mistanken om at de alltid mener og gjør noe annet enn de sier.

Det står ikke bedre til på venstresiden. Der har ressentimentskulturen gått dem i blodet i den grad at det ikke reageres.

Ingen motstandskraft

Der har denne kulturen for lengst modnet. Venstresiden vil derfor ikke være noe bolverk mot eller kunne danne noen motstand mot en fremvoksende ressentimentskultur på høyresiden. Den har selv vært bærere av smitten.

Et tegn på hvor lost man er er at man ikke evner å innse at man har smittet folk og samfunn med ressentiment.

Det er nok å åpne et nummer av Klassekampen for å se hvor omfattende og inngrodd ekstremismen er.

Tsjekkoslovakia august 1968

Egentlig har ingenting endret seg siden jeg var medlem av SUF i 1968.

Også den gang var det en invasjon. Også den gang kjempet et folk for friheten mot diktaturet i Øst. Som SUF’ere var vi for det tsjekkiske folk i prinsippet, og mot Sovjets invasjon. Men vi mente det var feil bevegelse. Alexander Dubcek og alle de andre reformatorene var ikke de rette lederne, og folket som støttet dem tok altså feil. Vi visste bedre. Vi viste til noen obskure marxister/maoister som kjempet mot både sovjetiske tanks og sosialister med et menneskelig ansikt.

Ingen som hørte på oss forsto hva vi mente.

Klassekampen står på stedet hvil og mener det samme om Ukraina i dag som vi gjorde om Tsjekkoslovakia i 1968.

Stivnet

Partiet Rødt går enda lenger. De er stalinister. Arnljot Ask kritiserer redaktør Bjørgulv Braanen som har skrevet at opposisjonen utnyttet handlingsrommet som oppsto. Ask sier det var Privy Sektor som

«satte den moderate del av opposisjonsbevegelsen til side og skjøt i stykker den avtalen til politisk løsning som både de, Janukovitsj og EU var med på å inngå 21. februar.»

Ask mener som Putin; det var et kupp i Kiev. Av høyreekstremister.

Redaksjonelt er avisen mer imøtekommende mot realitetene, men avisen forsøker å forene de samme motsetninger som i 68; man er mot både Putin og Kiev.

Det gir seg underlige utslag. Avisens utsendte Linus Valtersson er i Kharkiv (også kjent som Kharkov) der han har snakket med sosialisten Leonid. Leonid serverer standard antivestlig retorikk. Vestlige TV-team var på utkikk etter voldsporno til sine nyhetssendinger. De vil ha svart/hvitt.

Si meg hvem du omgås

At TV-folkene har dårlig tid og vil ha stoffet anrettet av lokale krefter kaller Leonid «kolonialistisk».

Leonid er med i Borotba, som megetsigende samles ved Lenin-statuen på Frihetstorget. De er motstandere, av hva? Av den nye regjeringen i Kiev, men uten russiske flagg. De er m.a.o universalister, les: kommunister.

– Regjeringen i Kiev står så langt til høyre som du kan tenke deg. Det er nesten en nynazistisk regjering. Vi kan ikke gjøre noe annet enn motstand, sier Leonid.

– De arresterer sosialister. Vi står på dødslistene til Høyresektoren. De er en fare for mange i dette landet.

Nesten nynazistisk regjering? Dødslister? Hvem er man på parti med hvis man snakker slik?

På spørsmål om Borotbas forhold til det Moskva-lojale kommunistpartiet, svarer Leonid at de av og til samarbeider. Ifølge ham tok Borotba en lederrolle i «selvforsvaret» i Kharkiv mot Kiev-regjeringen.

«Selvforsvar». Hvem er det som snakker slik? Hvem var det som sa at Russland har rett til å gripe inn over alt for å forsvare russisk-talende?

Kluet

Men kollaborasjonen med Putin stanser ikke der. I nyhetsbildet har det flere ganger blitt nevnt at den prorussiske pøbelen stilte ultimatum til myndighetene; hvis de ikke løslot aktivisten Pavel Gubarev ville politistasjonen bli stormet.

Nå avslører Leonid at denne Gubarev, som de har kjempet sammen med, er nynazist.

Mange av medlemmen deltok også i en protest mot fylkesmannen etter arrestasjonen av Pavel Gubarev, som har bakgrunn i det russiske nynazistiske miljøet og som erklærte seg som «folkets guvernør» i Donetsk.

Bildet er komplett. Klassekampen reiser ut for å finne bekreftelse på sine egne oppfattelser av hva som burde være sant i Ukraina. De velger seg ikke-nasjonalistiske kommunister, som har samme syn på Kiev som Putin, og som er på parti med russiske nynazister.

Er det farse eller komedie?

Men det stopper ikke der.

Konspirasjonen

Klassekampens Midtøsten-korr. Amal A. Wahab har intervjuet redaktøren for den saudi-arabiske avisen, al-Watan, Sood al-Rayes. Han kan fortelle at det er en utbredt oppfatning over hele Midtøsten at USA samarbeider med salafistene.

Wahab oppsummerer for egen regning:

Ideen om at USA samarbeider med islamistene med Qatar som den sentrale aktøren i regionen, er for tida sterkt forankret i samtlige arabiske land. De mest renommerte analytikerne adopterer analysen om at USA og islamistene har sammenfallende interesser i å skape et nytt Midtøsten.

Dette er mistanker/overbevisninger som også gjenfinnes på høyresiden, jfr kommentarfeltet til artikkelen Her er så underlig.

Vestlige høyreorienterte mener altså det samme som mainstream i Midtøsten; at USA og salafistene samarbeider for å ødelegge, eller legge under seg, land etter land.

Redaktøren for al-Watan er en overbevist tilhenger av et slikt syn.

– Irak er ødelagt, Syria er lagt i grus, Libya trues av islamistene og ustabilitet. Jemen er nå en ustabil føderasjon og Egypt lider av et kaosi, lister han opp som bevis på at det må «være en større plan bak dette, slik Rice bekreftet».

En uttalelse av utenriksminister Condolezza Rice fra 2006 om «kreativt kaos» i Midtøsten tas som bevis på at dette er USAs plan for regionen.

Ikke på noe punkt stiller Wahab denne tankegangen i relieff, og spør hva slags galskap det er som herjer Midtøsten.

Mao

Som ikke det er nok. Over to sider i samme avis tar doktor i filosofi, Jon A. Lindstrøm Mao i forsvar, under overskriften: Myrdet Mao 45 millioner?

Svaret er selvsagt nei.

Lindstrøm vil bevise at nyere forskning om Maos forbrytelser er løgn og bedrag. Først siteres befolkningsstatistikk som kan fortelle om stigende befolkning. Deretter sluttes det:

Hvis Mao noensinne hadde en intensjon om å utrydde det kinesiske folk må prosjektet hans således sies å ha vært usedvanlig mislykket. I utgangspunktet synes det å være noen utmerkede grunner til at kinesere flest har et langt mer positivt forhold til Mao enn det jøder, romfolk og slavere har til Der Führer.

Klassekampen med omland trenger ikke bekjempe revisjonisme i egne rekker. Den er allerede en del av det ideologiske terrenget, har vært det til alle tider, og er således usynlig.

En ting er at noen fremdeles sverger til forestillingen om Mao som gud. Noe annet er at Klassekampen slår det opp over to sider. Det er det samme som å gi det sitt impratur, sin godkjenning.

Hva ville Braanen sagt om noen hadde gjort det samme med en viss annen leder på motsatt fløy?

Det er min påstand at det manglende oppgjør med sosialismens og kommunismens forbrytelser og fastholden ved dette systemets spesielle retorikk og ideologi er en medvirkende årsak til at vi i dag gjenfinner noe av den samme retorikken på høyresiden.

Folkemord er og blir folkemord.

Norge er i enda høyere grad blitt en underlig planet. Her er ytterst fremmed.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-